Radiostyrt bil

En radiostyrt bil (RC) er en motorisert modellbil som styres ved hjelp av radiokontroll. Radiokontrollen sender radiosignaler til bilens radiomottaker, som igjen kontrollerer akselerasjon, brems og styring. Å bygge, kjøre og modifisere radiostyrte biler er en hobby for mange entusiaster i alle aldre.

Man refererer ofte til skala (for eksempel 1:8) når man snakker om radiostyrte biler. Dette, sammen med motorytelse, danner også basis for klasseinndelingen i konkurranser. Innenfor hver kategori konkurreres det gjerne med både standardbiler og biler modifisert etter visse regler.

Fremdriftssystemer

'Fuel' (nitrometanol) og elektro er de to fremdriftssystemene som dominerer. Ofte finner man begge systemene blant de forskjellige biltypene og modellene. Nitro- og bensinbiler trenger mer stell, småreparasjoner og finjustering for å fungere siden de har forbrenningsmotorer.

Nitrobiler

Nitrobiler (eller fuelbiler) går på en blanding av nitrometan, metanol og olje for å smøre mekanismene i motoren. De trenger en glødeplugg for å antenne drivstoffet ved hvert slag. For å starte en nitrobil må man bruke en såkalt gløder, som kjører en elektrisk strøm igjennom glødepluggen for at den skal gløde, mens man drar igang motoren med enten snorstart eller en elektrisk starterboks man setter bilen på. Enkelte motorer har inngang for "rotostart" - starting med en drilliknende pistolrotor. En fuel-konkurransemotor med slagvolum 3,5 cm3 kan gjerne komme opp i turtall over 40 000 o/min og yter pr. 2007 rundt. 3hk for 1/8 buggy. I konkurranse er denne klassen begrenset oppad til 3,5 cm3 i motorstørrelse.

Bensinbiler

Bensinbilene går som regel på samme bensin som man får på bensinstasjoner (oktan). De kan som regel forbrenne vanlig, blyfri 95 oktan bensin, og trenger ingen glødeplugg, da de benytter seg av tennplugger som drives av en dynamo. Disse motorene brukes som regel i store RC-biler som trenger mye kraft. I likhet med de fleste andre totaktsmotorer så trenger disse bilene en oljetilsetning av syntetisk olje i bensinen som kan variere fra 2 – 6 %. En bensinmotor som startes og kjøres uten oljetilsetning vil skjære seg etter kort tid.

Elektriske biler

Elektrobilene går på elektrisk energi som er lagret i batterier. De pleier som oftest å bruke 7,2V (nominell spenning) nikkelkadmium- (Ni-Cd) eller nikkelmetallhydrid-batterier (Ni-Mh). I senere tid er bruken av litiumpolymér (Li-Po) batteripakker med 2 eller 3 celler koblet i serie blitt mer vanlig. 1 celle Li-Po har en nominell spenning på 3,7V, men varierer som regel fra 3.3 - 4.2V. Bilene har som regel en elektronisk fartsregulator (noen er regulert til maks 50 km/t. For å gjøre de lovlige i Norge) som driver en elektromotor.

Denne typen pleier ofte å være rette valget når man ikke har tid eller tålmodighet til å stelle med fuel (nitrometanol) eller bensinbiler, eller om man skal kjøpe en til barn. (Med tanke på giftigheten av fuel (nitrometanol) og bensin (oktan). Barn bør være sammen med en ansvarlig voksen mens de opererer bensin- eller fuelbiler.

De raskeste elektrobilene tilgjengelige på markedet kan komme opp i hastigheter på 150 km/t. Verdensrekorden er på 325 km/t per 2014 Lovlige biler i Norge har en maksfart begrenset oppad til 50 km/h. Import, salg og drift av biler som går fortere er vanlig i Norge.

Arrangementer

Det finnes en rekke anlegg og baner som er laget spesielt for radiostyrte biler og ulike typer radiostyrte biler. Mange baner er eid av RC-klubber mens andre er til for at entusiaster uten noen klubbtilknytning kan få kjøre bilene sine på bane. En slik klubb er Oslo Modellbilklubb som har tre baner i Hvervenbukta. På banene finnes mennesker i alle aldre. Å se tenåringer konkurrere med veteraner på 50 – 70 år er vanlig. Banene kan enkelt leies til en fast timespris. Entusiaster liker å introdusere nye mennesker til RC-sporten for å holde hobbyen i live. Det er en fin hobby for bedrifter og foreninger i fritiden på lik linje med fotball og gocart. De faste klubbene pleier å konkurrere med hverandre på egen eller innleid bane. Noen anlegg har såkalte «repeaters» som mottar signaler fra alle håndkontrollene og kopierer og forsterker signalene. Dette vil føre til at bilene vil få mye lenger rekkevidde.

I Norge arrangeres det årlig Norgescup og NM i mange klasser. 1/8 buggy er for tiden den største klassen med 60-70 deltagere på hver runde.

Biltyper

Buggy

Med sitt lave tyngdepunkt og røffe dekk er buggyene raske med god kontroll både på humpete offroadbaner og på flat mark. De vanligste klassene er 1:8 og 1:10, med både nasjonale og interasjonale konkurranser. 1:8 buggy er vanligvis nitro, mens 1:10 buggy stort sett er elektro.

Monstertruck

Biler med store hjul og stor bakkeklaring. De tar seg godt frem i røft terreng, og passer også best der. På flat mark velter de vanligvis lett. Dette er ofte favoritten til nybegynnere. Monstertrucks finnes i elektro-, bensin- og nitrovarianter, 2- og 4-hjulstrekk, med og uten revers. Disse finnes vanligvis i 1:8, 1:6 og 1:5. 1:8 bilene drives vanligvis av en nitromotor, i 1:6 og 1:5 bilene er det vanligst med bensin da de trenger høyt dreiemoment som en bensinmotor kan tilby.

Driftebil

Disse bilene er teknisk sett det samme som en touringbil eller rallybil. Det eneste som skiller dem er at enten bakhjulene eller alle hjulene er såkalte «driftedekk» som er laget av hard plast. Dette gjør at bilen er lett å få skrens med, da det ofte er "status" innen faget å kunne mestre en bil i lange svingskrenser. Navnet stammer fra det engelske ordet «drift» som betyr å skli eller seile på banen. Man kan enkelt bygge om en touringbil eller rallybil til å bli driftebil bare ved å skifte til driftedekk. De har noen ganger høyere turtall enn andre biler for å få mer sleng, men som oftest bruker de samme motortype som biler av lik størrelse.

Deathmatchbil

Disse bilene er laget for å konkurrere med andre biler på en lukket bane. Disse kan for eksempel være utstyrt med farlig verktøy, pigger, eksplosiver, flammekastere, vinkelslipere, slegger eller lette skytevåpen. De er kun laget for å ødelegge motstanderne sine biler da dette er en slags «spis eller bli spist»-aktivitet. Dette er vanlig i USA der rike spillere bruker mye penger på forbedringer og reparasjoner av sine biler.^{[trenger referanse]}

Disse spillerne pleier å ha sponsorer som finansierer reparasjoner etter skader og andre utgifter.^{[trenger referanse]}

Bilene blir laget i sterke materialer som fungerer som panser for å gjøre dem vanskeligere å ødelegge. Slike biler er ulovlige Norge, Sverige og en rekke andre land av åpenbare grunner.^{[trenger referanse]} På grunn av faren ved slike biler er banene omgitt av tung beskyttelse. En løpsk deathmatch bil kan påføre store skader på personer og materiell og kan føre til dødsfall. Bilene må derfor ikke kunne kjøres utenfor banen.

Truggy

Mellomting mellom monstertruck og buggy. De første truggiene var modifiserte buggier som ble utstyrt med blant annet store monstertruckhjul. De er mer stødige enn monstertrucken, med sitt lavere tyngdepunkt. Mange buggier kan enkelt modifiseres til å bli en truggy. For eksempel kan produsenten FG sine Marder-biler enkelt bygges om til truggy ved å skru på monstertruckhjul. Det trengs da også å gire om bilen på grunn av større hjul.

Touring

For banekjøring. Touringbiler finnes både med nitro- og elektromotorer. Det arrangeres både nasjonale og internasjonale konkurranser i touring. I vinterhalvåret er det mange RC-bilfans som søker innendørs, og kjører 1:10 touring på teppebaner. Innendørs brukes kun elektromotor om det ikke er installert godkjent ventilasjon i bygget. Det som kjennetegner denne kategorien er den lave bakkeklaringen og spesielle, flate dekk, såkalte «slicks». Disse bilene er bygd for fart og god styring i de høye hastighetene. Nitroversjonene har ofte flertrinns automatgir med eller uten revers. På banen kan de nå hastigheter opp til 100 km/t eller mer. Disse bilene er uegnet for grov og humpete asfalt, sand, grus eller snø. Det finnes spesielle sett for å gjøre en touringbil høyere og bedre egnet for litt røffere asfalt, men dette avhenger av produsent og modell. Fartsrekorden for radiostyrte biler ble satt av en touringbil med elektromotor i 2003. Den ble ført opp i Guinness rekordbok. Føreren het Cliff Lett og klarte å presse bilen sin opp i 178,63 km/t. Under forsøket trengte bilen ikke bare en kraftig motor og ekstra battericeller, men også et perfekt, aerodynamisk karosseri for å minske luftmotstanden og presse bilen mot asfalten. Touringbilene fra seriøse produsenter er ofte utstyrt med forsterkede materialer som skal tåle store påkjenninger ved en kollisjon. Dette er viktig da en komplett profesjonell touringbil kan koste mellom 10 000 – 30 000 kr.

Storskala

FG Marder 1:6 skala buggy med bensinmotor

1:6-og 1:5-biler finnes i mange varianter. Disse er en god del dyrere enn sine mindre søsken, og er heller ikke så vanlige. De er stort sett drevet av motorer som går på vanlig, oljeblandet bensin. Slike motorer er på størrelse med motorsagmotorer, mellom 23-35cm3. Bensinmotorene er generelt sett mer holdbare og billigere i vedlikehold og drift enn nitrobilene langsiktig sett. De har lavere turtall og dermed lavere frekvens på motorlyden, noe som er et «sunnere» alternativ for øret. Siden disse bilene er større krever de større plass å kjøre på.

Mini og micro

Det har blitt vanligere med mini- (ofte 1:16 og 1:18) og microutgaver (ofte 1:20, 1:24 og 1:36) av mange biler. De fleste er elektro, men det har begynt (januar 2006) å komme nitrobiler ned i 1:18 skala.

Styring

Alle disse bilene har en ting i felles. Prinsippene rundt styring er de samme. De har en eller to servoer som styrer gass og styring. Disse servoene styres av en mottaker-enhet som tar imot signaler fra håndkontrollen. Det finnes en rekke standarder innen dette.

Nå er det mest vanlig med digitale radiosignaler. Fordelen er at bilen «skjønner» når den kommer utenfor rekkevidde eller at håndkontrollen ikke har mer strøm. Den vil også oppdage om styrebatteriet har lite strøm igjen ved å kontrollere spenningen på servokabelen. Mottageren vil da beordre gass-servoen til å sette motoren i tomgang (fuel/bensin) eller slå av elektromotoren (elektrobil) og sette hele bilen i full brems.

En løpsk fuel- eller bensinbil kan være katastrofalt for bilen og omgivelsene. Konsekvensene vil bli dyre reparasjoner av skadene når bilen kan kollidere med hindringer uten førerens kontroll. Med store biler kan det forekomme personskader. Funksjonene som skal hindre dette kalles for «fail-safe» og kan være integrert i mottager enheten eller det kan ettermonteres på servokabelen som styrer motoren. Denne vil oppdage uregelmessigheter i kommandoene og hindre bilen fra å kjøre. På mange organiserte løp så er fail-safe påbudt for at ikke en løpsk bil skal kollidere med konkurrerende biler og sabotere løpet eller skade tilskuerne.

Før i tiden ble det brukt analoge signaler og styring og throttle fikk hver sin radiofrekvens. Ulempene med dette var at noen kunne sabotere et konkurranseløp, da bilene brukte standard frekvenser og ville adlyde enhver kontroll som brukte samme frekvens. Med digital styring så kan føreren kryptere signalene til bilen ved å kjøpe en mottager og håndkontroll som støtter kryptering. En må da ha en krypteringsbrikke i håndkontroll og mottager for å kunne styre den. Da vil ikke uvedkommende klare å overstyre bilen.

Nyttige funksjoner

En erfaren fører liker gjerne å ha spesielle finesser på håndkontrollen som henter informasjon fra bilen. Funksjonene kan være speedometer, trippteller, tankmåler, forbruksmåler av drivstoff, motortermometer eller avstand fra fører vedrørende rekkevidde etc.

Andre funksjoner kan være servostyrt drivstoffkran for å kutte motoren sin drivstoff tilførsel, eller blokkere luftinntaket for å kvele motoren som en slags «nødstopp» om motoren skulle henge seg opp i full gass for eksempel, da dette kan skje.

Oppbygning

Radiostyrte biler som kan komme opp i store hastigheter har som regel bremser. Enten skivebremser i drivverket eller på hjulene. Disse styres av gasservoen og aktiveres når servoen går motsatt retning (gass spaken på kontrollen blir trykket helt bakover). På en elektrobil er det derimot uvanlig med bremser. Her brukes motoren som brems ved at polariteten på den elektriske kjørestrømmen blir snudd slik at motoren stritter imot.

Det vanligste på radiostyrte biler er en såkalt sentrifugeclutch på samme måte som i en motorsag. Den kobler inn når turtallet øker ved hjelp av vekter som presser membranen i clutchen inn i koblingsflaten til drivverket. Disse er justerbare så de kan tilpasses etter hvilket turtall man ønsker at clutchen skal reagere på.

Det er blitt mer og mer vanlig med girkasser i nitrodrevne radiostyrte biler. Dette muliggjør bedre utnyttelse av motorkraften og mindre slitasje av motor. De kan komme med få eller mange gir, med eller uten revers. Elektrodrevne radiostyrte biler har ikke samme behov for girkasse, da elektromotorer kan jobbe effektivt over et større turtallsområde.

Automatgir er den mest vanlige. Det lar føreren kjøre uten å tenke på giringa. Nybegynnere liker denne typen best. Den fungerer på sentrifugalkraft prinsippet i likhet med sentrifugeclutchen, til å koble inn høyere og høyere gir etter som turtallet på drivverket og hjulene øker. Manuellgir er mest vanlig i terrengbiler hvor kraft er kritisk. Manuelt gir forutsetter at radioutstyret har tre kanaler (gass, styring og giring).

Radiostyrte biler pleier alltid å ha beskyttelse som omgir kritiske deler som hjuloppheng, servoer, motordeler etc. Beskyttelsesutstyr kan være støtfanger, vanntette rom for å beskytte elektronikk, støtdempere for å minske slitasje på deler og veltebur for å beskytte alt inni bilen om den går rundt, karosseri som virker som et deksel rundt bilen, gjerne laget som en kopi av en ekte bil. Det er veldig viktig at batteriet, strømkabelen og styreledningene er godt beskyttet. Mister bilen strøm mens den kjører fort så har man ingen kontroll over den. Den vil fortsette med akkurat samme turtall og rattposisjon som i siste øyeblikk den hadde strøm, med mindre man har en failsafe, da denne går på automaytisk brems om bilen mister kontakten med fjernkontrollen og stopper bilen. Beskytt alltid elektronikken din ordentlig og forsikre deg om at elektronikken fungerer som det skal før du kjører.

Bruksområder

Radiostyrte biler, fly eller båter brukes i flere andre sammenhenger. De er da ofte omtalt som droner. Radiostyrte biler har blitt brukt i filmindustrien til å utføre ellers livsfarlige stunts. Dette gjøres ved å utstyre en helt ordinær personbil med radioutstyr. De kan så styres trygt fra en håndkontroll.

Innen vitenskapen benyttes ofte radiostyrt teknologi til å utforske områder som ellers er utilgjengelig eller uegnet for mennesker som for eksempel en planet som Mars. Her brukes det som regel bare biler som er utstyrt med kameraer av ulike slag, en rekke sensorer, kanskje noen rom til å ta vare på steiner og andre ting tilbake til jorden eller spesielle tanker til å ta vare på gasser fra planetens atmosfære. De styres av avanserte datamaskiner både fra jorden og på bilen. Disse drives hovedsakelig av enten hydrogenbrenselceller eller solkraft.

Flere militære makter har snust på radiostyrt teknologi innen krigføring. Radiostyrte dronefly gjør at et land kan overvåke luftrommet til fienden uten å risikere livet til piloten. Blir dronen skutt ned så har det fortsatt ikke blitt noe dødsfall. Slike droner kan lastes med hva det måtte være av utstyr eller våpen. Dronen kan for eksempel utstyres med en laserkanon. Når militærmakten da sender opp en missil så kan kanskje dronen være den som styrer missilen med sin laserkanon.

Et dronefly kan brukes til å fly en last over et ellers utilgjengelig område. For eksempel medisiner og forsyninger til militære tropper i jungelen, skadede sivile eller brukes til å søke etter savnede personer med infrarøde kameraer.

Se også

• Liste over skalamodellstørrelser

Eksterne lenker

• (en) Radio controlled model cars – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Autoritetsdata