Hopp til innhold

Språk i Finland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kart over Finlands kommuners språklige status (2016).
  Enspråklig finsk
  Tospråklig, finsk majoritetsspråk, svensk minoritetsspråk
  Tospråklig, svensk majoritetsspråk, finsk minoritetsspråk
  Enspråklig svensk
  Tospråklig, finsk majoritetsspråk, samisk minoritetsspråk

Språk i Finland. Finland har to offisielle språk: finsk og svensk. I tillegg blir samisk, romani, karelsk, finsk tegnspråk og finlandssvensk tegnspråk i ulik grad særbehandlet av myndighetene.[1] Det selvstyrte landskapet Åland har svensk som eneste offisielle språk.[2]

I 2018 hadde 87,6 % av befolkningen finsk som morsmål.[3][4] De fleste i Finland som ikke har finsk som morsmål, behersker det som andrespråk.[5] Finsk tilhører den finsk-ugriske språkfamiliens østersjøfinske gren. Finsk er dermed i nær slekt med estisk og enkelte minoritetsspråk i russiske Øst-Karelen og Ingermanland. Samisk er en fjernere slektning. Finsk kan deles inn i østfinske og vestfinske dialekter. Det moderne finske skriftspråket tok form på slutten av 1800-tallet, og det har siden blitt landets førende kulturspråk.[6][7]

5,2 % hadde svensk som morsmål i 2018. Holdes Åland utenfor, var andelen svenskspråklige 4,8 %.[3][4] De finlandssvenske dialektene har særdrag i uttale, grammatikk og ordforråd som skiller dem fra dialektene i Sverige. Den dannede dagligtalen i byene kalles «høysvensk».[8][9] De fleste finlandssvensker bor langs kysten; i Österbotten fra Karleby i nord til Kristinestad i sør, og i skjærgården sør for Åbo og i Nyland vestover til Kymmene älv. Nyland har blitt forfinsket, ettersom finskspråklige har flyttet inn til Helsingfors.[8][10][11] På Åland er det svenske språket enerådende. Ålandsdialekt er nærest beslektet med upplandsk, og ålendingene pleier ikke å regne seg som finlandssvensker.[2][12]

Historisk sett har finlandssvensker flest levd som bønder og fiskere, men det svenske språket har også stått sterkt i byeliten, som har båret det som kulturspråk. Siden 1800-tallet har svensk språk blitt fortrengt av finsk. Finlandssvenskene har vært overrepresentert i utvandringen til Sverige og Amerika. Spørsmålet om finlandssvenskenes etnisitet har vært betent i Finland, og det blir i dag nedtonet av både svensk- og finskspråklige. Mange lever i tospråklige hjem.[8][10][11][13]

Staten har finsk og svensk som likeverdige offisielle språk. Kommuner med en viss andel svenskspråklige er offisielt tospråklige. Enspråklige svenske kommuner finnes bare på Åland. Det undervises i svensk som andrespråk i finskspråklige skoler, og omvendt.[10][14] De fleste finner behersker også engelsk eller et annet fremmedspråk.[15][16]

Samemanntallet i Finland talte i 2019 over 10 000 samer, hvorav en tredjedel i Lappland,[17] men bare et mindretall har samisk som morsmål.[3][4] De samiske språkene som snakkes i Finland er nordsamisk, enaresamisk og skoltesamisk.[1]

De største innvandrerspråkene i Finland er russisk, estisk, arabisk og somali.[3][1]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c «Språk i Finland» (på svensk). Institutet för de inhemska språken. Besøkt 11. februar 2021. 
  2. ^ a b Nelson, Marie (2016). «Språksituationen på Åland – speciell, om inte unik». Litteratur och språk (på svensk). 11: 157–170. ISSN 1653-1701. 
  3. ^ a b c d Finland i siffror 2019 (PDF) (på svensk). Helsingsfors: Statistikcentralen. 2019. s. 2–9. ISBN 978-952-244-626-8. Arkivert fra originalen (PDF) 5. januar 2023. Besøkt 28. august 2023. 
  4. ^ a b c «11ra – Nyckeltal för befolkningen efter område, 1990–2018» (på svensk). Statistikcentralen. Besøkt 11. februar 2021. 
  5. ^ «Finska» (på svensk). Institutet för de inhemska språken. Besøkt 11. februar 2021. 
  6. ^ Koivusalo, Esko og Piehl, Aino (1997). «Finska språket». I Karker, Allan, Lindgren, Birgitta og Løland, Ståle. Nordens språk (på svensk). Utgitt av Nordisk språksekretariat. Oslo: Novus. s. 110–129. ISBN 82-7099-274-7. 
  7. ^ Karlsson, Fred. «finska språket». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. februar 2021. 
  8. ^ a b c Reuter, Mikael (1997). «Svenskan i Finland». I Karker, Allan, Lindgren, Birgitta og Løland, Ståle. Nordens språk (på svensk). Utgitt av Nordisk språksekretariat. Oslo: Novus. s. 95–109. ISBN 82-7099-274-7. 
  9. ^ Lindström, Fredrik (2013). «Rikssvenskans fina kusin». Språktidningen (på svensk). Besøkt 20. februar 2021. 
  10. ^ a b c Hedberg, Charlotta (2004). The Finland-Swedish Wheel of Migration: Identity, Networks and Integration 1976–2000 (doktorgradsavhandling i kulturgeografi). Geografiska regionstudier (på svensk). 61. Uppsala: Uppsala universitet. s. 19–24. ISBN 91-506-1788-5. 
  11. ^ a b Fougstedt, Gunnar og Westerholm, John. «finlandssvenskar». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. februar 2021. 
  12. ^ Hedberg, Charlotta (2004). The Finland-Swedish Wheel of Migration: Identity, Networks and Integration 1976–2000 (doktorgradsavhandling i kulturgeografi). Geografiska regionstudier (på svensk). 61. Uppsala: Uppsala universitet. s. 63. ISBN 91-506-1788-5. 
  13. ^ Jor, Finn (1995). Landet vestenfor øst og østenfor vest. Skrå blikk på Finland. Oslo: Aventura. s. 98–103. ISBN 82-588-1173-8. 
  14. ^ Palmgren, Sten. «språklagstifning». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. februar 2021. 
  15. ^ «Finland bland de ledande i världen» (på svensk). Statistikscentralen. 5. desember 2019. Besøkt 14. februar 2021. 
  16. ^ «More than 90 percent of Finnish residents know at least one foreign language» (på engelsk). Yle Uutiset. 13. desember 2018. Besøkt 11. februar 2021. 
  17. ^ «Saamelaisten lukumäärä vuoden 2019 Saamelaiskäräjien vaaleissa» (PDF) (på finsk). Sametinget i Finland. Arkivert fra originalen (PDF) 28. september 2020. Besøkt 11. februar 2021. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Språk_i_Finland&oldid=23935676»