Sino-tibetanske språk
Sino-tibetanske språk er en språkfamilie i Asia som omfatter om lag 340 forskjellige språk.
Mange av de mer kjente sino-tibetanske språkene er tonespråk, men dette behøver ikke å være et bevis på genetisk beslektelse, da toneforskjeller kan oppstå i et språk på relativt kort tid, og kan ha spredd seg til andre språk på grunn av en språkbunt.
Noen av språkene i familien er kinesisk, burmesisk/myanmarsk, dzongkha og nepal bhasa/newari.
Noen språkforskere, som Christopher Beckwith og Roy Andrew Miller, mener at kinesisk ikke er beslektet med tibeto-burmanske språk.
Inndeling[rediger | rediger kilde]
Lingvisten James Matisoffs alment aksepterte inndeling er den følgende:
Sino-tibetanske språk (Matisoff)
- Sinittiske språk
- Tibeto-burmanske språk
- Kamarupan
- Himalayiske språk
- Maha-kiranti (omfatter bhasa, magar, rai)
- Tibeto-kinauri (omfatter tibetansk, lepcha)
- Qiangspråk
- Jingpho-nung-lu-språk
- Yipho-burmanske språk-Naxi
- Karenspråk
- Baispråk
Ikke alle «grener» av Matisoffs inndeling skal forstås som genealogiske noder. For eksempel hevder ikke Matisoff at familiene i grenene kamarupan og himalayiska språk har noen annen relasjon til hverandre enn deres geografiske utbredelse. Dissw grupperinger er ment som praktiske kategorier i påvente av mer kunnskap og mer detaljert komparativt arbeid.
Likesom Matisoff medgir George van Driem at «kuki-naga-språkenes» (kuki, mizo, meithei, med flere) forhold, både hva gjelder deres innbyrdes relasjon og deres relasjon til øvrige tibeto-burmanske språk, er uklare. Derimot foretrekker van Driem å la dem stå ukategorisert snarwre enn å danne en gruppering basert på geografisk utbredelse.
Visse lingvister, mest tydeligt van Driem, har foreslått at kinesisk har fått sin tradisjonelt privilegerte rolle i Matisoffs inndelning basert mer på kulturelle enn lingvistiske kriterier. På samme måte som semittiske språk en gang ble ansett som en hovedavdeling av en hamito-semittisk språkfamilie og senere ble degradert til en underavdelning av afroasiatiske språk, så finnes det nå foreslåtte inndelniger der de sinittiska språk anses som en underavdelning av tibeto-burmanske språk.
Van Driems inndelning er typisk for denne oppfatning:
Tibeto-burmanske språk (van Driem)
- Brahmaputran
- Sørlige tibeto-burmanske språk
- Sinobodiske språk
- Sinittiske språk
- Bodo-himalayiske (omfatter tibetansk)
- Kirantispråk
- Tamangspråk
- (flere isolerte språk innen de inobodiske språk)
- et antall andre små familier og isolerte språk som hovudgrener ut fra de tibeto-burmanske språk, som (nepalesisk bhasa, qiang, nung, magar, med flere.
Kjernen i denne modell kalles for den sinobodiske hypotese ettersom den foreslår at kinesiskens nærmeste slektinger er de bodiske språk som tibetansk.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Coblin, W. South. 1986. A Sinologist's Handlist of Sino-Tibetan Lexical Comparisons. Monumenta Serica Monograph Series 18. Nettetal: Steyler Verlag.ISBN 3-87787-208-5
- Matisoff, James. 2003. Handbook of Proto-Tibeto-Burman: System and Philosophy of Sino-Tibetan Reconstruction. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-09843-9
- Thurgood, Graham. 2002. Sino-Tibetan Languages. Oxford. RoutledgeCurzon. ISBN 0-7007-1129-5
|
