Skriftet til den kristne adel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Skriftet til den kristne adel
orig.
Skriftet til den kristne adel
Forfatter(e)Martin Luther
Utgitt1520

Skriftet til den kristne adel eller Til den tyske nasjons kristne adel om bedring av kristendommens kår (modernisert tysk: An den christlichen Adel deutscher Nation, Von des christlichen Standes Besserung; også kjent som Adelsskriftet) er det første av de tre programmatiske skrifter som Martin Luther forfattet i 1520, etter at han sommeren det året hadde fått vite at pave Leo X i bullen Exurge Domine truet ham med ekskommunikasjon såfremt han ikke trakk tilbake en rekke lærestandpunkter han hadde inntatt i tesene - og spesielt disputasen i Leipzig.

I stedet for å avsverge seg sine teser og uttalelser, utviklet Luther sin lære ytterligere og skjerpet selv tonen i sin kontrovers med kirkens ledere. Skriftet utkom i august 1520. og skiftet er kjent for både å holde frem det allmenne prestedømme og Luthers syn på paven som antikrist. De tre programmatiske skriftene er Skriftet til den kristne adel (august 1520), Om kirkens babylonske fangenskap (oktober 1520) og Om den kristne frihet (november 1520). Disse verk har, sammen med skriftet Om gode gjerninger, siden det 19. århundre ofte blitt kalt "de reformatoriske hovedskrifter".

Bakgrunn og adressater[rediger | rediger kilde]

I et brev til Georg Spalatin 8 juni 1520 nevnte Luther en plan om å forfatte et kort skrift «mot den romerske kuriens tyranni og ondskap»[1] til den nyvalgte keiser Karl V (som Luther fremdeles håpet skulle innta en velvillig holdning til seg) og til adelen.[2] Luther ble ferdig med skriftet 23. juni og sendte det til kollegaen og vennen Nikolaus von Amsdorf, som Luther også tilegnet verket. I midten av juli erfarte Luther, mens utgivelsen av skriftet ble forberedt, resultatet av kjettersaken som var ført mot ham i Roma, nemlig banntrusselbullen Exurge Domine. I mellomtiden ble Luther frarådet på det kraftigste av både Spalatin og andre om å ikke utgi verket. Noe Luther ignorerte, noe som skulle bli en vane for ham. Luther sendte skriftet til Melchior Lotter, som nylig var flyttet til Wittenberg, for utgivelse. Det ble utgitt i første opplag 5. august 1520, i et opplag på 4000, som ble revet vekk. I slutten av august ble det allerede utgitt en revidert 2. utgave.

Tittelside til Adelsskiftet, den reviderte 2. utgave fra 1520, som ble trykket hos Valentin Schumann i Leipzig. Motivet forestiller en ridder, som symboliserer skriftets adressat, adelstanden.

Luthers mål med Skriftet til den tyske nasjons kristne adel var å fremme en reformasjon av kristenheten. Han har forsøkt å henvende seg til paven og har anket sin sak i november 1518 til et konsil, men uten resultat. I Luthers øyne er den geistlige stand nå en tapt sak, så han henvender seg nå til adelstanden i håp om de vil løfte reformasjonens sak. Luther ønsker seg et fritt og uavhengig reformkonsil, sikret av adelen, som har både plikt og rett gjennom det alminnelige prestedømme.

Struktur og form[rediger | rediger kilde]

I forordet fremstiller Luther seg, ut over som munk og doktor, som en hoffnarr. En narr har privilegiet å kunne komme med skarp kritikk uten å kunne straffes.[3] Skriftet adskiller seg fra Luthers tidligere verk som enten har været utleggele av Skriften eller teologisk lære, men er et forslag og en advarsel til den tyske adel.

Litterært er teksten ikke enhetlig, men den lar seg inndele i tre hoveddeler:

  1. De tre murer, som «romanistene» bruker for å forhindre reformasjon av kirken, og som fremkaller bildet av bronsemurene som beskyttet Tartaros i gresk mytologi:
    • Den geistlige stand, som så er overordnet den verdslige stand
    • Pavens monopol på utlegning av Skriften
    • Pavens enerett til å sammenkalle et konsil
  2. Saker som bør behandles på et fremtidig konsil
  3. 26 (27) reformartikler

Skriftets innhold[rediger | rediger kilde]

Den første mur: Den geistlige stand[rediger | rediger kilde]

Den første mur omhandler den geistlige stand og stilling. Luther skriver i innledningen til skriftet:[4]

SitatRomanistene har med stor behendighet bygget tre murer rundt seg, hvorved de så langt har beskyttet seg selv, slik at ingen har kunnet reformere dem, og hvorved den hele kristenhet er gruelig faltSitat

Luther mener de har misforstått og viser til læren om det alminnelige prestedømme, som han i tidligere skrifter hadde berørt, hvor han siterer apostelen Peter (1 Pet 2,9) og utvikler et teologisk konsept som går ut på at dåpen, evangeliet og troen gjør alle mennesker til prester. Luther uttrykker det på spissen slik:

SitatFor alt som er krøpet ut av dåpen, kan rose seg allerede å være viet til prest, biskop og pave.Sitat

Den eneste forskjell mellom geistlige og lekfolk er deres forskjellige embetsgjerning, idet noen har fått det særlige embete og arbeidsoppgave å forkynne Guds Ord og administrere sakramentene. Når en prest er avsatt opphører han å være prest, motsatt den katolske forståelse av det umistelige preg (characteres indelebiles) som en prest får i ordinasjonen. Den verdslige stands embete og arbeidsoppgave er å holde sverdet og beskytte de fromme. Sammen med andre embeter, for eksempel skomaker, smed og bonde, har de det samme ansvar og felles mål som de som har presteembete: Å fremme velferd til legeme og sjel, på samme måte som lemmene på kroppen (Rom 12,4-8).

Den andre mur: Monopol på skriftutleggelse[rediger | rediger kilde]

Den andre mur omhandler retten til å utlegge Skriften. Det følger, i Luthers argumentasjonsrekke, som noe urimelig. Alle er prester, og har myndighet til å prøve og felle dom i hva som er rett og ikke rett i troen. Luther mener argumentet om at fortolkningsmonopolet følger av binde- og løsemakten (Matt 16,19 er for snevert fortolket. Det er ikke gitt til Peter alene, men til hele menigheten. Dessuten omhandler den ikke læren eller kirkestyret, men det å fastholde eller tilgi synd. Han viser også til at pavene kan ta feil - og at hvis det forholder seg slik at kun Paven kan utlegge Skriften (og har Den hellige ånd), så er den overflødig og kan brennes. Det er en hver kristens plikt å sørge for troens sak, forstå den og forsvare den - og dømme villfarelser. Ikke kun paven.

Den tredje mur: Retten til å kalle sammen et konsil[rediger | rediger kilde]

Den siste mur omhandler pavens myndighet alene til å sammenkalle et konsil. Det er en mur som faller, når de to første murer faller. Luther mener de kristne har plikt til å stille seg på Skriftens side og irettesette og bruke tvang mot paven, som handler galt. Pavens hjemmel til enerett til å sammenkalle konsil er ikke fundert i Skriften, men «deres egne lover». Og han oppfordrer fyrstene til å bruke sverdet og sørge for at et virkelig fritt konsil kommer i stand. Luther sammenligner situasjonen med en by som er blitt overfalt av en fiende. Når det er slik, skal fyrstene vekke de kristne og kalle de sammen. Dvs. når forholdene tilsier det, kan den verdslige makt sammenkalle et fritt, alminnelig konsil, slik som keiser Konstantin den store og flere andre keisere har gjort. De har like mye del i det alminnelige prestedømme.

Saker som burde behandles på et konsil[rediger | rediger kilde]

Luther viser seg å være en konsiliarinist, dvs. han mener paven skal underordne seg konsilet. Derfor foreslår han tre saker som bør behandles på et konsil for å reformere kirken. Luther foreslår å stanse pavens verdslige ambisjoner (herunder mangfoldige pengeutpressinger og hans forsøk på å heve seg over den verdslige makt), redusere antall kardinaler og kurien i Roma.

Reformartiklene[rediger | rediger kilde]

Siste hoveddel av skriftet er viet 26 (el. 27) reformartikler. Eksempler:

  • Valfartene til Roma bør avskaffes fordi, som ordtaket sier, «Jo nærmere Roma, desto verre kristne».
  • Menighetene skal ha rett til å velge sine egne prester. Prestene må ha lov til å gifte seg, for som Paulus sier: En biskop skal være én kvinnes mann, og det er en djevelsk lære at man ikke skal få gifte seg (jfr. 1 Tim 3,2 og 4,1-3).
  • Kjettere bør man overvinne med skrifter, ikke med bål, ellers ville jo bødlene være de lærdeste doktorer. Tiggeriet skal avløses av en ordnet fattigpleie. Øvrigheten bør forby renter på lån, hindre overdådighet i mat og drikke, og lukke tukthusene.
  • Universitetene trenger en kraftig reformasjon. Teologien skal ikke bygge på den skolastiske dogmatikk, men på Den hellige Skrift. Også i skolene skal det undervises i evangeliet.

Han slutter med å mane til kamp på nytt, for «hvor kom vi da hen dersom vi holder oss i ro og tier når paven og hans folk spres sine djevelske ord og gjerninger?... Det må være hoveddjevelen selv som har sagt det som står i den geistlige rett, at 'selv om det skulle være så skadelig og ondt at paven førte sjelene i store mengder like til djevelen, kan man likevel ikke avsette ham'. På denne forbannede og djevelske grunn bygger de på Roma og mener at man skulle heller la hele verden fare hen til djevelen, enn å stå imot deres skurkestreker».[5]

Utgaver[rediger | rediger kilde]

Tysk utgave[rediger | rediger kilde]

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]

Nettutgaver[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Skriftet til den kristne adel – originaltekst


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Luther, Martin (1930–70). «Luther an Spalatin, Wittenberg [7. Juni?] 1520» (tysk). Weimar H. böhlaus. s. 119-120. Besøkt 25.08.2020. «Est animus publicam schedam edere ad Carlum & totius germanie nobilitatem aduersus Ro[manae] Curie tyrannidem & nequitiam.» 
  2. ^ Rasmussen, Tarald, red. (2004). «Innledning til «Den kristne Adel»». Luthers reformasjon hovedtekster 1517-1520. Oslo: Pax. s. 84. ISBN 82-530-2672-2. OCLC 1028433883. 
  3. ^ Jung, Martin H. (2018). «Luthers Aufruf „An den christlichen Adel“ (1520) und seine Folgen». Ritterschaft und Reformation. Der niedere Adel im Mitteleuropa des 16. und 17. Jahrhunderts (tysk). s. 58. ISBN 82-530-2672-2. 
  4. ^ Die Romanisten haben mit großer Behendigkeit drei Mauern um sich gezogen, womit sie sich bisher beschützt haben, so daß niemand sie hat reformieren können, wodurch die ganze Christenheit greulich gefallen ist.
  5. ^ Wie kämen wir denn dazu, daß wir stillhalten und schweigen sollten, wo der Papst oder die Seinen teuflische Worte oder Werke vornähmen? ... Drum muß das der Hauptteufel selbst gesagt haben, was im geistlichen Recht steht: »Wenn der Papst so schädlich böse wäre, daß er gleich die Seelen in großer Menge zum Teufel führte, könnte man ihn dennoch nicht absetzen. Auf diesen verfluchten, teuflischen Grund bauen sie zu Rom und meinen, man solle eher alle Welt zum Teufel lassen fahren, als ihrer Schurkerei widerstreben.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]