Dollhus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Francisco Goyas mesterverk Casa de locos (Galehuset), 1815-1819

Dollhus, dolhus, eller dårehus er en eldre betegnelse for en offentlig institusjon for oppbevaring av personer med psykoser, det vil si alvorlige psykiske lidelser. Dollhusene i Norge oppstod på slutten av 1700-tallet. De overtok oppgavene etter «dårekistene» og ble avløst av «sinnssykeasyler».

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Begrepet «dollhus» kommer fra nedertysk dol, «tåpelig», «gal»; eller tysk toll, «gal».

Historie[rediger | rediger kilde]

Dollhus skilte seg fra de eldre dårekistene ved at flere personer var samlet under samme tak. Dollhusene var gjerne egne bygg oppført etter funksjonen som institusjon for sinnslidende. De kunne også være tilknyttet såkalte hospitaler som egne avdelinger eller andre typer antstalter som arbeidshus, lasaretter og fattighus. Dollhusene ble opprettet i siste del av 1700-tallet som svar på krav fra tvangsanstaltene om å bli kvitt problematisk klientell og krav om en mer human behandling av mentalt syke.

Etableringer[rediger | rediger kilde]

Tronka i Trondheim ble oppført 1836-1842 som Trondhjems Hospitals Pleiestiftelse for Sindssvage. Navnet kommer trolig fra det franske ordet tronc, som betyr «kiste» («dårekiste»).

I 1762 ble dårekisten i Bergen flyttet fra rådhuskjelleren til lokaler i tilknytning til Bergens Civile Sygehus på Engen. Dollhuset i Bergen var Nordens første institusjon av denne typen. Lignende institusjoner ble opprettet ved Oslo Hospital i 1776 og i Trondheim i 1779. Det ble etablert dollhus i Arendal i 1795 og Kristiansand i 1812. I Christiania ble det ikke opprettet et eget dollhus før i 1829. Da etablerte man et dollhus, en arbeidsanstalt med ni plasser i nordfløyen av Prinds Christian Augusts Minde. I Stavanger var dollhuset en del av Hospitalet i Stavanger, og fra 1840-tallet en del av Den kombinerte innretning.

Fra dollhus til asyl[rediger | rediger kilde]

Dollhusene var gjerne knyttet til hospitaler eller fattighjem og de hadde primært en oppbevaringsfunksjon. I sinnssykeasylene ble de sinnslidende underlagt «vitenskapelig behandling» og legene fikk det overordnete ansvaret. Det var et mål at bruken av mekaniske tvangsmidler skulle begrenses og i behandlingen benyttet man sosialt samvær, bad, arbeidsvirksomhet og medisinering, blant annet med opium, kamfer og rabarbra.

Mentalen i Bergen[rediger | rediger kilde]

I Bergen ble det tidlig etablert en særegen forbindelse mellom dollhus og sykehus. Det var en lege som førte tilsyn, men en vet lite om den terapeutiske praksis, da legen ikke førte journal. Det ble med tiden fremført flere klager over forholdene ved dollhuset og i 1823 foreslo sykehuslegen Hallanger å oppføre et nytt asyl. 1. august 1833 ble dollhuset i Bergen avløst av Bergen Bys Sindsygeasyl på folkemunne ble kalt Mentalen.

Bakgrunnen for etableringen av asylet var at en kongelig kommisjon ble opprettet i 1824 for å undersøke sinnssykeforholdene i landet. Kommisjonen fant forholdene ved dollhusene lite egnet som anstalter for sinnslidende og den foreslo at staten skulle bygge særskilte anstalter for helbredelige og uhelbredelige syke i Christiania, Kristiansand, Trondheim og Bergen. Planene om å opprette statlige asyl måtte henlegges på grunn av manglende økonomiske bevilgninger fra myndighetene. Stiftsdireksjon i Bergen besluttet da å oppføre et asyl på egenhånd. Mentalen ble ansett som det første moderne asyl i landet, 15 år før sinnssykeloven av 1848.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]: Bergen byarkiv: «Mentalen».

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]