Professor Kreybergs fond for eksperimentell patologi

Professor Kreybergs fond for eksperimentell patologi er et norsk forskningsfond opprettet i 1964 av Leiv Kreyberg, som da var professor og overlege ved Institutt for generell og eksperimentell patologi ved Rikshospitalet i Oslo.

Han var født i 1896 og valgte å gå av med pensjon ett år før aldersgrensen på 70 år, altså i 1965, og tok selv plass i styret som dets femte medlem.

Fondet deler hvert skuddår på skuddårsdagen ut en pris, Professor Kreybergs pris, til den beste avhandlingen innenfor eksperimentell patologi i den foregående fireårsperioden. Prisutdelingen foregår i Universitetets Gamle Festsal i Oslo, der prisvinneren holder et foredrag om det emnet avhandlingen beskjeftiger seg med.

Historikk

Statuttenes §1 angir at fondet ble opprettet ved gavebrev av 5. mars 1964 fra professor dr. med. Leiv Kreyberg.

I fondet inngår det tidligere opprettede «Fond for vitenskapelig arbeid ved Institutt for generell og eksperimentell patologi» ved Rikshospitalet i Oslo.

Fondet var altså opprinnelig tenkt som en oppmuntring til en (ung) patolog som hadde sitt virke ved instituttet, men ved opprettelsen av Professor Kreybergs fond for eksperimentell patologi ble tyngdepunktet lagt på å belønne en forsker som bidro til utviklingen av faget.

Statuttene ble i 1964 vedtatt av Det akademiske kollegium den 13. mars og stadfestet av Sosialdepartemetet den 23. april. Endringer i vedtektene, såkalte omdanninger, ble i det etterfølgende vedtatt av Det akademiske kollegium og stadfestet av Sosialdepartementet, senere av Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Flere av styrets fem medlemmer skulle i henhold til de opprinnelige statuttene oppnevnes av Det akademiske kollegium etter forslag fra de respektive institusjoner medlemmet skulle hentes fra. I årenes løp har endringer i stillingsstruktur og -funksjon ved Rikshospitalet i Oslo nødvendiggjort endringer i statuttene.

Det akademiske kollegium ble i 2003 omgjort til Universitetsstyret. Endringer i statuttene etter 2005 stadfestes av Stiftelsestilsynet.

Økonomi og prisens størrelse

Fondets kapital og dets forvaltning omtales i statuttenes §2.

Fondets kapital utgjorde ved opprettelsen kr. 115 000,- plassert i verdipapirer. Opprinnelig ble fondet forvaltet av Universitetet i Oslo og formannen i fondets styre, men i 1991 ble forvaltingen lagt til UNIFOR. Fondets inntekter skal hvert år tillegges kapitalen. Hvert fjerde år kan inntil 1/10 av fondet utdeles som prisbelønning.

Ved endringer i statuttene føres tradisjonelt fondets aktuelle kapital pr 1. januar det året endringen finner sted inn i vedtektene under §2.

Per 1. januar 2021 utgjorde fondets kapital kr. 5 073 152.

Kriterier og målgruppe

Kriteriene for prisen omtales i statuttenes §3.

Den opprinnelige ordlyden var: «Fondets disponible avkastning skal anvendes til en belønning, «Professor Kreybergs pris», som utdeles hvert 4.de år på skuddårsdagen til forfatteren av den beste avhandlingen innenfor den eksperimentelle patologi i den forløpne 4-års periode. Veterinærpatologiske og zoologiske arbeider kan komme i betraktning, ifall morfologisk-histologisk metodikk er anvendt, men under ellers like forhold skal human patologiske arbeider foretrekkes. Ved bedømmelsen skal det være særlig meriterende at forskeren har vist oppfinnsomhet og originalitet i sine metoder og at han har kunnet arbeide med enkle og billige hjelpemidler.» Det eneste absolutte kravet er altså at morfologisk-histologisk metodikk er anvendt (vevsmikroskopi: morfe=form, histos=vev).

Kreyberg var selv nøysom i det daglige og oppfinnsom i sin metodebruk, men han gikk ikke av veien for å ta dyre hjelpemidler i bruk om nødvendig. For eksempel skulle det være platina i barberbladene på laboratoriet til skjæring av snitt til mikroskopi, og han utviklet i samarbeid med en av sine laboranter, Vivi Jareg, en metode til farging av vev som inneholdt safran i tillegg til hematoksylin og eosin (The Kreyberg-Jareg stain) for lettere å skille mellom celler og omkringliggende bindevev.

Men han stilte strenge krav til sine medarbeidere om å unngå unødig sløsing. Dette betyr imidlertid ikke at han med «enkle og billige hjelpemidler» mener å si at det er den avhandlingen som har vært gjennomført med de enkleste og billigste hjelpemidlene som skal belønnes, men at det skal virke særlig meritterende om kandidaten, i tillegg til å levere den beste avhandlingen også har kunnet arbeide med enkle og billige hjelpemidler, eller at «enkle og billige hjelpemidler» ved oppfinnsomhet og originalitet i metodebruken har ført frem til et prisverdig resultat. Han ville belønne særskilt «øyet som ser» eller det som også kalles the prepared mind.

Når dette skal virke særlig meritterende, kan det komme til uttrykk på flere måter. Det kan virke ansporende, det kan tippe vektskålen når valget står mellom ellers likeverdige kandidater, og det kan reflekteres i prisbeløpet og/eller i den begrunnelsen som skal gis av et medlem av styret forut for utdelingen.

I protokollen finnes et håndskrevet notat signert Kreyberg i forbindelse med kåring av en prismottager til utdelingen i 1972: «Kreyberg vil gjerne at prisen skal være en stimulus til den mer tradisjonelle patologi, at det skal være gjort av en norsk patolog, at det skal vises oppfinnsomhet, at det dog helst skal brukes enkle midler.»

Styrets oppnevning og sammensetning

Styret har fem medlemmer. Tre av medlemmene ble opprinnelig oppnevnt av Det akademiske kollegium og godkjent av Sosialdepartemetet 23. april 1964.

Styret oppnevnes nå av Universitetsstyret og godkjennes av Stiftelsestilsynet. Styremedlemmene oppnevnes for en femårsperiode, og gjenoppnevning kan finne sted.

Styrets sammensetning omtales i vedtektenes §6.

Den opprinnelig ordlyden er «Fondets styre skal bestå av professor Kreybergs etterfølgere som professor i generell og eksperimentell patologi som formann, og dessuten 4 medlemmer oppnevnt av Det akademiske kollegium: en professor i patologi etter forslag fra Norges Veterinærhøgskole, en professor i zoologi etter forslag fra Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, et medlem etter forslag fra Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen, samt professor Kreyberg så lenge han ønsker å være medlem av styret, deretter et medlem etter forslag fra Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo.»

Tradisjonelt har sittende styremedlemmer vært spurt om de ønsket gjenoppnevning. En styreperiode med fire prisutdelinger i dette fondet tilsvarer minimum 16 år i et fondsstyre med prisutdeling hvert år. Det har derfor ikke vært tradisjon for å sette begrensninger for hvor lenge et styremedlem kan sitte. Dette gjelder med unntak av styrets leder. Styrets formann (leder) skulle i henhold til statuttenes opprinnelige ordlyd være professor Kreybergs etterfølgere i stillingen ved Rikshospitalet.

I statuttene fra 1964 heter det videre at styrets femte medlem etter at Kreyberg ikke lenger var med, skulle oppnevnes etter forslag fra Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Det var altså ikke spesifisert hvilken kompetanse medlemmene oppnevnt etter forslag fra henholdsvis Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen og Oslo skulle ha. Men det må forutsettes at flere av styrets medlemmer behersker morfologisk metodikk.

I stiftelser var det slik at når et styremedlem falt fra midt i en styreperiode, ble et nytt medlem oppnevnt av styret selv hvis vedtektene ikke anga noe annet.

Styrets formann (leder)

Styrets formann skulle i henhold til de opprinnelige statuttenes §6 være professor Kreybergs etterfølgere i stillingen som professor og overlege ved daværende Institutt for generell og eksperimentell patologi ved Rikshospitalet i Oslo, og det var derfor unødvendig å angi forsalgsstiller til dette vervet i statuttene. Styrets formann skulle da heller ikke oppnevnes av Det akademiske kollegium, som kun vedtok eventuelle endringer før de gikk til Sosialdepartemetet/Fylkesmannen til godkjenning.

Den eksperimentelle patologien var en del av Universitetets virksomhetsområde, mens den generelle delen var en del av sykehusdriften med rutinevirksomhet innenfor diagnostikk (histopatologi og cytologi). Johan Torgersen var på tidspunktet for opprettelsen overhode ved Avdeling for autopsi (obduksjoner) på Rikshospitalet.

Stillingen som professor og overlege i patologi ved Rikshospitalet innebar på denne tiden med andre ord et krav til solid kompetanse innenfor vitenskapelig virksomhet såvel som undervisningskompetanse og bred erfaring med histopatologisk diagnostikk. For å få kompetanse innenfor generell patologi, må man ha flere års praksis med rutinevirksomhet på en patologiavdeling, men man får ikke nødvendigvis kompetanse innenfor eksperimentell patologi uten ekstra tid og midler til disposisjon.

Flere trinn med omorganisering har medført endringer i såvel stillingsstruktur som fordeling av kompetanse innenfor generell og eksperimentell patologi. I 1971 sørget Kreybergs arvtager Olav Hilmar Iversen for at Avdeling for autopsi ble slått sammen med den delen av instituttets virksomhet som angikk generell patologi (diagnostikk - makropatologi: undersøkelse av organer og kirurgisk fjernet vev med uttak av snitt egnet for videre studier under mikroskop, og mikroskopi av vevsbiter og celleutstryk). Den eksperimentelle patologien ble da skilt ut som et eget institutt med eget budsjett.

Man fikk altså et Institutt for eksperimentell patologi og en Avdeling for generell patologi med separate overhoder. Dermed opphørte stillingen som overhode for generell og eksperimentell patologi (overlege og professor). Begge stillinger kunne innehas av personer med såvel professor- som overlegekompetanse, men etter hvert har stillingsstrukturen endret seg så mye at det ikke finnes mange patologer med denne kombinerte kompetansen.

Forandringene reflekteres i at ordlyden i statuttenes §6 har vært endret flere ganger.

Stillingen som tilsvarer den stillingen Kreybergs arvtager Olav Hilmar Iversen hadde da han overtok som styreformann i 1964, eksisterte ikke lenger da han gikk av med pensjon i 1990. Han ble likevel sittende som styreformann til sin død i desember 1997. Han var seniorstipendiat fra 1990-93 og tok en ny doktorgrad i -91. Iversens siste prisutdeling var i forbindelse med en markering av året da Kreyberg ville fylt 100 år i 1996.

§6 ble endret i 1990. Det ble da nødvendig å innføre i statuttene en forslagsstiller til vervet som styreformann, som så skulle oppnevnes av Det akademiske kollegium, på linje med de øvrige foreslåtte styremedlemmene.

Fra den opprinnelige teksten «Fondets styre skal bestå av professor Kreybergs etterfølgere som professor i generell og eksperimentell patologi som formann, ...» ble ordlyden endret til «Fondets styre oppnevnes av Det akademiske kollegium og skal bestå av en formann som skal være professor I ved Institutt for patologi, Rikshospitalet, og samtidig avdelingsoverlege ved Rikshospitalets Avdeling for patologi, etter forslag fra Instituttgruppe for laboratoriemedisin ved Rikshospitalet. Instituttgruppen bør foreslå den professor som etter sin interesse og sitt spesialområde best kan ivareta donators ønske om oppfinnsomhet og originalitet, bruk av relativt enkle og billige hjelpemidler og en hovedvekt på morfologisk-histologisk metodikk innenfor eksperimentell patologi.»

Teksten ble på ny endret i 1996 (godkjent av Fylkesmannen i Oslo og Akershus 29. april 1996) under Iversens styre. Nå heter det: «Fondets styre oppnevnes av Det akademiske kollegium og skal bestå av en formann som skal være professor I eller II ved Institutt for patologi, Rikshospitalet, og samtidig være overlege ved Rikshospitalets Avdeling for patologi, etter forslag fra Instituttgruppe for laboratoriemedisin ved Rikshospitalet. Gruppen bør foreslå den person som etter sin interesse og sitt spesialområde best kan ivareta donators ønske om oppfinnsomhet og originalitet, bruk av relativt enkle og billige hjelpemidler og betydningen av å legge hovedvekt på morfologisk-histologisk metodikk innenfor eksperimentell patologi.»

I de opprinnelige statuttene har §3 og §6 klare og adskilte funksjoner. §3 angir kriteriene for prisen, mens §6 omhandler bedømmelseskomitéens kompetanse. Med disse endringene har en tolkning av kriteriene i §3 sneket seg inn i §6, noe som neppe har vært oppretters intensjon. I den grad styret ønsker å utvikle og tolke kriteriene, kan dette best skje i utlysningsteksten. Styrets oppgave er å ivareta donators vilje og ånd nedfelt i de opprinnelige statuttene så langt det lar seg gjøre.

Visse tilpasninger tvinger seg likevel frem, og en ny revisjon i pakt med endringer i stillingsstrukturen og oppdeling av de ulike funksjoner innenfor patologifaget ved Oslo Universitetssykehus (OUS) er på trappene. Donators vilje var at styrets leder skulle ha solid og bred kompetanse innenfor såvel generell som eksperimentell patologi og undervisning. Hvordan dette best kan ivaretas i fremtiden, avhenger av tilfanget av personer med slik kompetanse på et høyt vitenskapelig nivå.

Etter Olav Hilmar Iversens død tok Finn P. Reinholt over som styreformann, men ga seg etter eget ønske etter tre perioder. Da styret forut for prisutdelingen i 2012 trådte sammen, var det ingen som hadde påtatt seg vervet, og styret måtte i all hast oppnevne professor Frode Lars Jahnsen, en av de få gjenværende patologer med relevant kompetanse såvel innen eksperimentell patologi som diagnostikk. Fra fondets opprettelse i 1964 til 1920 har det altså hatt i alt tre styreledere.

Øvrige styremedlemmer

Leiv Kreyberg var allment naturvitenskapelig interessert og hadde stort utbytte av kolleger innenfor zoologi og veterinærpatologi, som også ble hans personlige venner. I det første styret satt foruten ham selv og hans etterfølger i stillingen ved Rikshospitalet, Olav Hilmar Iversen som formann, professor i veterinærpatologi Rolf Rumohr Svenkerud (f. 1914) fra Veterinærhøgskolen, professor John O. Krog (f. 1918) fra Zoofysiologisk institutt, Universitetet i Oslo (etter å ha vært ansatt ved Institutt for eksperimentell medisinsk forskning ved Ullevål sykehus) og professor i patologi Erik Waaler (f. 1903) fra Universitetet i Bergen. I 1975 ble sistnevnte etterfulgt av professor i patologi Svein Thunold (f. 1933). Da Svenkerud døde i 1983, kom professor i veterinærpatologi Knut Nordstoga (f. 1927) inn fra Veterinærhøgskolen.

Etter omdanning av statuttene i 1990 het det i §6: «Det akademiske kollegium oppnevner også følgende tre medlemmer [...]».

Knut Nordstoga satt i styret til han gikk av med pensjon. I 1999 overtok professor Jon Teige fra Veterinærhøgskolen. Han ble sittende til professor Mona Alexandersen kom inn i styret til prisutdelingen i 2012.

Professor i zoofysiologi Johan B. Steen (f. 1934) kom inn i styret i 1991 etter John Olav Krog og ble etterfulgt av professor Olav Sand fra Institutt for biovitenskap i 2004. Sistnevnte ble ved en feil ikke spurt om han ønsket gjenoppnevning etter 2008 og ble erstattet med professor Tore Slagsvold til prisutdelingen i 2012.

Professor i patologi Ole Didrik Lærum (f. 1940) fra Universitetet i Bergen kom inn i styret i 1994 og ble etterfulgt av professor Olav Karsten Vintermyr til prisutdelingen i 2012. Vintermyr trakk seg etter eget ønske etter to perioder og ble etterfulgt av Lars Helgeland kort før prisutdelingen i 2020.

Tradisjonelt har styremedlemmene sittet til pensjonsalder eller til de selv har valgt å fratre.

Ved omdanningen i 1996 ble §6 endret (se over). Vedrørende styremedlemmet fra Bergen ble det da føyd til et ledd: «... fortrinnsvis en professor i patologi.» Kreyberg selv stilte ikke dette kravet til medlemmet fra Bergen, og heller ikke til styrets femte medlem, som etter ham selv, i de opprinnelige vedtektene fra 1964, skulle oppnevnes etter forslag fra Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Styrets femte medlem

Mens Leiv Kreyberg selv satt i styret, ble det kort tid forut for prisutdelingen i 1976 foretatt en omdanning av §6 om styrets sammensetning med en endring som vedrørte styrets femte medlem. Opprinnelig ordlyd var «... samt professor Kreyberg så lenge han ønsker å være medlem av styret, deretter et medlem etter forslag fra Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo.» Etter omdanningen het det «... samt professor Kreyberg så lenge han ønsker å være medlem av styret, deretter en av professor Kreybergs sønner.» Oppretter legger ikke andre føringer inn i statuttene. På denne tiden, og fortsatt i 2020, gjaldt at i stiftelser der ikke annet er angitt i vedtektene, utnevner et sittende styremedlem selv sin etterfølger (eller ber selv noen andre gjøre det, for eksempel styret).

Når Leiv Kreyberg på denne måten vedtektsfester at en av hans to sønner skal etterfølge ham i styret, kan det oppfattes som en gest til dem begge, som hver på sin måte bidro i hans arbeide. Den eldste, Hans Jacob A. Kreyberg, var professor i sosialøkonomi. Han hadde, foruten å være med sin far i Saniteten under 2. verdenskrig, også arbeidet som statistiker ved WHOs tuberkulosekontor i København, og dessuten bidratt med studier til å fastslå årsakssammenheng mellom tobakksrøyking og lungekreft på befolkningsnivå. Den andre, Peter Christian, var spesialist i barne- og ungdomspsykiatri. Han fulgte opp familietradisjonen som lege i tredje generasjon etter far og farfar (P.C. Kreyberg, L. Kreyberg, P.C. Kreyberg) ved å bidra i revidert utgave av Legebok for sjøfolk, som utkom i 1976.

Hvordan sønnene skulle løse dette seg imellom, overlot donator til dem. Hans Jacob var ikke spesielt interessert i vervet, og da Leiv døde i september 1984, var hans eldste sønn død året i forveien. Det ble med andre ord Peter Christian som overtok som styrets femte medlem og var blitt tiltrodd å selv utpeke sin etterfølger.

Leiv Kreyberg var meget opptatt av slektsbånd.Endringen i §6 i 1976 kunne også tyde på at han ønsket at hans vilje og ånd ble ivaretatt for fremtiden i fondet, og at dette best kunne skje gjennom slektsbånd til donator. Han unnlot imidlertid selv å legge videre føringer for sin etterfølger i styret, som på ny endret ordlyden i 1990, før stafettpinnen ble sendt videre. Samtlige styremedlemmer frem til han døde var kolleger og dessuten hans personlige venner.

Peter Christian Kreyberg trakk seg imidlertid ut etter eget ønske etter prisutdelingen i 1992. §6 hadde da, ved omdanning i 1990, fått ny struktur og ny ordlyd. Nestsiste ledd i §6 lød nå, under eget avsnitt: «Styrets femte medlem skal være en av professor Kreybergs direkte etterkommere, fortrinnsvis en patolog, hvis slik finnes, for øvrig helst en lege.» Det ble heller ikke nå gitt føringer for valg av etterfølger. Oppretter hadde selv ikke tildelt familien som sådan en rolle. Skikken var fortsatt at når annet ikke var sagt, utpekte medlemmet selv sin etterfølger, som heretter skulle være en direkte etterkommer etter donator. Blant professor Kreybergs ti barnebarn var det på dette tidspunkt to leger, som begge sa seg villige til å overta vervet. Det ble kastet mynt og kron, og mynten falt på Sidsel Elisabeth Kreyberg (f. 1954), datter av Hans Jacob, som nylig var blitt spesialist i patologi.

I 2020 ble det etter initiativ fra syv av de åtte gjenlevende barnebarna, utenom sittende styremedlem, søkt styret om omdanning av §6 slik at de direkte etterkommerne etter Leiv Kreyberg «i nærmeste ledd» skulle stå som forslagsstillere til vervet som styrets femte medlem. Forslaget ble vedtatt med en litt annen ordlyd ettersom det ble klart at om to gjenlevende etterkommere i nærmeste ledd ikke ble enige seg imellom, ville mynt- og kron-metoden på ny kunne komme til anvendelse, noe familien i nærmeste ledd ikke fant at var en akseptabel løsning.

Søknaden ble først avslått i Stiftelsestilsynet med den begrunnelsen at oppretter selv ikke hadde tildelt familien en slik rolle, hvilket ville vært naturlig å vedtektsfeste om dette var hans ønske. Avslaget ble anket av styrets formann «og medlemmer av familien Kreyberg» og på ny avslått av Stiftelsestilsynet. Klagenemdssekretariatet, som avgjør slike saker i siste instans, kom imidlertid til at temaet ikke hadde vært av vesentlig betydning for oppretter, og omgjorde beslutningen fra Stiftelsestilsynet til fordel for klager med den begrunnelse at dette var å betrakte som et rent administrativt spørsmål der styrets flertall fikk siste ord i saken.

Etter omdanning i 2020 er ordlyden: «Fondets styre oppnevnes av universitetsstyret ved Universitetet i Oslo. Styret skal bestå av: [...] - en av professor Kreybergs direkte etterkommere, fortrinnsvis en patolog, hvis slik finnes, for øvrig helst en lege etter forslag fra et flertall av professor Kreybergs etterkommere.»

Styremedlemmer oppnevnes for én periode ad gangen og kan når som helst fratre etter eget ønske. Perioden er på fem år ettersom prisutdeling skjer hvert fjerde år.

Kunngjøring og deling av prisen

Praktiske forhold knyttet til utlysning og utdeling av prisen omtales i §4 og §5.

I de opprinnelige statuttene står det ikke noe om søknadsfrist. Denne var det opp til styret å fastsette i forbindelse med utlysningen. Styret utarbeider tradisjonelt en utlysningstekst året forut for prisutdelingen. Denne distribueres til de respektive patologiavdelingene i Norge og kunngjøres på UNIFORs nettside.

I 1990 er det føyd til en passus i §4: «Fondet kunngjøres så tidlig som mulig i vårsemesteret året før skuddår, med søkefrist 1. september i året før skuddår.»

I 1996 ble fristen forskjøvet frem til 1. juli etter hvert som patologifaget ble stadig tettere integrert i andre fag og tilfanget av avhandlinger økte.

I §4 heter det «Fondets styre peker ut det arbeidet som skal belønnes, men forskere kan også selv søke om å komme i betraktning.»

Kreyberg mente selv at prisen med tiden ville bli like stor som Jahreprisen ettersom den kun ble delt ut hvert fjerde år. Mens Jahreprisen innen nordisk medisin i 2021 er på henholdsvis én million og 400 000 kroner (til yngre forskere opp til 40 år), kan Kreybergs pris ut fra kapitalbeholdningen pr. 2021 være på inntil 500 000 kroner.

Professor Kreybergs pris kan til sammenligning sies å være smalere anlagt enn Jahreprisen. På den annen side er det etter hvert tilkommet langt flere kandidater fra fagfelt utenfor patologien enn på oppretters tid, og det er også flere ikke-medisinere (og ikke-veterinærer) som i sine arbeider benytter morfologisk-histologisk metodikk, og dette er prisens eneste absolutte kriterium om en skal ta statuttene bokstavelig. Prisen har da også flere ganger vært delt ut til ikke-patologer og ikke-medisinere som ved sin forskning har bidratt til å løfte patologifaget.

I 1991, kort før prisutdelingen i 1992, ble det foretatt en endring av statuttenes §4 og §5. Det ble åpnet for at prisen kunne deles i en førstepris og en annenpris.

§4 ble endret til «Fondets styre peker ut det arbeid/de arbeider som skal belønnes, men forskere kan også søke om å komme i betraktning. [...]».

§5 ble endret til: «Fondets styre avgjør hvilket arbeid/hvilke arbeider som skal belønnes to måneder før utdelingen av prisen(e). Hele beløpet kan deles ut som én pris, men kan også deles i en førstepris på 2/3 av det disponible beløp, og en annenpris på 1/3. Forfatteren/forfatterne underrettes om at belønningen(e) vil bli utdelt på skuddårsdagen, og at det forutsettes at prismottakeren/prismottakerne i tilslutning til utdelingen(e) holder foredrag om det emne som arbeidet/arbeidene beskjeftiger seg med. Forut for foredraget/foredragene skal et medlem av fondets styre gi begrunnelse for utdelingen(e). [...]»

Arrangementet i Gamle Festsal

Prisutdelingen har tradisjonelt funnet sted i Universitetets Gamle Festsal, der styret kommer samlet inn i prosesjon og tar plass på de forreste stolene.

Et medlem i styret, som oftest styrets formann, gir en begrunnelse for prisen(e). Dersom styrets avgjørelse har vært enstemmig, blir dette meddelt.

Deretter holder prisvinneren et foredrag om det emnet det prisbelønte arbeidet omhandler (eventuelt begge prisvinnere).

Dette er nedfelt i de opprinnelige statuttenes §5: «Fondets styre avgjør hvilken avhandling som skal belønnes 2 måneder før utdelingen av prisen. Forfatteren underrettes om at belønningen vil bli utdelt på skuddårsdagen og at det forutsettes at han i tilslutning til utdelingen holder foredrag om det emne avhandlingen beskjeftiger seg med. Forut for foredraget skal et medlem av fondets styre gi begrunnelse for utdelingen. Prisen utdeles første gang 29. februar 1968. Ifall skuddårsdagen faller på en søndag, skjer utdelingen den foregående fredag.»

Middagen

Mens Leiv Kreyberg levde, arrangerte han etter prisutdelingen en middag i Videnskapsakademiets lokaler. Gjestene ble busset fra Universitetsplassen til Videnskapsakademiet, der han foruten prisvinneren også inviterte dennes eventuelle ledsager, foreldre, veileder, representanter fra Universitetet, fondets styremedlemmer, tidligere prisvinnere, enkelte egne venner og kolleger, sin kone Emmie, sine egne fire barn og svigerbarn, og etter hvert noen av barnebarna.

Som jeger og fisker på landstedet på Hitra serverte han selvskutt hjort, selvfisket ørret (gravet) og til dessert multer eller karamellpudding. Han valgte selv ut viner til forrett, hovedrett og dessert. Før middagen var det sherry, etter var det kaffe avec, og verten selv kunne finne på å by på en sigar.

Etter professor Kreybergs død (på Hitra) i september 1984 ble tradisjonen med middag i Videnskapsakademiet videreført. Neste prisutdeling var i 1988, og forut for utdelingen i 1992 kom en passus om middagen inn i statuttenes §5 i 1991 (da det også ble åpnet for at prisen kunne deles): «I tilslutning til utdelingen(e) arrangeres det en middag med deltakelse av prisvinner(e) med aller nærmeste familie, styret og representanter for universitetet.»

Senere er styremedlemmene invitert med ledsager, og også tidligere prisvinnere er blitt invitert. Ved prisutdelingen på skuddårsdagen i 1996 ble Kreybergs 100-årsdag den 22. mai det året markert med et foredrag i Videnskapsakedemiet ved styremedlem Ole Didrik Lærum før middagen. Styret besluttet da å avrunde familiens deltagelse i festlighetene ved å invitere gjenlevende barn og svigerbarn etter Leiv Kreyberg, alle barnebarna og det eldste av oldebarna, som fylte 18 år det året.

Etter Leiv Kreyberg er det kommet 10 barnebarn og 20 oldebarn. Statuttene angir ikke hva som eventuelt skulle kvalifisere for deltagelse i middagen.

Prisvinnere

• 1968 – Olav Hilmar Iversen (Oslo)
• 1972 – Leif Jørgensen (Oslo)
• 1976 – Ole Didrik Lærum (Bergen)
• 1980 – Ole Petter Fraas Clausen (Oslo)
• 1984 – Jan Ludvig Svennevig (Oslo)
• 1988 – Helge Scott (Oslo)
• 1992 – 1. pris Sigurd Lindal (Oslo)
• 1992 − 2. pris Øyvind Sverre Bruland (Oslo)
• 1996 – Else Marit Løberg (Oslo)
• 2000 – Johan Høgset Jansen (Oslo)
• 2004 – (ingen utdeling)
• 2008 – 1. pris Kjetil Elvevold (UiT, Trondheim)
• 2008 – 1. pris Dag Kristian Skovseth (Oslo)
• 2012 – 1. pris Melinda Ráki (Oslo)
• 2012 – 2. pris Karsten Gravdal (Bergen)
• 2016 – 1. pris Eirik Sundlisæter (Oslo)
• 2016 – 2. pris Elisabeth Wik (Bergen)
• 2020 – Olav Sundnes (Oslo)