Dzongkha
| Dzongkha | |||
|---|---|---|---|
| རྫོང་ཁ་ | |||
| Brukt i |  Bhutan | ||
| Antall brukere | 133 000[1] | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Sinotibetansk Tibetoburmansk Himalayisk Tibetokanauri Tibetisk Tibetansk Sørtibetansk Dzongkha | ||
| Skriftsystem | Tibetansk skrift | ||
| Offisiell status | |||
| Offisielt i | Bhutan | ||
| Språkkoder | |||
| ISO 639-1 | dz | ||
| ISO 639-2 | dzo | ||
| ISO 639-3 | dzo | ||
 Wikipedia på dzongkha | |||
Dzongkha er et språk i den sinotibetanske språkfamilien. Det er nasjonalspråket i Bhutan. Språket fikk sin rettskrivning i 1971, da det etablert som skriftspråk. Som talespråk ble det tidligere benevnt zhungkha.
Ordet dzongkha betyr det kha (språk) som tales i dzongene, de fylkesvise slottene / administrasjonsbyggene som rommer både religiøse og administrative funksjoner. Bhutan er et uveisomt land med flere små og isolerte folkegrupper, og mange små språk. De tre dominerende språkene er tsangla, nepali og dzongkha. Dzongkha har stor grad av gjensidig forståelse med tsangla og noen av de andre, mindre språkene, som adap og bumthangkha.
Dzongkha har utviklet seg fra ngalong, som ble snakket av folk som innvandret til Bhutan fra Tibet på 700-tallet, og er morsmål for ca. 130 000 innbyggere i de vestlige fylkene i Bhutan: Thimpu, Paro, Punakha, Wangdue Phodrang, Gasa, Haa, Dagana og Chukha.
Dzongkhas status baserer seg på at språket i mange hundre år har vært brukt ved hoffet, i klostrene, og i statsforvaltningen. Språket snakkes av munker og statstjenestemenn over hele landet, og regjeringen har siden 1960-tallet arbeidet systematisk med å modernisere dzongkha og standardisere det som skriftspråk. Språket er i prinsippet obligatorisk i skolen, men på grunn av lærermangel og stor andel utenlandske lærere, foregår undervisningen like ofte på engelsk.