Slaget ved Bornhøved

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slaget ved Bornhøved
Konflikt: Napoleonskrigene, den sjette koalisjonskrigen
Bornhöft.jpg
Slaget ved Bornhøved
Dato 7. desember 1813
Sted Bornhöved i dagens Tyskland
Resultat Svensk seier
Stridende parter
Danmark Danmark-Norge Sverige Sverige
Kommandanter og ledere
Danmark Frederik av Hessen Sverige Bror Cederström
Styrker
2 500 700
Tap
21 døde og 35 sårede, 74 tatt til fange 13 døde og 46 sårede

Koordinater: 54°4′14″N 10°13′41″Ø Slaget ved Bornhøved (svensk: Slaget vid Bornhöft eller slaget vid Bornhöved) ble utkjempet den 7. desember 1813 utenfor det lille stedet Bornhöved i dagens Schleswig-Holstein i det nordlige Tyskland, mellom svensk kavaleri og danske tropper forsterket med mindre enheter polsk kavaleri og tysk infanteri. Slaget er til dags dato den siste gangen som Sverige og Danmark har møttes på slagmarken.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Under Napoleonskrigenes slutt var Danmark-Norge alliert med Frankrike under Napoléon Bonaparte mens Sverige deltok i den sjette koalisjonen mot Frankrike. Sveriges viktigste mål var å ta Norge og etter koalisjonens seier over Napoléon i folkeslaget ved Leipzig ledet kronprins Karl Johan de svenske troppene i koalisjonens nordarmé nordover mot Danmark for å tvinge landet til å avstå Norge.

Karl Johan skilte ut en del av nordarméen, blant annet husarregimentet under kommando av sjefen for det svenske kavaleriet, Anders Fredrik Skjöldebrand, for å forfølge den danske arméen som var under retrett nordover. Tanken var at det svenske kavaleriet skulle parallellforfølge danskene så en enhet under general Wallmoden kunne avskjære deres retrettvei og at danskene ved denne manøveren skulle tvinges til kapitulasjon.

Kronprins Karl Johan hadde under hele felttoget i Tyskland vært svært forsiktig med de svenske styrkene og holdt de tilbake for å la de andre koalisjonsstyrkene ta tap. Grunnen var dels at de svenske troppene var i mindretall, dels at det var mer naturlig at tyske tropper tok hovedbyrden med å befri egne områder men kronprinsen valgte også å spare de svenske styrkene for senere bruk mot Danmark.

Det svenske kavaleriet som følte seg snytt for deltakelse i større slag bestemte seg for å bryte mot ordre og ri rett på den danske styrken. Etter at svenskene hadde hatt trefninger med den danske baktroppen nådde de svenske styrkene frem mot kvelden danskenes hovedstyrke som hadde samlet seg utenfor Bornhøved. Den 2 500 mann sterke danske styrken bestående av infanteri, kavaleri og artilleri skulle under normale forhold ikke ha betraktet den fremrykkende svenske kavaleristyrken som noen større trussel. I kupert terreng rett før mørkets frembrudd å angripe med kavaleri mot infanteri i formasjon med artilleristøtte var ren dårskap, men siden baktroppen var innviklet i strid med svenske patruljer stilte de danske styrkene seg opp i slagordning og ventet.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Først kom den danske baktroppen farende forfulgt av noen svenske skvadroner anført av major Fritz von der Lancken. Den danske baktroppen bestod av polske ulaner som var en elitestyrke utlånt av Napoléon for å beskytte den danske retretten. Ulanene ble splittet av det svenske angrepet og forfølgerne gjorde i stedet et utfall mot den danske hovedstyrken. Danskene bet ifra seg med alt de hadde og det svenske rekognoseringsangrepet ble snart avbrutt og von der Lanckens styrke trakk seg tilbake. Samtidig holdt den svenske hovedstyrken på å danne formasjon.

Med 12 skvadroner på totalt 700 mann, under kommando av oberst Bror Cederström, red det svenske kavaleriet straks til angrep. Etter å ha sprengt danskenes gruppering ble de drevet til ytterligere retrett. Ved angrepet red i første sammenstøtet syv skvadroner av de Mörnerska husarene og i andre sammenstøt to skvadroner av Schills husarer, to skvadroner karabinjärer samt en skvadron fra Skånska husarregimentet.

Svenskenes «grandiose men irrasjonelle angrep» gjennom tettstedet Bornhøvd fikk ikke noen effekt, hverken på situasjonen i det store bildet eller på krigen som sådan.[1][2]

Mytedannelse[rediger | rediger kilde]

Mytedannelsen omkring denne trefningen ble sterkt utviklet i ettertid. Regimentet, og etter dets nedlegging i 1927, kameratforeningen har hvert år på dagen for slaget den 7. desember holdt minnet levende ved høytideligheter i form av sammenkomster med kor og mat, noe som fremdeles holdes vedlike.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Torvald T:son Höjer 1943, s. 211
  2. ^ «Om en bortglömd strid» Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine. Anmeldelse av Peter Englund: Thomas Sörensen, Sista striden – De mörnerska husarerna vid Bornhöft. Svenskt militärhistoriskt bibliotek. DN, januar 2005

Litteratur[rediger | rediger kilde]