Samlet ildgiving
Samlet ildigving (på engelsk volley) er en militær taktikk der alle soldatene i en avdeling fyrer av sine våpen samtidig på kommando. Dette blir brukt for å motvirke våpen som har lav presisjon, lav skuddrate, begrenset rekkevidde eller for å gi sjokkeffekt.[1]
Historie[rediger | rediger kilde]
Tidlig krigføring[rediger | rediger kilde]
Samlet ildgiving skriver seg tilbake til begynnelsen av utviklingen av skytevåpen. Selv om man i dag stort sett bruker uttrykket om skytevåpen der drivmidlet er krutt, ble teknikken bak også benyttet for mer primitive avstandsvåpen. Romerske legionærer kastet sine pila (kastespyd) i en skur mot fienden for at sjokkeffekten skulle bryte opp et stormangrep.[2] Det var en vanlig taktikk for langbueskyttere, og ble flittig brukt i Hundreårskrigen, for eksempel under slaget ved Agincourt i 1415.[3] Da musketten kom i alminnelig militær bruk på slutten av middelalderen, ble samlet ildgiving også tatt i brukt for denne typen våpen.[4][5]
Muskettens inntog[rediger | rediger kilde]
Samlet ildgiving ble viktigere da musketten ble mer dominerende på slagmarken på 1700- og 1800-tallet. En glattboret muskett er lite presis på hold ut over 50 meter, og de militære musketter mangler siktemidler.[6] For å øke effekten og motvike den laver rekkevidden, skjøt hele avdelingen på likt slik at i alle fall noen av skuddene traff. Soldatene sto oppstilt på linjer, og ordren var å rette våpenet mot fienden for så å trekke av på kommando.[7] Den britiske hæren delt ofte avdelingene i to eller tre geledd som byttet på å skyte. Den fremste rekken skjøt først og knelte ned mens andre fyrte av og knelte og deretter den tredje. Den første rekken ladet i mellomtiden, og var klar til å avfyre en ny salve.[8] Slik bruk av samlet ildgiving krever nøye trening av soldatene. Mange hærer med allmenn verneplikt hadde ikke samme mulighet til å trene opp sine soldater, særlig Det østerrikske keiserdømme hadde problemer med å gjennomføre denne formen for ildgiving, og måtte oppgi forsøkene etter flere pinlige tap av egne soldater.[9]
Innføring av repetervåpen[rediger | rediger kilde]
Med utviklingen av riflede musketter og senere med bakladere mot midten av 1800-tallet ble samlet ildgiving supplert med opplæring i presisjonsskyting og fri ildgiving for soldatene.[10] Den lengre rekkevidden og bedre presisjonen gjorde mengden skudd mindre viktig. De nye våpnenen førte til at taktikker med soldater i tettpakkede linjer i åpent lende forsvant, slik at en skur av lite presise skudd ikke var effektivt lenger.[11] Repetervåpen gjorde at selv små grupper av soldater kunne fyre av store mengder skudd, og rollen som ren produsent av skudd ble erstattet av maskingevær rundt begynnelsen av 1900-tallet.[12]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Nolan, C.J. (2008). Wars of the age of Louis XIV, 1650-1715 : an encyclopedia of global warfare and civilization. Westport, Conn.: Greenwood Press. s. 502-503. ISBN 978-0313330469.
- ^ Bishop, M.C. (2017). The Pilum. Osprey Publishing. s. 3. ISBN 978-1472815880.
- ^ Villalon, L.J. Andrew, and Kagay, Donald J. (2008) The Hundred Years War (part II): different vistas Brill Academic Pub., 2008, side 75.
- ^ Parker, G. (2007): The Limits to Revolutions in Military Affairs: Maurice of Nassau, the Battle of Nieuwpoort (1600), and the Legacy, The Journal of Military History, No 71, side 331–372 (337ff.)
- ^ Eltis, David (1998). The military revolution in sixteenth-century Europe (Pocket utg.). London: I.B. Tauris. s. 25 og 31. ISBN 978-1-86064-352-1.
- ^ Hunting, M. (2014). «Musket Smooth Bore Pattern of 1858 and 1859» (PDF). Black Powder (1): 27. Arkivert fra originalen (PDF) 25. januar 2016. Besøkt 19. januar 2016.
- ^ Dickinson, T.H,, red. (2007). A companion to eighteenth-century Britain (1. publ. utg.). Malden, Massachusetts: Blackwell Pub. s. 479. ISBN 978-0631218371.
- ^ Ethier, E. (2010). Parzych, C, red. The big book of Civil War sites : from Fort Sumter to Appomattox, a visitor's guide to the history, personalities, and places of America's battlefields. Guilford, Conn.: Globe Pequot Press. s. 432. ISBN 978-0762754670. Besøkt 19. januar 2016.
- ^ Gilbert, A. (2000). The encyclopedia of warfare : from earliest times to the present day. London: Fitzroy Dearborn. s. 76. ISBN 978-1579582166. Arkivert fra originalen 27. juni 2014.
- ^ Plaster, J.L. (2008). «The Hyth School and the Crimea». The history of sniping and sharpshooting. Boulder, Colo.: Paladin Press. ISBN 978-1581606324. Besøkt 19. januar 2016.[død lenke]
- ^ Kerr, R.E. (1990). «Wall of Fire - the Rifle and Civil War Infantry Tactics» (PDF). Doktoravhendling ved Faculty of U.S. Army Command. Arkivert fra originalen (PDF) 24. september 2015. Besøkt 19. mai 2015.
- ^ Chinn, George M. (1951). The Machine Gun: History, Evolution, and Development of Manual, Automatic, and Airborne Repeating Weapons. I. Washington, D.C.: U.S. Government Printing Office. s. 217. Besøkt 28. juli 2010.