Spencer Compton, 1. jarl av Wilmington

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Spencer Compton, 1. jarl av Wilmington
Spencer Compton 1st Earl of Wilmington.jpg
Født 1673
Warwickshire
Død 2. juli 1743
London
Far James Compton, 3rd Earl of Northampton
Søsken George Compton, 4th Earl of Northampton
Utdannet ved Trinity College, St Paul's School
Yrke Politiker
Parti Whig

Spencer Compton, 1. jarl av Wilmington (født omkring 1673-74 på slottet Compton Wynyates i Warwickshire, død 2. juli 1743 i London) var en britisk whigpolitiker. Han var statsminister i Storbritannia fra 1742 til sin død i 1743.[1][2] I praksis var han da en gallionsfigur for regjeringens sterke mann Lord Carteret. Han satt i flere regjeringer fra 1715.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Spencer Compton var tredje sønn til James Compton, 3. jarl av Northampton.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble valgt til underhuset første gang i 1698. Skjønt hans familie var tories sluttet han seg til whigs partit etter en krangel med sin bror George Compton. I parlamentet ble han snart fremtredende i whigpartiet og innledet et samarbeide med Robert Walpole som varte i over 40 år.

År 1707 ble han Paymaster of Pensions. Han beholdt denne post i seks år, trass i at han forlot parlamentet i 1710 og at en toryregjering tok makten det året. Det anses att tories beholdt ham ettersom de forsøkte å opprettholde støtten fra familien Compton. I 1713 ble Compton atter invalgt i underhuset. Da whigs kom til makten håpet han å få et høyt embede, men det skjedde ikke. I stedet ble han skattmester for prinsen av Wales (senere Georg II).

Kort deretter ble han enstemmig valgt til talsmann i underhuset. Denne post beholdt han fra 1715 til 1727. Fra 1716 inngikk han dessuten i Privy Council. Da whigpartiet ble splittet i 1717 sluttet Compton seg til Walpoles og Townshends allianse og havnet i opposisjon mot regjeringen. Til tross for dette beholdt han sin Privy Council-post til 1720, da splittelsen var over.

Walpole ble den ledende ministeren i 1721. Det ble spekulert om hva som skulle skje dersom Georg I døde og ble etterfulgt av sin sønn. Sønnen var mer vennlig innstilt til Compton enn til Walpole, og sa i blant at han tenkte seg å la Compton etterfølge Walpole. For å unngå dette forsøkte Walpole å holde Compton i utkanten av regjeringen. Han fikk imidlertid posten som Paymaster General fra 1722 til 1730. I 1725 gikk Compton med i Walpoles regjering som Lord Privy Seal og ble også ridder av Bathordenen.

I 1727 ble Georg II konge, og aktet å gjennomføre det skifte av regjeringssjef som han hadde gitt forvarsel om. Compton syntes imidlertid at han var egnet til å ha en så krevende post. Han meddelte dette ved et møte med kongen og Walpole.

For å flytte ham fra underhuset lot Walpole adle Compton som Baron Wilmington i 1728. To år senere ble han Earl av Wilmington og Viscount Pevensey og ble utpekt til Lord President of the Council. Han ble i økende grad assosiert med de whigs som var kritiske mot Walpole, men holdt seg i parlamentet vanligvis til regjeringens linje. Under en krise i 1733 truet han med å gå av. Han trakk tilbake sin trussel i bytte mot å bli ridder av Hosebåndsordenen. Han forble Lord President til 1742.

I januar det året ettertrådte han Walpole som første skattkammerlord og i navnet regjeringssjef, skjønt regjeringen i praksis var dominert av lord Carteret.

Wilmingtons helse var nå dårlig. Han døde uten arvinger.

Byene Wilmington (Nord-Carolina) og Wilmington (Delaware) er oppkalt etter ham.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Robert Walpole 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Henry Pelham