St. Carolus Borromeussøstrene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

St. Carolus Borromeussøstrene er en katolsk, kvinnelig kongregasjon. Den fulle navn er Kongregasjonen av søstrene av nestekjærlighet av St. Carolus Borromeus, som forkortes C.B.. I Nederland er de kjent som Zusters Onder de Bogen, et kallenavn som kommer fra den arkitektoniske buen mellom deres moderhus og kirken ved siden av.

Kongregasjonen ble grunnlagt av Elisabeth Gruyters i Maastricht i 1837. Hun valgte St Karl Borromeus som vernehelgen, og tok hans navn med i kongregasjonens.

Det er i underkant av 800 medlemmer, fordelt på ni land. Den er størst i Nederland og Indonesia; i begge land er det mer enn 300 medlemmer.

I Norge[rediger | rediger kilde]

St. Carolus Borrmeussøstrene kom til Norge i 1923, på invitasjon fra biskop Johannes Olav Smit. Han hadde grunnlagt en katolsk misjonsstasjon i Molde, og ønsket søstre dit for å øke aktiviteten. Fire søstre fra Nederland, ledet av moder Fulgentia, ankom Molde i juli 1923.

Sykehusdrift[rediger | rediger kilde]

Søstrene startet raskt etter ankomsten et provisorisk hospital i andre etasje i kommunitetens hus.I 1924 ble moder Fulgentia sendt til Hamar for å opprette en kommunitet der. Med hjelp fra tre andre søstre opprettet hun St. Torfinns klinikk, en liten klinikk som blant annet hadde fødestue. Den ble godt mottatt blant byens befolkning, og i 1931 kunne de åpne en større klinikk med samme navn, ved siden av tomten hvor St. Torfinn katolske kirke (innviet 1939 ble bygget. De som var tilbake i Molde klarte også å bygge et nytt sykehus, St. Carolus hospital, som ble åpnet i 1934. Samme år åpnet kongregasjonen også sykehuset Stella Maris i Kristiansund. Journalene fra dette sykehuset viser at over 5 000 barn ble født der mellom 1934 og 1971, da det ble overtatt av det offentlige helsevesen. Mellom 1967 og 1980 ble alle de katolske sykehusene overtatt av det offentlige. På den ene side betydde dette at kongregasjonene som drev dem fikk penger som kunne finansiere annen virksomhet, men på den annen side betød det at det ikke lenger var behov for så mange søstre som var utdannet til arbeid i omsorgsyrker.

Nye aktiviteter[rediger | rediger kilde]

I 1967 ble Norge en viseprovins, underlagt Nederland men med større grad av selvstyre. Etter at sykehusdriften falt bort hadde de derfor en mulighet til å selv bestemme en del over hva de skulle gjøre i Norge. Mange av søstrene jobbet videre på sykehusene i en periode, slik det også skjedde på andre katolske sykehus.

Søstrene var også engasjert i de katolske menighetenes arbeid. I 1980 fikk de en ny oppgave, da to søstre ble sendt til Moss for å grunnlegge en kommunitet der med tanke på å hjelpe innvandrere i området. Den katolske kirke hadde de siste årene gjennomgått en forandring, fra å være en liten kirke med flertall av nordmenn til å bli den største kirken utenfor statskirken, med et flertall av innvandrere.

I 1990 forlot de Molde, etter 67 år i byen. Huset de hadde bodd i ble overtatt av Misjonærsøstrene av Treenigheten, en filippinsk kongregasjon. De la også ned kommuniteten i Bærum, som ble tatt over av Helligkorssøstrene. Kommuniteten i Hamar ble nedlagt i 2000, og Moss, med tre søstre, er dermed den eneste kommunitet som er igjen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]