Polyvinylklorid
Polyvinylklorid (PVC) er et polymer (plast) av kloreten.[1] Det er en amorf termoplast (kan smeltes og omformes til forskjell fra herdeplaster)[1] og et vinylstoff som er stivere enn polyetylen, og lettere å farge. PVC-plast blir brukt til for eksempel takrenner, hageslanger, trampoliner, leketøy, regntøy, møbler, vinyltapet, vinylbelegg, rekkverk, grammofonplater, vinduskarmer og til isolasjon i elektriske ledninger. Ved siden av polyeten og polystyren er PVC en av de meste utbredte plasttypene. PVC mykner på rundt 90°C og smelter på 160°C. PVC er generelt slitesterkt, robust, motstandsdyktig mot syrer og baser, og tåler bensin. PVC brenner ikke lett på grunn av stort innhold av klor.[1][2] Ved forsøk på antenning vil PVC ha en tendens til å slokne og vil avgi klorlukt.[3] PVC har en tetthet på rundt 1,38 kg/liter.[4]
Fremstilling
[rediger | rediger kilde]Polyvinylklorid fremstilles ved polymerisering av monomeren vinylklorid, som vist. Tallet n er polymerisasjonsgraden, antall gjentatte ledd i kjeden. Dette tallet kan komme opp i flere tusen eller hundretusen.[1] Fordi ca. 57% av massen er klor, trengs det mindre petroleum for å produsere en gitt masse PVC enn for mange andre polymerer.
Produksjon
[rediger | rediger kilde]Norsk Hydro begynte fremstilling av PVC i 1951.[2] Ineos har klorfabrikk på Rafnes og PVC-fabrikk i Grenland. PVC fremstilles av acetylen og saltsyre eller av mineralolje. PVC selges som halvfabrikata i pulverform. I produksjonen tilsettes mykner for å gjøre produktene mer fleksible og ofte armering (feks korte tråder av glassfiber) for å øke styrken.[1] Mange ulike tilsetningsstoffer brukes for å gi produktene spesielle egenskaper eller for lette bearbeidingen. For eksempel tilsettes antioksidanter og stoffer som absorberer ultrafiolett lys for å hemme nedbryting. Pigmenter som titandioksyd, sot eller organiske stoffer brukes til å gi farge. Kritt, leire eller talk brukes som billig fyllstoff og gjør produktet stivere. Tilsetning av ftalater og polyester gjør PVC mykere.[2]
Helse, miljø og sikkerhet
[rediger | rediger kilde]Ved produksjon avgis det gasser som kan være kreftfremkallende for produksjonsarbeidere.[2] Når PVC brenner eller blir varm nok, utvikles det giftig saltsyregass som forurenser atmosfæren. Det kan også utvikles dioksin. I enkelte vinylkvaliteter brukes ftalater som mykgjørere.
Ren, brennende PVC avgir CO2, H2O og saltsyregass. I enkelte land (Danmark) forsøker man å begrense bruken av PVC mest mulig, mens California vurderer forbud mot en del PVC-produkter.
Historie
[rediger | rediger kilde]PVC ble første gang laget ved en tilfeldighet i 1838 da Victor Regnault polymeriserte monokloreten (vinylklorid) ved å utsette det for sollys. Bruken var til å begynne med begrenset fordi produktene ble for sprø til å ha særlig praktisk anvendelse. I 1912 utviklet Fritz Klatte en produksjonsmetode og den første anvendelsen var fjerning av giftig klorgass som oppstår ved produksjon av natronlut. Masseproduksjon av PVC begynte i Tyskland i 1938.[1][4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f Meland, Thor (1976). Materialteknikk. [Oslo]: Yrkesopplæringsrådet for håndverk og industri : Universitetsforl. ISBN 8200257991.
- ^ a b c d Plastbearbeidende industri. NOU 1977: 18. Oslo: Universitetsforl. 1977. ISBN 8200703606.
- ^ Iversen, Reidar (1990). Ikke-metalliske materialer. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200037207.
- ^ a b Plastenes mangfoldige verden. [Oslo]: Plastindustriforbundet. 1990.