Sekvens (liturgi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rex caeli-sekvensen fra Bamberg-manuskriptet til traktaten Musica enchiriadis, (annen halvdel av 800-tallet)

En sekvens, eller sequentia, er en form av katolsk liturgisk hymne. Den gjenfinnes i messens liturgi, der den er knyttet til visse liturgiske festers messeproprium, messens foranderlige tekster. Når den forekommer, foregår sekvensen evangelielesningen.

Sekvensen er en særskilt form for tropering knyttet til alleluia-liturgien. Den første som skrev om disse sekvensene er munken Notker Balbulus ved St. Gallen i andre halvdel av 800-tallet. Han var den første som diktet lengre sekvenser, og skrev utførlig om hvorledes de ble til. Notker hadde ergret seg over de lange tekstløse delene av Halleluja-sangen i klosteret, og tok til å dikte nye tekster til dem. Han møtte også andre munker utenfra som viste han tropering som allerede var i bruk.

Med tiden vokste sekvensen frem som selvstendig sjanger og slet seg løs fra dei liturgiske alleluia-sangene. Da dette hendte, ble det også diktet ny musikk. Sekvensene ble bygde opp etter et fast rimmønster: aa bb cc dd ee ff gg (to linker i hver strofe). Noen ganger var strofene utvidet til tre linjer: aaa, bbb og slik videre (som i Dies irae).

I Norge ble Olavssekvensen eller Lux illuxit godt kjent.

Før hadde sangen vært tuftet på det som alt fantes av melismer. Sekvensene vart likere og likere tekstene i hymnene, og det ble vanskelig å skille mellom dem.

I middelalderen ble sekvensene stadig flere. Pave Pius V valge å i den tridentinske utgave av Missale romanum (1570) å bare beholde de fem eldste av dem :

Litteratur[rediger | rediger kilde]