Sipunkulider

Sipunkulider
	Nomenklatur
	Sipuncula; Rafinesque, 1814
	Populærnavn
	sipunkulider, ; snabelormer, ; pølseormer
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Leddormer
	Økologi
Antall arter	over 140
Habitat	hav
	Inndelt i
	Phascolosomatidea; Sipunculidea;

Sipunkulider eller snabelormer (noen ganger også pølseormer, som imidlertid er et navn som brukes om flere grupper) er en gruppe av sjølevende, virvelløse dyr.

De har bløte kropper uten noen synlig form for segmentering. Tarmen danner en spiralsnodd slynge med endetarmsåpning på ryggsiden nær basis av forkroppen. Den fremste delen av svelget er besatt med en rekke små pigger eller et antall forgreinede tentakler, og vil normalt være krenget ut som en slags snabel. Når den har grepet tak i et egnet byttedyr eller annen matpartikkel med piggene eller tentaklene, trekker den svelget tilbake i kroppen, slik at yttersiden av snabelen blir innsiden av svelget.^[1]

De er utbredt i alle hav ned til 6500 m dyp. Ved norskekysten finnes omkring 15 arter.

Klassifisering

Det har vært vanskelig å finne noen god fylogenetiske plasseringen av denne gruppen, og hvem dens nermeste slekninger er har vært uklart. De ble originalt klassifisert som en type leddormer på tross av at de ikke har noen synlig segmentering, børster og andre typiske leddormtrekk.^[2] De ble senere ansett for å være slektninger av bløtdyrene, først og fremst på grunnlag i detaljer i larver og fosterutviklingen. Disse trekkene finnes imidlertid hos flere rekker, og disse blir slått sammen i gruppen Lophotrochozoa, som omfatter både sipunkulider, bløtdyr, leddormer, slimormer og en del andre små rekker.

Med innføring av genetiske analyser har det vist seg at sipunkulidene likevel ser ut til å høre hjemme blant leddormene, slik det først ble antatt^[3]^[4]

Videre undersøkelser av mitokondrielt DNA har bekreftet at sipunkulidene hører sammen med leddormene, sammen med skjeormer (nok en gruppe kalt pølseormer) og skjeggormer.^[2] Det har vist seg at nervesystemet hos sipunkulidene har en begynnende segmentering på tidlig fosterstadier, selv om dette er helt borte hos de voksne dyrne.^[5]

Referanser

↑ Carlton, J.T. (red.) (2007). The Light and Smith manual : intertidal invertebrates from central California to Oregon (4. utvidet og revidert utg.). Berkeley: University of California Press. s. 288-291. ISBN 0520239393.
1 2 Shen X., Ma X., Ren J., Zhao F. (2009) A close phylogenetic relationship between Sipuncula and Annelida evidenced from the complete mitochondrial genome sequence of Phascolosoma esculenta. BMC Genomics. no 10(1): side 136
↑ Struck, T. H.; Paul, C.; Hill, N.; Hartmann, S.; Hösel, C.; Kube, M.; Lieb, B.; Meyer, A.; Tiedemann, R.; Purschke, G. N.; Bleidorn, C. (3. mars 2011). «Phylogenomic analyses unravel annelid evolution». Nature. 471 (7336): 95–98. Bibcode:2011Natur.471...95S. PMID 21368831. doi:10.1038/nature09864.
↑ Hausdorf, B.; m.fl. (2007). «Spiralian Phylogenomics Supports the Resurrection of Bryozoa Comprising Ectoprocta and Entoprocta». Molecular Biology and Evolution. 24 (12): 2723–2729. PMID 17921486. doi:10.1093/molbev/msm214.
↑ Wanninger, Andreas; Kristof, Alen; Brinkmann, Nora (januar–februar 2009). «Sipunculans and segmentation». Communicative and Integrative Biology. 2 (1): 56–59. PMC 2649304 . PMID 19513266. doi:10.4161/cib.2.1.7505.