Pierre Augustin Caron de Beaumarchais

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pierre Beaumarchais, 1755.

Pierre Augustin Caron de Beaumarchais (født 24. januar 1732 i Paris, død 19. mai 1799 samme sted) var en fransk dramatisk forfatter.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Beaumarchais og begynte sin løpebane som læregutt i sin fars urmakerbutikk. Han oppfant i 20-årsalderen en forbedret urkonstruksjon, som skaffet ham tittelen horloger du roy (kongelig urmaker).

Han fikk ved hjelp av sin livlighet og sitt store selskapstalent adgang til hoffet, der han underviste Ludvig XVs døtre i harpespill. I det øvrige utmerket han seg tidlig ved en sterkt fremtredende ærgjerrighet, en umåtelig arbeidskraft og en rastløs spekulasjonsånd.

I 1754 la han bort sitt borgerlige navn og kalte seg de Beaumarchais; han trådte samtidig i forbindelse med finansmannen Joseph Pâris dit Duverney og kom gjennom ham til å delte i forskjellige omfattende foretagender, som bragte ham store inntekter.

I 1764 reiste han til Spania for å hjelpe en yngre søster, som var blitt skjendig forlatt av sin forlovede, Clavijo. Han har fortalt om sin vellykkede ekspedisjon til Madrid i sine memoarer, hvor Goethe fant stoffet til sitt drama Clavigo.

Begunnende forfatterkap[rediger | rediger kilde]

Samtidig med at Beaumarchais var opptatt med finansspekulasjoner, prøvde han å skaffe seg arbeide som forfatter og 1767 ble hans første skuespill Eugénie oppført. Det er bygget på et kapittel i Gil Blas og er skrevet fullstendig i Diderots manér. Det gjorde bare liten lykke og fortjener heller ikke stor oppmerksomhet, like så lite som hans neste drama, Les deux amis ou les négociants de Lyon, som ble oppført i 1770.

Da Duverney døde, ble Beaumarchais innviklet i en prosess med hans arvinger; han vant den i første instans, men tapte den i annen. Rasende henvendte han seg til offentligheten i fire Mémoires (1774, ny utgave av Sainte-Beuve 1857). De sprudler av vidd og lune og er tilstrekkelige til å sikre Beamarchais ry som en av Frankrikes første prosaister. Han angrep skånselsløst domstolenes urettferdighet og bestikkelighet. Særlig gikk det ut over dommer Goëzmann, hvis frue han hadde betalt forskjellige pengesummer. Beaumarchais memoarer, som kan sammenlignes med Blaise Pascals Provinciales, vakte umåtelig stor oppsikt, og Beaumarchais ble med ett slag populær hele landet over.

Han ble dømt til tross sitt glimrende forsvar, men folket feiret ham som fedrelandets velgjører som hadde blottlagt et samfundsonde som alle led under. Han foretok deretter i all hemmelighet forskjellige eventyrlige reiser for regjeringen til London, hvor han fikk stanset et smedeskrift mot Madame du Barry, og til Wien, hvor han skulle etterspore et smedeskrift mot Marie Antoinette. Det har lenge vært usikkerhet om den siste av disse reiser; men det antas at Beaumarchais' fremstilling i mange punkter er ytterst upålitelig.

Han vendte tilbake til Paris og virket som reder og kjøpmann og utrustet, hemmelig understøttet av den franske regjering, en hel flåte som skulle komme de nordamerikanske stater til hjelp. Han forsøkte seg også som forlegger og utgav en stor Voltaire-utgave som imidlertid var forfeilet i sitt anlegg, og som brakte ham store tap.

Dramatisk forfatter[rediger | rediger kilde]

Imidlertid hadde han atter prøvd lykken på scenen. I februar 1775 ble hans komedie le Barbier de Séville oppført på Theâtre français og gjorde betydelig lykke. Stykkets intrige er gammelkjent i den dramatiske litteratur: En fornem ung mann (grev Almaviva) forelsker seg i en ung pike (Rosine), som bevoktes strengt av sin formynder (don Bartholo); ved hjelp av sin tjener (Figaro) lykkes det greven under forskjellige forkledninger å trenge inn i den unge pikes hus og ekte henne. Det som gir stykket dets blivende verdi er den dramatiske behendighet hvormed de forskjellige scener er lagt til rette, den vittige og åndrike dialog og frem or alt den nye tjenertype, Figaro, som resonnerer over samfunnstilstandene.

Beaumarchais' største dramatiske triumf er imidlertid le Mariage de Figaro som han fullførte i 1778, men som først nådde oppførelse etter mange kamper og intriger den 27. april 1784. Personene er her omtrent de samme som i Barberen, men rollene er til dels ombyttede; grev Almaviva er blitt lei av Rosine og etterstreber hennes kammerpike Suzanne, som skal giftes med Figaro. Denne er således ikke lenge sin herres hjelper, men hans rival, og må oppby all sin oppfinnsomhet for å verne om sin brud og sine rettigheter. Enkelte nye personer er tilkomne som dommeren don Gusman Brid'oison (en satire over hans motstander Goëzman), og i en rekke ytterst livlige scener har Beamarchais gitt et kostelig bilde av forskjellige sider av l'ancien regime; han viser oss adelens fordervelse, dommerstandens uvitenhet og tredjestandens rettsløse stilling.

Plebeieren Figaro leder hele intrigen og står til sist som den seirende over for adelsmannen Almaviva. Satiren kulminerer i Figaros lange monolog (akt V, 3): «Hva har en adelsmann gjort for å innta sin eksepsjonelle stilling – Vous vous êtes donné la peine de naître et rien de plus, du reste homme assez ordinaire» («De har gjort Dem den uleilighed å la Dem føde, ellers intet, i øvrig et ganske alminnelig menneske»), stykket er i virkeligheten det litterære forspill til den franske revolusjon, som er endog sagt om det, at det var «la revolution en action». Det gjorde stor lykke og ble oppført 68 ganger i trekk.

Med dette stykke nådde Beamarchais høydepunktet i sin dramatiske virksomhet; fortsettelsen la Mère coupable (1792) er et svakt og betydningsløst arbeide.

Siste år[rediger | rediger kilde]

Under revolusjonen svevde Beaumarchais flere ganger i stor fare og ble også nødt til å flykte fra Paris. Ennå i sine siste leveår innlot han seg på eventyrlige spekulasjoner. Det ble rettet forskjellige anklager mot ham, og han måtte flykte til Altona i Danmark, hvor han levde i stor fattigdom nær Hamburg.

I 1796 fikk han lov til å vende tilbake, og han døde et par år etter.

Som forretningsmann og agent var Beaumarchais en eventyrer og fantast; som dramatisk forfatter var han den i den franske litteratur som kom Molière nærmest.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Inge Borager Jørgensen, Frihed, lighed og broderskab : Beaumarchais og kampen for menneskerettighederne, Rhodos, 1985. ISBN 87-7245-070-3.
  • Povl Ingerslev-Jensen, Beaumarchais. Den Skinbarlige Figaro, Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck, 1961.