Pikes Peak International Hill Climb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart over løpet
Randy Schranz klatrer over tregrensen .
Monster Tajima elbil som vises i 2023 under løpets fanfest i Colorado Springs, USA.
Sébastien Loeb med sin Peugeot 208 T16 i Pikes Peak i 2013
Suzuki Grand Vitara (alias Escudo) i 2006

Pikes Peak International Hill Climb (PPIHC), også kjent som The Race to The Clouds er et årlig bil-og motorsykkelløp til toppen av Pikes Peak i Colorado, USA. Løpet går gjennom 156 svinger, klatrer 1 440 meter fra start ved Mile 7 på Pikes Peak Highway, til mål på 4 300 m, en stigning på gjennomsnittlig 7.2%.[1] Den bestod av både grus og asfalt, men siden august 2011 er den helt asfaltert og som et resultat holdes alle etterfølgende løp på asfalt fra start til mål

Løpet er selvfinansiert og har funnet sted siden 1916.[1] Det startes i en rekke klasser: lastebiler, motorsykler og firhjulinger. Ofte er mange nye klasser blitt prøvd og forkastet fra år-til-år. I gjennomsnitt er det 130 konkurrenter. PPIHC arrangeres av Pikes Peak Auto Hill Climb Educational Museum som organiserer dette årlige motorsport arrangementet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Den første Pikes Peak Hill Climb ble foreslått av Spencer Penrose som hadde bygget om den smale transportveien til den mye større Pikes Peak Highway

Martin Schanche deltar[rediger | rediger kilde]

I 1984 stilte de første europeiske deltakere i PPIHC, den norske rallykjører Martin Schanche (Ford Escort Mk3 4x4) og den franske rallykjører Michèle Mouton (Audi Sport quattro), og dermed startet en ny æra for de europeiske lagene i det nesten ukjente amerikanske løpet. Men Schanche klarte ikke å sette ny banerekord på grunn av en punktering like før mål, Mouton (sammen med sin Rally-Vm kartleser Fabrizia Pons fra Italia) vant åpen klasse, men klarte ikke å slå den nåværende rekorden.

I 1989 kom en prisbelønnet kortfilm om 1988-løpet av den franske regissøren Jean-Louis Mourey. Filmen med tittelen Climb Dance filmet innsatsen til den tidligere finske rallyverdensmester Ari Vatanen da han vant løpet på en rekordsettende tid med sin turboladede Peugeot 405 Turbo-16.

Asfaltering av motorveien[rediger | rediger kilde]

Byen Colorado Springs begynte å asfaltere motorveien i 2002 etter å ha tapt en rettssak mot Sierra Club. Lokale myndigheter asfalterte om lag 10% av veien hvert år etter rettssaken. I 2011 var det siste løpet med uasfalterte deler. Om lag 25% av strekningen.[2][3]

Hill Climb mester Rod Millen advarte og mente det ville sette en stopper for løpet. Imidlertid, i 2012 var det 170 deltakere sammenlignet med 46 på samme tid i 2011.

Fremveksten av elbiler[rediger | rediger kilde]

Løpet i 2012 bød på mange uvanlige hendelser, nemlig en lengre løype enn noen gang tidligere, den lengste løpsdagen i løpets historie. Løpet i 2012 var det 90. i løpets historie og gikk første gang på bare asfalt og det ble satt flere rekorder, blant annet samlet tid rekorden ble satt først av Romain Dumas i åpen klasse, for bare å bli slått senere på dagen av Rhys Millen, sønn av den berømte Rod Millen, i Time Attack-klassen. Nobuhiro Tajima som vant i 2011 i Elbil-ble overraskende opprørt da bilen hans tok fyr i den nedre delen av løypen som forårsaket at han måtte bryte. Et av de uvanlige høydepunkter og et bevis på at asfalt har endret løpet var da Mike Ryan veltet i en hårnålssving kalt "W" , kjørte inn i rekkverket da han ikke klarte å gjennomføre en tre punkts sving, men fortsatte løpet og brøt sin gamle rekord med 5 sekunder.[4] Jeremy Foley kjørte av veien i Devil's Playground i sin Mitsubishi Lancer

i 2013 ble tidligere rekorder knust av WRC-legenden Sébastien Loeb, med tiden 8:13.878, mens Rhys Millen endte opp på andre med 9:02.192, slo sin egen rekord med mer enn 44 sekunder.[5] Jean-Philippe Dayrault kom på tredje med tiden 9:42.740, og Paul Dallenbach på fjerde med tiden 9:46.001, noe som gjorde at fire deltakere slo sine rekorder fra foregående år.

2015 var første gang i historien av løpet som en elektrisk bil vant i alle klasser. Andreplassen ble også en elbil. Allerede i 2014 vant elbiler 2.- og 3.-plass.[6][7][8] I et intervju med den vinnende deltaker, Rhys Millen, sa han at han hadde mistet strøm til bilens bakre motor før halvgått løp, og hadde forventet at hans tid ville være 30 sekunder bedre. [9]

Nobuhiro Tajima er Suzuki SX4 under hans rekordløp i 2011 på tiden 9:51
Ralph Murdock i veteranklassen (RMVR modifisert) på tiden 12:51.004 i en 1970 Chevrolet

Løpsrekorder[rediger | rediger kilde]

Dagens 4-hjulinger Divisjon & Klasserekorder[10]
Divisjon Klasse År Navn Kjøretøy Tid
Elektrisk Endret 2016 Rhys Millen e0 PP100 8:57.118
Produksjon 2016 Blake Fuller Tesla Model S 11:48.264
Pikes Peak Utfordring Utstilling 2015 Tetsuya Yamano Honda Elektrisk SH-AWD med Presisjon All-Wheel Styre 10:23.829
Åpne-Hjulet 2015 Paul Dallenbach PVA Dallenbach Spesielle 9:36.496
Pikes Peak Åpen 2012 Romain Dumas 2012 Porsche GT3 R 9:46.181
Vintage 2014 Ralf Christensson 1967 Ford Mustang GT350 10:46.000
Tid Angrep Time Attack 1 2013 Paul Dallenbach Hyundai Genesis Coupe
9:46.001
Time Attack 2 Produksjon 2015 David Donner 2014 Porsche 911 Turbo S
10:26.896 
Ubegrenset 2013 Sébastien Loeb Peugeot 208 T16 Pikes Peak
8:13.878
Nye Rekorder for 2016 er oppført i rød.

År

Vinner Bil Tid
1981 USA Bud Hoffpauir Wells Coyote Special Roadster 13:10.100
1982 USA John Buffum Audi Quattro 12:20.520
1983 USA John Buffum Audi Quattro 12:27.910
1984 Frankrike Michèle Mouton Audi Sport Quattro S1 12:10.380
1985 Frankrike Michèle Mouton Audi Sport Quattro E2 11:25.390
1986 USA Bobby Unser Audi Sport Quattro E2 11:09.220
1987 Tyskland Walter Röhrl Audi Sport Quattro E2 10:47.850
1988 Finland Ari Vatanen Peugeot 405 Turbo 16 10:47.220
1989 USA Robby Unser Peugeot 405 Turbo 16 10:48.340
1992 Japan Nobuhiro Tajima Suzuki Swift 12:51.630
1993 Japan Nobuhiro Tajima Suzuki Swift 10:44.220
1994 New Zealand Rod Millen Toyota Celica AWD Turbo 10:04.060
1995 Japan Nobuhiro Tajima Suzuki Escudo 7:53.000*
1996 New Zealand Rod Millen Toyota Celica 10:13.640
1997 New Zealand Rod Millen Toyota Celica 10:04.540
1998 New Zealand Rod Millen Toyota Tacoma 10:07.700
1999 New Zealand Rod Millen Toyota Tacoma 10:11.150
2000 Sverige Per Eklund Saab 9-3 11:21.580
2001 Japan Yutaka Awazuhara Suzuki Vitara 11:01.770
2002 Sverige Per Eklund Saab 9-3 11:13.200
2003
2004 Sverige Stig Blomqvist Ford RS200E 5:16.800*
2005 Japan Koichi Horiuchi Mitsubishi FTO 11:34.570
2006 Japan Nobuhiro Tajima Suzuki Sport 7:38.900*
2007 Japan Nobuhiro Tajima Suzuki XL7 10:01.408
2008 Japan Nobuhiro Tajima Suzuki Sport Co. Ltd. XL7 10:18.250
2009 Japan Nobuhiro Tajima Suzuki SX4 10:15.368
2010 Japan Nobuhiro Tajima Suzuki SX4 10:11.490
2011 Japan Nobuhiro Tajima Suzuki SX4 9:51.278
2012 USA David Donner Palatov D4PPS 10:04.652
2013 Frankrike Sébastien Loeb Peugeot 208 T16 Pikes Peak 8:13.878
2014 Frankrike Romain Dumas Norma M20 RD 9:05.801
2015 New Zealand Rhys Millen eO PP03** 9:07.222
2016 Frankrike Romain Dumas Norma M20 RD 8:51.445

*Kurs forkortet **Elektrisk modifisert klasse

AAA/USAC IndyCar mesterskapet år (1946-1970)[rediger | rediger kilde]

År Fører
1970 USA Ted Foltz
1969 USA Mario Andretti
1968 USA Bobby Unser
1967 USA Wes Vandervoort
1966 USA Bobby Unser
1965 USA Al Unser
1964 USA Al Unser
1963 USA Bobby Unser
1962 USA Bobby Unser
1961 USA Bobby Unser
1960 USA Bobby Unser
1959 USA Bobby Unser
1958 USA Bobby Unser
1957 USA Bob Finney
1956 USA Bobby Unser
1955 USA Bob Finney
1954 USA Keith Andrews
1953 USA Louis Unser
1952 USA George Hammond
1951 USA Al Rogers
1950 USA Al Rogers
1949 USA Al Rogers
1948 USA Al Rogers
1947 USA Louis Unser
1946 USA Louis Unser

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Video: Sebastian Loeb kjører Pikes Peak [1]