Den norsk-russiske grense

Den norsk-russiske grense, også kalt russegrensa eller russegrensen er riksgrensen mellom Norge og Russland. Den strekker seg nesten 198^[1] kilometer fra Treriksrøysen i Pasvikdalen, der Finland, Norge og Russland treffes, til Grense Jakobselv. To tredeler av grensen går langs elver og vassdrag, i hovedsak Pasvikelva og Jakobselva. Grenselandene Norge og Russland har om lag 230 operative soldater hver langs grensen. 396 grensemerker merker grensen, hvorav tre markerer grensen utover i Barentshavet.

På norsk side blir grenseavtalen fulgt opp med grenseovervåkning (Garnisonen i Sør-Varanger), grensekontroll (Finnmark politidistrikt) samt Grensekommissariatet for den norsk-russiske grense. De holder tilsyn med avtaleverket og har jevnlig kontakt med russerne. Den er én grensepassasje, med norsk kontroll i Storskog og 300 meter derfra i Borisoglebsk på russisk side.

Russland hadde fjorten grensestasjoner langs grensen frem til 2006. I 2007 var syv av dem lagt ned. Myndighetene i Norge og Russland forholder seg til grensekonvensjonen av 1826. Den skal sikre at begge har tilgang til grensevassdragene hele veien.

I 2007 hadde en 31 registrerte brudd på grenseavtalen med seksten grenseoverskridelser på norsk side. Per 5. september 2008 hadde en tatt seksten personer på russisk side.

I 2016 satte norske myndigheter opp et 200 meter langt ståltrådgjerde langs grensen ved Storskog.^[2]

På russisk side står det piggtrådgjerder langs hele grensen.^[3]

I 2016 ble det gjort en avtale om at den russiske grensekontrollen ikke tillater folk å krysse grensen hvis de ikke har riktig visum til Norge. Dette betyr at de ikke kan søke om asyl fordi de aldri når Norge. I tvilstilfeller har det norske grensepolitiet lov til å se pass mens eieren må vente i den russiske stasjonen.^[4]

Riksgrensen[rediger | rediger kilde]

Riksgrensen mot Russland er etter siste måling 197,7 km og defineres av 396 grensemerker (Grm), fra grensemerket Treriksrøysen på Krokfjellet til Varangerfjorden.

Treriksrøysen - Grm 9: over land til NV-bredden av Pasvikelven.
Grm 9 - 10: krysser Pasvikelven.
Grm 10 - 11: over land på SØ-bredden av Pasvikelven (395 m), over Pasvikelven (327 m), over land (293 m) på SØ-bredden av Pasvikelven.
Grm 11 - 12: over land på SØ-bredden av Pasvikelven (53 m), langs Pasvikelven.
Grm 12 - 13: over land (42 m) på ikke navngitt holme i Pasvikelven.
Grm 13 - 14: Pasvikelven til ikke navngitt holme.
Grm 14 - 20: Pasvikelven til Hestefoss.
Grm 20 - 100: Pasvikelven til Skogfoss.
Grm 100 - 112: Pasvikelven til Melkefoss.
Grm 112 - 153: Pasvikelven til Grenseholmen.
Grm 153 - 177: Pasvikelven til Skoltefoss.
Grm 177 - 194: over land (5,4 km) omkring Boris Gleb tilbake til V-bredden av Pasvikelven.
Grm 195 - 196: krysser Pasvikelven.
Grm 196 - 283: fra Ø-bredden av Pasvikelven over land og flere vann til Grense Jakobselv.
Grm 283 - 391: langs Grense Jakobselv.
Grm 391 - 396: i Varangerfjorden (0,5 nm).

Grenseoppganger[rediger | rediger kilde]

Det ble foretatt grenseoppganger mellom Norge og Russland i 1826 og 1846.^[5] I 1847 ble det inngått avtale om grenseoppganger hvert 25. år, og det ble gjennomført slike i 1871 og 1896. Etter første verdenskrig var det Finland og ikke Russland som grenset til Norge i øst, og det ble foretatt en grenseoppgang mellom Norge og Finland i 1925. Etter at Sovjetunionen ble norsk naboland fra 1945, ble det foretatt en grenseoppgang i 1947. I 1949 ble det undertegnet en overenskomst om forskjellige forhold ved grensen, inkludert bygging av vannkraftverk i Pasvikelva.^[5] I 2009 ble det avtalt mellom Norge og Russland å foreta en ny grenseoppgang.^[6] Også den delen av grensen som går over land ble gått over og målt på ny. Grenseoppgangen ble avsluttet med en markering i 2013.^[7]

Den nye grensen behøvde ikke å få anerkjennelse av andre land enn Norge og Russland. Utenriksdepartementet kom dog med presiseringen at oppdraget er å «kontrollere at grensen går der vi har avtalt at den skal gå».