Den store fedrelandskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sovjetrussisk frimerke fra 1963 ved 20-årsminnet om slaget om Stalingrad, et vendepunkt i «den store patriotiske krigen» mot Nazi-Tyskland under andre verdenskrig fra 22. juni 1941 til 9. mai 1945.

Den store fedrelandkrigen eller den store patriotiske krigen (russisk: Великая Отечественная война, Velikaja Otetsjestvennaja vojna) er i det tidligere Sovjetunionen og i Russland betegnelser på krigen mot invasjonen fra Hitler og Nazi-Tyskland som foregikk i Sovjetunionen og på østfronten under andre verdenskrig fra 1941 til 1945. Navnet kan også vise til Det russiske keiserdømmets patriotiske fedrelandskrig mot Napoleons franske invasjonshær under napoleonskrigene i 1812.

Sovjetunionen ble angrepet av Hitler-Tyskland den 22. juni 1941, og mesteparten av den europeiske delen av andre verdenskrig foregikk på «østfronten». Det var der den nazistiske tyske krigsmakten ble knekt.

Den nazistiske krigs- og okkupasjonspolitikken i øst var ekstremt rasistisk og brutal, og gikk ut på bevisst desimering av den slaviske befolkningen, i tillegg til utrydding av alle jøder og kommunister.

Det avgjørende vendepunktet i krigen i øst var slaget om Stalingrad (i dag Volgograd) fra høsten 1942 til først på vinteren 1943.[trenger referanse] Etter den tid var Sovjethæren (tidligere kalt den røde armé) stort sett på offensiven frem til de tok Berlin i slaget om byen i april og mai 1945.

Mellom 20 og 27 millioner sovjetiske statsborgere, både sivile og militære, mistet livet under krigen.[trenger referanse]

Seiersdagen 9. mai 1945, da tyskerne underskrev overgivelsen etter nederlaget, feires hvert år.

Se også[rediger | rediger kilde]