Slaget ved Brunete

Slaget ved Brunete
Konflikt: Den spanske borgerkrig
Kart over kampene
Dato 6. juli - 25. juli 1937 Sted Brunete 25 km vest for Madrid Resultat Strategisk nasjonalistisk seier
Stridende parter
Den spanske republikk Internasjonale brigader	Nasjonalist-Spania
Kommandanter og ledere
José Miaja Juan Modesto Enrique Líster El Campesino General Walter Segismundo Casado	José Enrique Varela Juan Yagüe
Styrker
80 000 soldater 150 fly	65 000 soldater 105 fly
Tap
25 000 døde eller skadede 100 fly	13 000 døde eller skadde 23 fly

Guerra Civil Española 1936-1939
Guipúzcoa - Madrid - Málaga - Jarama - Guadalajara - Brunete - Belchite - Nord-Spania - Teruel - Kapp Palos - Aragón - Ebro - Catalonia

Slaget ved Brunete ble utkjempet rundt 25 km vest for Madrid under den spanske borgerkrig. Slaget kom som en del av en offensiv fra republikkens side som tok sikte på å avskjære de nasjonalistiske styrkene som stod ved Madrids vestlige forsteder, og hindre dem videre forsyninger og forsterkninger. Slik kunne beleiringen av Madrid kunne heves. De nasjonalistiske styrkene stoppet imidlertid de republikanske styrkenes framrykking ved den lille byen Brunete og kampene endte med at de republikanske styrkene måtte trekke seg tilbake.

Bakgrunn og de republikanske planene

Etter at Bilbao falt 19. juni besluttet de republikanske myndighetene å angripe det nasjonalistkontrollerte området vest for Madrid gjennom et angrep fra nord mot den lille byen Brunete. Brunete pelte seg ut, også fordi den lå ved den viktige veien til det nasjonalistisk- kontrollerte Extremadura, slik at en vellykket republikansk aksjon i dette området ikke bare ville kunne ta presset bort fra Madrid, men også kunne åpne for en republikansk offensiv inn i Extremadura og slik dele hele det nasjonalist-kontrollerte Spania i to.

Videre hadde regjeringen en politisk hensikt med angrepet, da de sovjetiske rådgiverne hadde presset for en slik aksjon siden våren, og slik kunne republikken imøtekomme det sovjetiske presset. Dette ble viktig, da den materielle hjelpen fra Sovjetunionen hadde blitt mindre, særlig etter den vellykkede nasjonalistiske blokaden av republikkens havner. Republikkens statsminister Juan Negrín ønsket gjennom en vellykket militær aksjon å overbevise den franske statsministeren Camille Chautemps at republikken fortsatt var i stand til å gjennomføre vellykkede militære aksjoner etter nederlagene i Málaga og i Bilbao.

Kampene

Kampene brøt ut 6. juli ved at republikanerne bombarderte nasjonalistenes stillinger med artilleri og fra luften. Deretter rykket styrkene underlagt Enrique Líster rundt 8 km fram og omringet Brunete. Angrepet kom overraskende og den mest konsentrerte styrken så langt i borgerkrigen, og byen falt under republikansk kontroll i løpet av formiddagen. Nasjonalistiske motangrep førte imidlertid til at Lister måtte stoppe sin framrykking rett sør for byen.

Dagen etter var det kamper om den lille byen Villanueva de la Cañada som snart falt under republikansk kontroll, men nasjonalistene greide å holde landsbyene Villanueva del Pardillo og Villafranca del Castillo i nærheten, og stanset slik den republikanske framrykkingen. Imidlertid gikk den republikanske framrykkingen senere enn nødvendig, da de også her, som ved så mange andre slag under borgerkrigen, skulle slå ut enhver fiendtlig forsvarslomme før de rykket videre, i stedet for å overlate disse til baktroppene.

Republikanske styrker krysset Guadarrama-elven 8. juli, men stanset under motstanden fra nasjonalistene, og et motangrep fra disse tok tilbake områder republikanerne hadde tatt. Den republikanske framrykkingen hadde delvis stoppet opp, selv om de om morgenen 9. juli sikret seg kontroll over landsbyen Quijorna. den 10. og 11. juli gjorde republikanerne forsøk på å erobret de to Villanueva del Pardillo og Villafranca del Castillo, men lyktes bare å ta den førstnevnte.

De kommende dagene, 12. til 17. juli ble det klart at republikanerne ikke ville nå sine mål om å stå seg sørover gjennom nasjonalistenes område og over til republikk-kontrollert område lengre sør. Miaja beordret derfor stans i kamphandlingene 15. juli, med sikre på å sikre det som var erobret.

Den nasjonalistiske motoffensiven ble innledet 18. juli, på ett-årsdagen før utbruddet av krigen. Dette var republikanerne oppmerksomme på, og slo tilbake tre større angrep fram til 23. juli. Men 24. juli lyktes det for nasjonalistene å slå seg gjennom de republikanske linjene ved en konsentrert angrep med stridsvogner og slo seg igjennom det meste av Brunete. Republikanerne forsøkte å stoppe dette med et motangrep, men mislyktes. De siste republikanske styrkene i Brunete som sto under kommando av Líster flyktet hals over hode, og 400 av dem ble henrettet samme dag.

Da det meste av det tapte området var gjenerobret for nasjonalistene, trakk Francisco Franco ut de tyngste nasjonalistiske styrkene og satte dem inn i erobringen av Santander i kampene i Nord-Spania.

Årsaker til republikkens nederlag

Selv om republikkens president Manuel Azaña før slaget sa at «hvis vi ikke greier det med slike styrker, klarer vi det ikke noe sted», hadde den republikanske planen noen innebyggede svakheter. Blant annet var logistikken var for svak og ikke vant til å håndtere slike situasjoner, underlegenhet i luften, og det var for dårlig kommunikasjon mellom kommandantene og mangel på initiativ og frykt for å ta selvstendige avgjørelser, også hos unge, aggressive kommandanter som Modesto og Líster. Svakheten lå primært i mangelen på militær erfaring og dette kunne ikke kompenseres med politisk skolering. Dette sto i kontrast til de mer erfarne nasjonalistiske kommandantene, som på alle ledd var vant til å handle instinktiv på situasjonene som utviklet seg, i stedet for å vente på ordrer ovenfra eller forholde seg til utdaterte instruksjoner når situasjonen utviklet seg annerledes.

Mangelen på kart ble de republikanske kommandantene førte til at de ga gale meldinger om posisjoner og erobringer og slik økte forvirringen på republikkens side. Dette åpnet også for å «pynte» på egne resultater, for å posisjonere seg internt.

Virkninger

Republikken lyktes verken i å skaffe seg kontroll over veien til Extremadura eller avskjære de nasjonalistiske styrkene ved Madrid, men erobret et landområde på rundt 50 km², samt landsbyene Villanueva de la Cañada, Quijorna og Villanueva del Pardillo fra nasjonalistene. De erklærte derfor aksjonen som en suksess og utropte seg selv til seierherrer. Tilsvarende gjorde nasjonalistene, da de hindret republikken i å nå sine militære mål.

Tapet i mannskaper var imidlertid langt større for republikken, som hadde satt inn alle de fem internasjonale brigadene og de beste kommunistiske styrkene i nøkkelroller, alle med en sovjetisk rådgiver ved siden av de sentrale kommandantene. Tapene var enorme, rundt 25 000 mann, 80% av de ansede styrke og 1/3 av flystyrken som ble satt inn. Massehenrettelsene innen Líster styrker gjorde at hans kommando imidlertid var satt ut av spill.

Kampene, den militære ledelsen og oppfatningen om at propagandaen var viktigere enn menneskelivene, var katastrofal for kampmoralen innen de internasjonale brigadene, og det måtte tys til sterke maktmidler for å holde disse under kontroll og slå ned tilløpene til mytteri. Blant annet ble det opprettet en egen «konsentrasjonsleir», hvor rundt 4 000 mann ble sendt i tre måneder fra 1. august. Både Modesto og general Walter utplasserte maskingeværposisjoner bak fronten med ordre om å skyte enhver som trakk seg tilbake, uansett begrunnelse. Spenningene mellom de spanske og de internasjonale soldatene økte, hvor spanierne så de internasjonale soldatene som fremmedlegemer, kunne ikke fordra å stå under kommando av utlendinger som ikke snakket deres språk. Samtidig følte de internasjonale soldatene at de bare kunne ofres da de alltid ble satt til de farligste oppgavene.

Samlet gjør disse virkningene av slaget at dette ble en strategisk seier for nasjonalistene.

Politisk var det et tap for republikken at aksjonen ikke nådde sine mål, og hindret heller ikke nasjonalistenes framgang under kampene i nord.

Litteratur/kilder

• Antony Beevor: Kampen om Spania, ISBN 978-82-02-30152-1, side 364-379