De strategiske rakettstyrker
| De strategiske rakettstyrker | |||
|---|---|---|---|
| Basisdata | |||
| Motto | «После нас - тишина» («Etter oss, stillhet») | ||
| Land | Russland | ||
| Etablert | 1959 | ||
| Overordnet enhet | Russlands væpnede styrker | ||
| Sjef | Sergej Karakajev | ||
| Hovedkvarter | Odintsovo | ||
| Operativt oppdrag | |||
| Konflikter | Cubakrisen | ||
De strategiske rakettstyrker (russisk: Ракетные войска стратегического назначения) er en forsvarsgren i Russlands væpnede styrker, som styrer Russlands landbaserte interkontinentale ballistiske missiler. Det ble først dannet i Sovjetunionens væpnede styrker, og da Sovjetunionen kollapset i 1990-1991 ble navnet endret.
De strategiske rakettstyrker ble opprettet i desember 1959 som den viktigste sovjetiske styrken som kan brukes for å angripe en fiende som selv har kjernefysiske våpen, militære anlegg og kjernefysisk industriell infrastruktur.[1] De opererer per 2020 alle russiske kjernefysiske bakkebaserte interkontinentale ballistiske missiler(ICBM).[2]
Organisasjon[rediger | rediger kilde]
Beslutning om å benytte De strategiske rakettstyrkene blir tatt øverst oppe i den russiske ledelsen, og krever presidentens godkjenning i alle tilfelle. En rekke kommando- og kontrollsystemer fungerer som støtte til en slik beslutning, som i verste fall må tas med bare sekunders varslingstid. Pålitelig utveksling av nøyaktig informasjon mellom alle stabselementer, sensorer og kontrollpunkt er viktigere her enn i de fleste andre kommando- og kontrollsystem. Erfaringer fra artillerikompleks er tatt med i prosessen med å bygge opp systemet, men her er det vitalt med sentralisert kommando.
Den sentrale kommandoplassen for De strategiske rakettstyrker er delt inn i disse elementer:
- Ledelse
- Vakthold
- Informasjonshåndtering
- Kontroll av stridsberedskap
- Koordinering av aktivitet mellom kommandoplassene
- Analysegrupper
Et halvautomatisk kommando- og kontrollapparat (ASFM) har benevnelsen «KAZBEK», og her er det flere bærbare terminaler plassert i små kofferter som blir kalt tsjeget eller «atomkoffert». Disse terminalene finnes hos presidenten, forsvarsministeren og generalstabssjefen og har trådløst samband med hverandre og med det sentrale K-3 apparatet. Disse koffertene inneholder koder som kan avsikre utskytingsmekanismene for avfyring av det enkelte missilet. Det skal være nok med at to av disse tre tsjegetene sender avsikringskoder for at missilene kan skytes ut.[3] Dersom hele den russiske ledelsen er satt ut av spill, finnes et system som tar denne beslutningen automatisk.
Hånden fra graven (også kjent som Perimetr) er et automatisk kommando- og kontrollsystem for kjernefysiske interkontinentale ballistiske missil. Systemet er et godt eksempel på «MAD» (engelsk mutually assured destruction), som betyr «garantert gjensidig ødeleggelse» og er viktig i terrorbalansen. Dette avskrekkingskonseptet betyr at alle er sikre på å bli utslettet dersom noen av atommaktene skulle prøve å slå til med et massivt angrep først. Systemet kan automatisk skyte ut alle russiske interkontinentale ballistiske missil (ICBM) ved å sende ut nødvendige avfyringskoder til missilene dersom sensorer oppdager mange kjernefysiske eksplosjoner på russisk jord, og kontakt mellom det automatiske systemet og den russiske ledelsen ikke kan etableres.
De strategiske rakettstyrker i Russland omfatter i 2019 tre rakettarméer:
- Den 27. strategiske rakettarmé bestående av fem strategiske rakettdivisjoner
- Den 31. strategiske rakettarmé bestående av tre strategiske rakettdivisjoner
- Den 33. strategiske rakettarmé bestående av fire strategiske rakettdivisjoner
Missilarsenal[rediger | rediger kilde]
- 21. ICBM-missilarsenal i Khrizolitovyj
- 27. ICBM-missilarsenal i Surovatikha
- 29. ICBM-missilarsenal i Balezino-3[4]
Situasjonen i begynnelsen av 2020[rediger | rediger kilde]
I juni 2017 var det totalt 286 bæreraketter med 958 atomstridshoder. I oktober 2018 gjalt samme tall, men høsten 2019 er antall stridshoder for de nyeste missilene redusert fra 4 til 3.[5] Det er fortsatt stor usikkerhet med hensyn på antall stridshoder på hver bærerakett, men fordelingen i begynnelsen av 2020 er antatt slik:
| Bæreraketter | Antall | Antall strids- hoder på hver bærerakett |
Totalt | Lokalisering |
|---|---|---|---|---|
| SS-18 | 46 | 10 | 460 | Dombarovskij, Uzjur |
| Avangard | 2 | 1 | 2 | Tatisjtsjevo |
| SS-25 | 45 | 1 | 45 | Barnaul, Oziornyj (Tver oblast) |
| SS-27 (i silo) | 60 | 1 | 60 | Tatisjtsjevo |
| SS-27 MOB (mobile plattformer) | 18 | 1 | 18 | Tejkovo |
| SS-29 (mobile plattformer) | 135 | 4 | 540 | Tejkovo, Novosibirsk, Nizjnyj Tagil, Irkutsk, Josjkar-Ola |
| SS-29 (i silo) | 14 | 4 | 56 | Kozelsk |
| Totalt | 320 | 1 181 |
Historie[rediger | rediger kilde]
Sammensetning og antall stridshoder innen ICBM - utvikling[rediger | rediger kilde]
| Bæreraketter | |||||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 1990 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | 2001 | 2002 | 2003 | 2004 | 2005 | 2006 | 2007 | 2008 | 2009 | 2010 | 2011 | 2016 | 2019[6] | ||
| SS-11 | SEGOS | 326 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 |
| SS-13 | SAVAGE | 40 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 |
| SS-17 | SPANKER | 188 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 |
| SS-18 | SATAN | 3 080 | 1 860 | 1 800 | 1 800 | 1 800 | 1 660 | 1 480 | 1 160 | 1 080 | 850 | 800 | 760 | 750 | 680 | 590 | 580 | 460 | 460 |
| SS-19 | STILETTO | 1 800 | 1 020 | 1 008 | 960 | 900 | 900 | 900 | 780 | 780 | 774 | 756 | 738 | 660 | 432 | 420 | 420 | 0 | 0 |
| SS-24 | SCALPEL | 560 | 100 | 100 | 100 | 100 | 60 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 |
| SS-24V | SCALPEL | 330 | 360 | 360 | 360 | 360 | 360 | 360 | 150 | 150 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 |
| SS-25 | SICKLE | 288 | 360 | 360 | 360 | 360 | 360 | 345 | 333 | 315 | 291 | 254 | 243 | 213 | 180 | 174 | 171 | 72 | 63 |
| SS-27 SILO | STALIN | 0 | 0 | 0 | 10 | 20 | 24 | 30 | 36 | 36 | 40 | 42 | 44 | 48 | 50 | 49 | 52 | 60 | 60 |
| SS-27 MOB | STALIN | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 3 | 6 | 15 | 15 | 18 | 18 | 18 |
| SS-29 (MOB) | YARS | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 18 | 292 | 252 |
| SS-29 (SILO) | YARS | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 18 | 0 | 36 |
| Totalt | 6612 | 3700 | 3630 | 3590 | 3540 | 3364 | 3115 | 2429 | 2331 | 1955 | 1852 | 1788 | 1677 | 1357 | 1248 | 1259 | 902 | 889 | |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Вооруженные силы». web-beta.archive.org. Arkivert fra originalen 27. februar 2010. Besøkt 22. desember 2016.
- ^ http://russianforces.org/missiles/
- ^ http://www.modernarmy.ru/article/460/rvsn Arkivert 8. januar 2018 hos Wayback Machine. © Portal \"Modern army \"
- ^ «Части центрального подчинения». Коммерсантъ. 14. desember 2009.
- ^ (på en) Russian Strategic Nuclear Forces Under New START | Arms Control Association, https://www.armscontrol.org/factsheets/Russian-Strategic-Nuclear-Forces-Under-New-START, besøkt 2018-10-23
- ^ https://www.armscontrol.org/factsheets/Russian-Strategic-Nuclear-Forces-Under-New-START