Smeltehytte
En smeltehytte var et anlegg for framstilling av metaller fra malm, særlig brukt på kobberverk.
Svartkobbersmelting
[rediger | rediger kilde]De første kobberverkene i Norge ble etablert sist på 1400- (Sandsvær) og tidlig på 1500-tallet (Åmdal, Guldnes), men det meste av produksjonen kom fra 1630-årene og utover. Hovedprinsippene for kobberproduksjon ved disse verkene var stort sett den samme i flere hundre år, fram mot slutten av 1800-tallet. Fra gruvene ble det drevet ut malm i form av kobberkis (CuFeS2) og svovelkis (FeS2). Disse forekom tett forbundet og det var vanskelig å utvinne metallet uten kjemiske prosesser. Disse prosessene foregikk ved smeltehyttene, og sluttresultatet var garkobber. I hele prosessen med svartkobbersmelting beskrevet under brukes det til store mengder ved og kull, og man var avhengig av vannkraft.[1]
Kaldrøstinga skjedde ved at grovknust malm ble lagt i hauger på underlag av ved med god lufting. Ein slik kaldrøst kunne inneholde opp mot 600 tønner malm og brenne i flere uker.[2] I kaldrøstingen ble svovelkisen oksidert slik at denne ble omdannet til jernoksidet hematitt og svoveldioksid. Dette var en eksoterm reaksjon, dvs. at den produserte varme. Veden var der fra starten av for å sette i gang prosessen.[3]
Skjærsteinsmeltinga (sulusmelting) foregikk i store murte sjaktovner, der den kaldrøstede malmen ble lagt sammen med trekull og kvarts. Denne prosessen krevde høy varme og dette var grunnen til at smeltehyttene ble anlagt ved vassdrag, slik at en kunne bruke blåsebelger drevet med vannkraft. I denne smeltinga ble oksidert jern sammen med kvarts omdannet til slagg som ble fraktet bort. Det er avfallsproduktet fra denne prosessen vi blant annet finner på de kjente slagghaugene på Røros. Sluttresultatet her, skjærsteinen, gikk så inn i en ny røsting.[3]
Venderøstinga foregikk ved at skjærsteinen ble lagt i båser med underlag av ved. Ei brenning kunne vare flere dager, før restene ble vendt over i en ny bås for fortsatt røsting. Dette kunne gjentas opp mot ti ganger, og prosessen fjernet det meste av det som var igjen av av svovel fra malmen, mens jern og kobber var igjen i form av oksidene hematitt og kobberoksid.[4]
Svartkobbersmeltinga tok resultatet av venderøstinga inn til smelting igjen for en ny runde i smelteovnen med trekull og kvarts. Trekull med lufttilførsel i bunnen produserte karbonmonoksid som reagerte med oksidene og dannet metallisk kobber (ca. 90%) og jern (ca 5%), svartkobber. Slagget fra denne prosessen ble returnert til skjærsteinsmelting.[4]
Garinga var det siste leddet i løypa. Navnet kommer av tysk «Gar-machen», å gjøre ferdig. Her ble de siste urenhetene av jern og svovel fjernet gjennom en ny smelteprosess, og resultatet var garkobber med en renhet på 98-99% kobber. Også her ble slagg tilbakeført til skjærsteinsmeltinga.[4]
Bessemersmelting
[rediger | rediger kilde]Utover 1800-tallet ble utgiftene ved kobberproduksjon med den gamle prosessen vanskelig å forsvare, og flere verk ble lagt ned. Redningen kom i form av en nyvinning, Bessemerprosessen. Denne prosessen ble utviklet midt på 1800-tallet og revolusjonerte stålindustrien. I bessemering oksideres avfallsstoffer i jernet bort ved å blåse luft gjennom smeltet råmetall. Prosessen er endotermisk og dermed lite energikrevende sammenlignet med tidligere prosesser.[5]
Prinsippene ble overført fra til kobbersmelting på 1880-tallet, og kom til Norge ved innføring på Røros i 1887. I skjærsteinsmeltingen i trinn to over ble det brukt importert koks, og smeltet skjærstein ble overført til en konverter der luft ble blåst inn. Jernet ble forslagget ved tilsetning av kvart, og smelten var nesten ren Cu2S, kalt hvittmetall. Ved videre tilførsel av luft ble svovelet fjernet og vi fikk rent metallisk kobber.[6]
Denne nyvinningen gjorde at de gamle smeltehyttene, som var anlagt for sin tilgang til ved og trekull, kunne legges ned, og produksjonen konsentreres på færre anlegg.
Hyttearbeiderne
[rediger | rediger kilde]Ved smeltehyttene var det faglærte arbeidere som var spesialister innen sitt fag. Dette var røstvendere, smeltere og garmakere[7]. Disse hadde hytteknekter og dagarbeidere som håndlangere. Over disse stod hyttemesteren som hadde det øverste ansvaret for det tekniske ved driften. I tillegg var det fagfolk som var viktige for vedlikehold og drift: murmestere for å vedlikeholde smelteovnene, belgmakere[8] for å vedlikehold blåsebelgene og tømmermenn for å vedlikeholde dammer, vannhjul og bygninger.
Det øverste administrative ansvaret var det hytteskriveren[9] som hadde, underlagt verkets bergskriver.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Espegård 1998, s. 45.
- ^ Espegård 1998, s. 47.
- ^ a b Espegård 1998, s. 50.
- ^ a b c Espegård 1998, s. 51.
- ^ Espegård 1998, s. 55-60.
- ^ «Mer om den nye smelteprosessen - Verdensarven Røros». verdensarvenroros.no. Besøkt 9. oktober 2024.
- ^ «garmaker - Det Norske Akademis ordbok». naob.no. Besøkt 14. oktober 2024.
- ^ «belgmaker - Det Norske Akademis ordbok». naob.no. Besøkt 14. oktober 2024.
- ^ «Leksikon:Hytteskriver – lokalhistoriewiki.no». lokalhistoriewiki.no. Besøkt 14. oktober 2024.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Espegård, Arne (1998). «III: Teknologi, Svartkobbersmelting». Kobber i Det Nordenfjeldske Bergamt. Trondheim: Arketype forlag. s. 45–55. ISBN 8299243041.