Spiseforstyrrelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Spiseforstyrrelser
ICD-10-kode F50
ICD-9-kode 307.5
MeSH D001068

Spiseforstyrrelser er et samlebegrep for flere tilstander eller lidelser med beslektede karakteristika. De mest kjente spiseforstyrrelsene er anoreksi (Anorexsia Nervosa) og bulimi (Bulimia Nervosa). Man kjenner til at spiseforstyrrelser har eksistert i mange hundre år, og i forskjellige kulturer.

En person har en spiseforstyrrelse når vedkommendes tanker, følelser og atferd rundt mat, kropp og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten. Personen blir overopptatt av kropp, vekt, utseende og matinntak. Spiseforstyrrelser kan arte seg på ulike måter for ulike personer. For eksempel kan en person med spiseforstyrrelse la være å spise og nekte for at hun eller han er for tynn, miste kontrollen over matinntaket og spise for mye. Eller vedkommende kan planlegge å spise mye og så kaste opp igjen med vilje, eller bruke avføringsmidler for å kvitte med matinntaket uten å legge på seg vekt.

Vedkommene kan ha en normal vekt, eller være undervektig eller overvektig.

En person med spiseforstyrrelse har for uten vansker med å forholde seg til mat, også vansker i forhold til egne tanker og følelser. Ut fra dette klassifiseres spiseforstyrrelser som psykiske lidelser i offisielle diagnosesystemer. For en person med spiseforstyrrelse kan kroppen ha blitt et språk for å skape identitet og kontroll, samt takle følelser og livsproblemer. Personer med spiseforstyrrelser har ofte lav og svingende selvfølelse og kan oppleve å ha dårlig kontroll over deler av livet. Kontroll over mat og egen kropp kan for noen være et forsøk på å oppnå følelsesmessig kontroll og bedre selvfølelse.

Det er ofte vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til en person med spiseforstyrrelse og å vite hvordan lidelsen skal forstås. Spiseforstyrrelsen i seg selv er preget av motstridende og blandede følelser (ambivalens). Ofte vil personer både hjelpes og ikke hjelpes, hjelp oppfattes som truende men samtidig nødvendig. De er sterke og samtidig svake. Denne ambivalensen gjør veien til behandling, eller annen form for hjelp, lang for mange med spiseforstyrrelser.


Årsaker til spiseforstyrrelser

Det er ingen enkle årsaker til at noen personer utvikler spiseforstyrrelser. Man tenker seg at noen personer kan være spesielt sårbare, slik at i møte med noen utløsende faktorer kan det utvikle seg en spiseforstyrrelse. Sårbarhetsfaktorer kan være av genetisk (arvelig) er psykologisk (personlighetsmessig) art. Miljømessige forhold som tidlig samhandling med foreldre og familiehistorie kan også være viktig for om en person utvikler spiseforstyrrelse eller ikke. Vestlig kultur og media-påvirkning med sterke tynnhetsidealer, spesielt for kvinner, har trolig også en viss betydning for hvorfor noen utvikler spiseforstyrrelser.

Man antar at belastende hendelser i en persons liv kan bidra til å utløse spiseforstyrrelser. Eksempler på slike hendelser kan være mobbing, tapsopplevelser, konflikter, slanking, tidlig eller sen pubertet, store prestasjonskrav, gruppepress, eller endringer i livet. Ca 30 % av personer med spiseforstyrrelse har vært utsatt for fysiske og seksuelle overgrep.

Man antar også at det kan være flere mekanismer som er med på å opprettholde spiseforstyrrelser. Disse kan være av fysiologisk, psykologisk eller sosial karakter.

Forekomst

Forekomstallene for anoreksi ligger på 0.3 % av befolkningen, bulimi ca. 1-2 % av befolkningen og overspising ca. 2,5 % av befolkningen. Det er ca. 30% av de med anoreksi som er i behandling, mens kun 6 % av de med bulimi er i behandling.

Statens Helstetilsyn oppgir at opptil 47 000[trenger referanse] unge under 18 år har alvorlige problemer med mat. Selv om anoreksi er den tilstanden man som oftest legger merke til, er bulimi og overspising flere ganger hyppigere. De siste 30 årene har antall tilfeller av spiseforstyrrelser ifølge epidemiologiske studier vært rimelig stabilt, men det er mulig at tallene på bulimi er noe økendede. Imidlertid har antallet personer med spiseforstyrrelser som kommer i kontakt med hjelpeapparatet, økt kraftig de senere år.

Et stort overtall av de med spiseforstyrrelse er jenter og kvinner.

Spiseforstyrrelser forekommer ofte i miljøer der det er stort fokus på kropp og prestasjon. Dette gjelder for eksempel innenfor toppidrettsmiljøer, dans og ballett, og blant modeller.


Prognose for spiseforstyrrelse

Det foreligger betydelig usikkerhet omkring forløp og prognose ved spiseforstyrrelser. Aktuell forskning er av varierende kvalitet. Mange pasienter med anoreksi utvikler over tid bulimi eller symptomer på andre spiseforstyrrelser. Flere spiseforstyrrelser kan over tid ha et episodisk forløp.

Forskning viser at ca. 60 % av personer med spiseforstyrrelse som kommer i behandling blir friske. Av de som ikke blir friske blir ca. halvparten bedre, men fortsetter å ha noen symptomer eller andre psykiske plager. For den andre halvparten vil spiseforstyrrelsen bli en vedvarende lidelse.

Anoreksi er vår mest dødelige psykiske lidelse. For tenåringsjenter i Europa er anoreksi den tredje vanligste dødsårsaken, etter ulykker og kreft. En person med spiseforstyrrelse har også forhøyet risiko for å ta sitt eget liv. Dødeligheten er lavere for de som er i aktiv behandling enn de som er utenfor behandling.

Symptomer på spiseforstyrrelse

Nedenfor følger noen kjennetegn ved spiseforstyrrelser. Alle kjennetegnene trenger ikke være tilstede samtidig hos en person med spiseforstyrrelse, ei heller betyr det at dersom en person har enkelte av kjennetegnene har vedkommende en spiseforstyrrelse.

Kjennetegn i forhold til mat: opptatthet av mat, spiser mindre, foretrekker å spise alene, velger lav-kalorimat, irritabel og stresset rundt måltider, endret atferd i forbindelse med mat (som å skjære maten i mange biter, flytte den omkring på tallerkenen eller smøre den utover), kaster og gjemmer mat (i servietter, lommer etc), forlater bordet rett etter måltidet og sørger for støy (som kan skjule at vedkommende kaster opp), overspising, oppkast, benekter sult når vedkommende opplagt må være sulten, drikker svært mye for å døyve sultfølelse.

Kjennetegn i forhold til humør og atferd: veier seg ofte, overdreven fysisk aktivitet, misbruk av avføringsmidler, bruker store klær for å skjule avmagring, søvnvansker, generell irritabilitet, sosial tilbaketrekning, insisterer på at man er for tjukk når man åpenbart ikke er det, trass og stahet, ekstrem frykt for vektøkning.

Fysiske kjennetegn: vekttap, vektsvingninger, manglende eller uregelmessig menstruasjon hos jenter, svimmelhet, tretthet, magesmerter og metthet ved små matinntak, lav kroppstemperatur og frysing, dårlig blodsirkulasjon, kald på hender og føtter, dunete hår i ansikt og på ryggen, mister kjønnshår og hår under armene, håret på hodet blir flatt og livløst, hovne kinn.

Former for spiseforstyrrelser

En person med anoreksi begrenser bevisst matinntaket sitt, samtidig som man ofte trener overdrevent mye. Kroppsvekten er minimum 15 % under forventet vekt. Den rammede får et forstyrret kroppsbilde som gjør at de kan benekte at de er undervektige til tross for at objektive kilder bekrefter dette. Anorektikere utvikler ofte en stor kompetanse om mat og ernæring og kjenner ofte kaloriinnholdet i alle matvarer. Mange veier alt de spiser. Ofte oppleves en sterk angst i forbindelse med matinntak. Anoreksi kan medføre flere alvorlige somatiske komplikasjoner som vekstretardasjon, benskjørhet, manglende menstruasjon og fruktbarhet, impotens hos menn, manglende kjønnsmodning ved sykdomsdebut før pubertet og død.

I alvorlige tilfeller må pasienten legges inn på sykehus og få tilført næring gjennom en sonde.

Mennesker med bulimi er svært opptatt av mat og har perioder med overspising som etterfølges av forskjellige måter å raskt kvitte seg med matinntaket på. De vanligste måtene å kvitte seg med maten på er selvfremkalte brekninger eller overdreven bruk av avføringsmidler. Personene opplever dårlig samvittighet og skamfølelse etter å ha spist mye eller feil mat og oppkast kan oppleves som en renselse. Å kvitte seg med maten etter overspising er en kompenserende handling for å gå ned i vekt. Personer med bulimi kan ha lange perioder med vanlig spising, og de kan ha perioder med mange spiseorgier hver dag. Personer med bulimi kan ha normal vekt men har en stor frykt for overvekt. Noen personer med bulimi kan får problemer med negler, hår og tenner. Dette fordi gjentatt overspising og brekninger tærer på tannemaljen og forstyrrer vitamin og mineralstatus i kroppen.

En tvangsspiser spiser mye mat uten å egentlig være sulten. Dette antar man gjøres for å dekke over andre behov hun/han ikke får dekket som ved for eksempel trøstespising. Noen har spiseorgier flere ganger i uka, noen småspiser hele tiden, mens noen igjen spiser svært mye i en periode, for så å faste i en like lang periode. Tvangsspising har så langt ikke fått plass som selvstendig diagnose i offisielle diagnosesystem.

Det er ofte menn som utvikler denne typen spiseforstyrrelse. Som en motsetning til anoreksi har denne personen et stort behov for å være stor, og da i form av muskler. De spiser proteinrik mat og trener overdrevent. Lidelsen er også assosiert med bruk av anabole steroider. Megareksi har så langt ikke fått plass som selvstendig diagnose i offisielle diagnosesystem.

Mennesker med denne spiseforstyrrelser er overdrevent opptatte av å spise sunt og riktig. Dette kan gå ut over livskvaliteten, og flere forskere mener dette er en form for tvangslidelse. Ortoreksi har så langt ikke fått plass som selvstendig diagnose i offisielle diagnosesystem.

  • EDNOS

EDNOS (Eating Disorder Not Otherwise Specified), eller "uspesifisert spiseforstyrrelse" på norsk, finnes også i diagnosesystemet. Dette er en diagnose som kan brukes når en person er betydelig plaget av en spiseforstyrrelse, men mangler et eller flere nødvendige symptomer for å oppfylle en annen diagnose, eller symptomene på forskjellige måter er atypiske.

Behandling av spiseforstyrrelser

Hvilken type behandling en person med spiseforstyrrelse bør ha avhenger av en rekke faktorer. Det kan blant annet være avhengig av type spiseforstyrrelse og aktuell alvorlighetsgrad på denne, alder og sosial situasjon, tilstedeværelse av somatiske komplikasjoner og eventuelle andre psykiske vansker. Personer med alvorlige spiseforstyrrelser vil som regel være avhengig av lange behandlingsforløp hvor flere forskjellige tiltak overlapper og avløser hverandre. Aktuelle og vanlige behandlingstiltak ved spiseforstyrrelser er forskjellige former for psykoterapi individuelt eller i gruppe. Familieterapi, støttesamtaler, undervisning og oppfølging av mattinntak av erneringsfysiolog eller andre relevante yrkesgrupper. Fysioterapi (ofte psykomotorisk fysioterapi), medikamentell behandling og undervisningsprogrammer for spiseforstyrrelser. Forskjellige faser av behandlingen kan foregå poliklinisk, ved innleggelser i somatiske sykehusavdelinger eller ved spesialiserte enheter for spiseforstyrrelser. Som regel vil helsepersonell fra både kommunal og spesialisthelsetjenesete være involvert i løpet av et behandlingsforløp.

Ut fra eksisterende forskning er det generelt vanskelig å gi sikre og entydige anbefalinger om hvilke terapiformer som er mest effektive for forskjellige spiseforstyrrelser. Det er fremdeles behov for mer forskning på disse områdene. Generelt vet man at mange oppnår bedring i symptomer og livskvalitet gjennom behandling og at det går bedre med de som kommer inn i behandling enn de som ikke gjøre det.

Aktuelle yrkesgrupper som deltar i behandling av spiseforstyrrelser kan være psykolog, psykiater, fastlege, helsesøster, fysioterapeut, sosionom, vernepleier, barnevernspedagog, sykepleier og erneringsfysiolog.


Selvhjelp

  • Hva kan jeg selv gjøre dersom jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse?

Dersom du kjenner deg igjen i flere av symptomene ved spiseforstyrrelser, og tanker og følelser rundt mat og kropp opptar store deler av din tid, er det fornuftig å søke hjelp. Det kan være nyttig å skaffe seg informasjon og kunnskap om spiseforstyrrelser. Boken Sterk/Svak av Finn Skårderud er et godt eksempel som kan anbefales i forhold til dette. På denne måten kan man få mer utdypende informasjon om hva spiseforstyrrelser er og hvordan man kan få hjelp i forhold til dette.

Det anbefales også å snakke med en person man har tillit til, en i familien eller en venn eller venninne. Man bør også snakke med en person som har kompetanse på spiseforstyrrelser og som har møtt mennesker med spiseforstyrrelser før. Dette kan være en lege, helsesøster, rådgiver i pedagogisk-psykologisk rådgivningstjeneste, fysioterapeut, sykepleier, lærer eller en idrettstrener. Det er viktig at man finner ut at man kan få behandling for sine problemer, og at man ikke er alene i verden om å ha disse problemene

  • Hva kan jeg gjøre som pårørende?

Dersom noen som står deg nær har en spiseforstyrrelse kan det være viktig at du skaffer deg kunnskap og informasjon om lidelsen. For eksempel boken Sterk/Svak av Finn Skårderud kan anbefales også i denne sammenheng. Den gir en meget grundig beskrivelse av hva spiseforstyrrelser er, behandling for dette og hva du kan gjøre som pårørende.

Du kan snakke om din bekymring for personen med spiseforstyrrelse. Spør om vedkommende kan hjelpe deg til ikke å bli så bekymret. Ikke fei ting under teppet. Selv om du risikerer å bli avvist er det alltid godt å vite at man betyr noe for andre. Dette gjelder også for en person som har en spiseforstyrrelse. Gi uttrykk for gode følelser og forsøk også å legge merke til personen bak spiseforstyrrelsen. Dersom man er pårørende til en person med spiseforstyrrelse er det vanlig å føle skyld for at situasjonen er blitt slik den er blitt. Det er imidlertid viktig å skille mellom skyld og ansvar. Ansvar peker fremover og ved å vise ansvar kan du bli en trygg person for den det gjelder.

En person med spiseforstyrrelse bør få profesjonell hjelp. Ta kontakt med lege, helsesøster, BUP, psykiatrisk poliklinikk, skolen, PP-tjeneste eller lignende. Dersom man er bekymret bør man insistere på å få hjelp, noen ganger kan det hjelpe det å ”mase”. Hjelper også å snakke med foreldre eller nær familie!

Se også

Eksterne lenker

Referanser

  1. ^ Kjersti Solhaug Gulliksen (10.09.2014). «Doktorgrad».