Rudolf av Rheinfelden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Rudolf av Schwaben)
Hopp til navigering Hopp til søk
Rudolf av Rheinfelden
Født1025[1]
Død15. oktober 1080[1]
Merseburg
Gravlagt Merseburger Dom
Ektefelle Matilda of Swabia, Adelaide of Savoy
Søsken Q44374810
Barn Adelaide of Rheinfelden, Berthold I, Duke of Swabia, Agnes von Rheinfelden, Bertha of Rheinfelden
Beskjeftigelse Monark
Nasjonalitet Det tysk-romerske rike

Rudolf av Rheinfelden, født ca. 1025, død 15. oktober 1080, var hertug av Schwaben i Tyskland fra 1057 til 1079. Han var svoger til den tysk-romerske keiser Henrik IV, men han ble etter hvert en fiende av keiseren. I 1077 lot han seg velge til tysk «motkonge» i strid med Henrik IV og dette utløste det store saksiske opprøret, og også første fase i investiturstriden som sto mellom keiseren og paven om retten til å utnevne biskoper i kirken. Etter en serie væpnede konflikter døde Rudolf i 1080 av skader dagen etter at hans styrker hadde slått keiseren i Slaget ved Elster.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Rudolf var sønn av grev Kuno av Rheinfelden. Han er første gang nevnt i 1048 som greve Sisgau i Schwaben (i dagens Nordvestlige Sveits). Rudolfs familie hadde store landeiendommer mellom Schwartzwald og Aargau. Han var sannsynligvis i slekt med kong Rudolf II av Burgund (død 937).

Hertug av Schwaben[rediger | rediger kilde]

Da hertug Otto III av Schwaben døde uten mannlige arvinger i 1057 utpekte keiserinne Agnes av Poitou (som da var regent for den mindreårige keiser Henrik IV) Rudolf til ny hertug i Schwaben og øverste leder for Burgund. I 1059 giftet han seg med Matilda, søster til keiser Henrik. Matilda døde allerede 12. mai 1060, tolv år gammel. I 1066 giftet Rudolf seg på nytt med Adelaide av Savoy (1052 el. 1052-1079), en datter av grev Otto av Savoy og hans kone Adelaide av Susa. Da Adelaides søster Bertha av Savoy giftet seg med keiser Henrik IV samme år ble Rudolf for andre gang keiserens svoger.

Under regentskapet til Agnes kunne riksfyrstene i riket styrke sin posisjon i forhold til den relativt svake keisermakten. I 1062 kunne en gruppe adelige under ledelse av erkebiskop Anno II av Köln gjennomføre en kidnapping av den unge keiseren (Kaiserswerth-kuppet). Henrik ble senere satt fri, men hans mor Agnes måtte gi fra seg regentmakten til kuppmakerne.

Investiturstriden[rediger | rediger kilde]

På 1070-tallet raste det en etter hvert bitter strid mellom keiseren og pave Gregor VII om retten til å utnevne biskoper. Striden nådde et klimaks i februar 1076 da paven ekskommuniserte (bannlyste) keiser Henrik IV. Hertug Rudolf, sammen med grev Berthold II av Kärnten, hertug Welf I av Bayern og flere andre riksfyrster tok pavens parti og møtte pave Gregor i Augsberg i februar 1077.

I mellomtiden hadde keiser Henrik måttet innse at han måtte forsone seg med paven, og i januar 1077 gjennomførte han sin kanossagang da han med sin familie gikk til slottet Canossa der pave Gregor oppholdt seg. Slottet tilhørte den mektige Matilde av Toscana. Ved å gjøre bot oppnådde Henrik absolusjon, men opprørerne fortsatte med sine planer.

Motkongen[rediger | rediger kilde]

Den 15. mars 1077 ble Rudolf valgt til motkonge i keiserpalasset i Forchheim hvor også de tidligere kongene Ludvig barnet og Konrad I av Tyskland var blitt kronet. Den første «motkongen» i imperiets historie lovte å respektere investituret.

Rudolf fikk, ikke uventet, støtte fra kirken, spesielt erkebiskopene i Salzburg og Magdeburg. Han hadde også mektige adelsmenn som støttespillere, slik som hertugene i Kärnten og Bayern og den avsatte hertugen i Bayern, Otto av Nordheim. Muligens hadde han også støtte hos hertug Magnus av Sachsen. Rudolf dro etter utnevnelsen til Mainz hvor han ble kronet av erkebiskop Siegfried I av Mainz. Han måtte raskt flykte fra Mainz da folket i byen vendte seg mot ham. Han dro til Sachsen, men fikk problemer fordi Sachsen ble isolert fra hans hjemland Schweben ved at keiserens herskerslekt Salier-dynastiets eiendommer splittet områdene. Paven inntok også en avventende holdning i spørsmålet. Etter hvert ble Rudolf anklaget for grådighet og forræderi, og han mistet sin folkelige støtte.

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Rudolf av Rheinfeldens kongelige segl, 1079

Rudolf overlot styringen av Schwaben til sin sønn, hertug Berthold I av Schwaben, og forsøkte å slå Henriks styrker ved Würtzburg uten hell. På riksdagsmøtet i Ulm i mai 1077 fratok man Rheinfeldene hertugdømmet og utnevnte i stedet Frederik I av Büren til hertug av Schwaben. Hertugdømmet gikk dermed over til adelsslekten hohenstaufene.

I 1078 gjennomførte Henrik vellykkede felttog i Bayern, men pave Gregor nektet å ekskommunisere Rudolf. I et slag ved Mellrichstadt den 7. august klarte styrkene til Otto av Nordheim å vinne en slags militær seier, men troppene fra Berthold og Welf ble svekket av et bondeopprør mot dem. Rudolf klarte heller ikke å få sakserne med seg på kamper utenfor eget område, og sakserne så med mistenksomhet på Rudolf som ikke selv var sakser. Han var også skuffet over pavens tilbakeholdenhet. For å lønne sine tilhengere ble han tvunget til å gi fra seg store deler av sine landeiendommer. I 1080 bedret situasjonen seg for ham, da han vant et slag ved Flarchheim 27. januar. Den 7. mars ble keiser Henrik igjen ekskommunisert, og paven anerkjente Rudolf som tysk konge.

Det kom til et avgjørende slag mellom Rudolfs og Henriks styrker ved Elster den 14. oktober 1080. Rudolf kunne her ha vunnet en endelig seier, men han ble i stedet såret i magen og fikk ene hånden kuttat av. Alvorlig såret måtte han trekke seg tilbake og døde i Merseburg dagen etter. Mye av kraften i oppgjøret forsvant, selv om det fortsatt var uro og motstand mot keiseren fram til 1085. I 1081 ble Hermann av Salm valgt til ny motkonge, men han klarte aldri å reise noen reell motstand mot keiseren.

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 16. okt. 2015, 118791478

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Robinson, Ian Stuart (2002). Bertholds und Bernolds Chroniken. Lateinisch und deutsch. Darmstadt: Wiss. Buchgesellschaft. s. 35–277. ISBN 3-534-01428-6.