Rørledning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Oljerørledning i Alaska
Oljerørledning i Alaska, USA

Rørledning benyttes for å transportere væsker eller gasser, ofte vann eller petroleum. Denne transporten er billigere enn tankskip når store mengder skal transporteres og er spesielt lønnsom for naturgass.

Kjente rørledninger[rediger | rediger kilde]

Kjente rørledninger går fra Alaska gjennom Canada og til USA.

Olje fra oljefelt i Iran og Irak føres via rørledning til Persiabukten.

Den første oljerørledningen mellom Russland og Kina ble åpnet 1. januar 2011. Oljerørledningen har en lengde på 2.694 kilometer på den russiske side av grensen og 930 kilometer på kinesisk side. Den går fra Øst-Sibir til nordøstlige Kina. Oljerørledningen kan frakte 30 millioner tonn olje i året. Kinas president Hu Jintao og hans russiske kollega Dmitrij Medvedev sto for åpningen.[1][2]

Olje og gass fra Russland føres via rørledning til Europa gjennom Druzjbarørledningen. Alle oljerørledninger i Russland er eid av det statlige selskapet Transneft. Verdens største produsent av olje og gass, Russland, er sterkt vestvendt i sin energieksport. I 2003 gikk all gasseksport og 88% av oljeeksporten til europeiske kjøpere. Det finnes ulike planer for bygging av oljerørledning til Barentshavet, men per 2006 er disse planene kun på tegnebrettet. Det russiske transportministeriet forventer å eksportere om lag 600 millioner tonn olje i 2010. Det er usikkert hvor mye av dette vil gå sjøveien og hvor mye av oljen som vil bli skipet ut fra Barentshavet.

Sovjetunionen bygget et omfattende rørledningsnett for å føre olje og gass fra landene rundt Det kaspiske hav, fra Orenburg og fra Vest-Sibir til et stort vestlig hjemmemarked og eksportmarked. Dette var vital infrastruktur for utvikling og samhold i Sovjetunionen, og etter unionens oppløsning har rørledningstransporten stort sett blitt opprettholdt.

Russland, Hellas og Bulgaria er blitt enige om å sette i gang byggingen av en oljerørledning mellom Svartehavet og Egeerhavet i løpet av året 2007. Ledningen skal gå fra den bulgarske havnen Burgas til den greske havnen Alexandroupolis ved Egeerhavet.

Kasakhstan har rørledning vestover til Europa. I 1999 kom Statoil og BP i gang med ordinær oljeproduksjon og la samtidig frem planer om å bygge en oljerørledning til Middelhavet via Tyrkia.

Første oljerørledning Kasakhstan-Kina åpnet 2007. Det er den første ledningen som går østover fra Kasakhstan, som til nå har solgt all sin olje til Vesten. Og det er den første oljen som leveres til Kina pr. rørledning. For Russlands vedkommende er rørledningen en del av landets østlige økonomiske politikk, som blir stadig viktigere for Moskva. Også Moskva kan i prinsippet bruke rørledningen til å levere olje til Kina, da et helt nettverk av rørledninger knytter sammen Russland og Kasakhstan. Kina og Kasakhstan offentliggjorde nylig planer om å legge en gassrørledning parallelt med oljerørledningen. Den nesten 1 000 kilometer lange ledningen skal levere 20 millioner tonn olje årlig til Xinjiang Uygur-provinsen i Kina. Oljeleveranser til Kina kan vise seg svært lønnsomme. Landet trenger inntil 150 millioner tonn årlig, og brukte 50 milliarder dollar på oljeimport i 2005. Russland har passert Saudi-Arabia som verdens største hydrokarbonleverandør. Russlands nabo Kina må importere 80 prosent av oljen på kjøl gjennom Malakkastredet, og for det meste fra Midtøsten.

Den planlagte Stillehavsrørledningen, eller rettere en grein av den som skal levere olje fra Øst-Sibir til den nordøstlige delen av Kina, er viktig for russisk oljesektor. Det er et gigantisk prosjekt som krever felles investeringer både i rørledningen og i oljeleting i Øst-Sibir. Traseen ble nylig fastlagt, og den går på betryggende avstand fra den ømfintlige Baikal-sjøen.

Rørledning i Norge[rediger | rediger kilde]

Se også Norges gasseksport

Gassrørledningene fra Norge til Europa kan årlig transportere opptil 100 milliarder kubikkmeter gass.

  • Statpipe er et rørledningssystem på til sammen 880 km. Gassledningen kom i drift i 1985. Feltene Statfjord, Gullfaks, Snorre, Brage, Tordis, Veslefrikk og Heimdal er knyttet til Statpipe. Rikgass fra feltene i den nordlige delen av Nordsjøen transporteres gjennom Statpipe til gassterminalen på Kårstø i Rogaland.
  • Zeepipe består av en rørledning på 810 km fra Sleipner-feltet til Zeebrügge i Belgia. Ledningen og gassterminalen i Zeebrügge kom i drift i 1993. I 1996 ble det lagt en rørledning fra gassterminalen på Kollsnes i Hordaland til Sleipner, og fra Kollsnes til Draupner i 1997.
  • Europipe I består av en 630 kilometer lang rørledning fra Draupner-plattformen til Dornum ved Emden i Tyskland som var ferdig i 1995.
  • Europipe II består av en 660 kilometer lang rørledning fra Kårstø til Dornum i Tyskland. Europipe II ble tatt i bruk i 1999.
  • Franpipe-ledningen, går fra Draupner-krysset til Dunkerque i Frankrike. Ledningen er 840 km lang. Dette er verdens lengste rørledning på havbunnen. Den ble satt i drift i 1998.
  • Norpipe gassrørledningen fra Ekofisk til Emden i Tyskland er 440 km lang og rørene har en diameter på 36 tommer. Gassledningen kom i drift i 1977.
  • Norpipe oljerørledning fra Ekofisk til Teesside i Storbritannia er 354 kilometer lang og har en diameter på 34 tommer.
  • Haltenpipe til Tjeldbergodden
  • Oseberg Transport System OTS
  • Åsgard Transport ÅTS

Norske oljeservice selskaper som legger rørledning offshore er Acergy og Subsea7.

Mottakeranlegg for olje og gass i Norge[rediger | rediger kilde]

Se også Oljeterminal

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]