Philosophes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tittelsiden til første bind av Diderot og d'Alemberts Encyclopédie, et verk mange av les philosophiques bidro til

Philosophes (fransk parti philosophique) var opprinnelig en gruppe franske intellektuelle fra opplysningstiden. Senere ble begrepet utvidet til å omfatte personer fra andre nasjoner, og den eksakte avgrensingen innen kategorien filosof er uklar.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen ligger i 1600-tallets reviderte verdensbilde, det absolutte høydepunktet falt i årene 1748 til 1751 og bevegelsen forsvant for godt etter 1793 under den franske revolusjonens terrorvelde.

De færreste av philosophes var filosofer i tradisjonell forstand, dvs. det var få som beskjeftiget seg med spekulativ filosofi og abstrakt tenking, de fleste var offentlige debattanter som framholdt at en kritisk, informert og vitenskapelig tilnærming var den fornuftigste måten å løse samfunnsproblemer på. De bekjempet religiøs og politisk dogmatisme, organisert religion og føydale institusjoner i skrift og tale, og var den naturlige motparten til Compagnie du Saint-Sacrement, et hemmelig selskap med noen av de mest innflytelsesrike katolske geistlige i Frankrike på 1600-tallet. Philosophes' målgruppe var den opplyste allmennhet, og verkene deres ble solgt i store opplag, til tross for at adel og geistlige forsøkte å hindre utbredelsen.

Sentrale ideer[rediger | rediger kilde]

Les philosophes argumenterte for at alle mennesker blir født med visse grunnleggende, umistelige rettigheter som ervervsfrihet og kunnskapstilegnelse, og gav med det naturretten en renessanse.[1]

Framskritt: øke kunnskapen om verden og forbedre evnen til å endre omgivelsene gjennom teknologiske nyvinninger, bekjempe uvitenhet som følger i kjølvannet av overtro og organisert religion, og gi mindre grobunn for menneskelig grusomhet og vold ved å gjennomføre sosiale forbedringer og endrede samfunnstrukturer.[2]

Deisme: religion skal være fornuftig og anspore de troende til moralsk forsvarlig atferd. Naturvitenskapelig kunnskap skal tilegnes uten religiøse føringer.[2]

Toleranse: ifølge les philosophes er de største menneskelige forbrytelsene blitt utført i Guds og religionens navn. Et rettferdig og produktivt samfunn er helt avhengig av religiøs toleranse mellom de ulike kristne trosretninger, og en god del av representantene mente det samme måtte gjelde overfor ikke-kristne religioner.[2]

Et utvalg representanter[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lynn Hunt, Thomas R. Martin, Barbara H. Rosenwein, R. Po-chia Hsia, Bonnie G. Smith: The Making of the West: Peoples and Cultures. 2. opplag. Bedford St. Martin's, 2004.
  2. ^ a b c «Richard Hooker: The European Enlightement: The Philosophes». Arkivert fra originalen 5. juli 2018. Besøkt 12. august 2014. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • L.G. Crocker: "Interpreting the enlightenment: a political approach", Journal of History of Ideas 46 (1985), s. 211-30
  • Peter Gay, The Enlightenment - An Interpretation 1: The Rise of Modern Paganism (1995)
  • I. Kramnick: The Portable Enlightenment Reader, Harmondsworth, 1995