Pavel Pestel
| Pavel Pestel | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. juni 1793 Moskva | ||
| Død | 13. juli 1826 (33 år) Peter-Paulus-festningen | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell, revolusjonær, dekabrister | ||
| Utdannet ved | Pasjekorpset | ||
| Far | Ivan Borisovitsj Pestel | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
| Medlem av | Frelsesunionen Union of Prosperity Southern Society frimureri | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
2. klasse av Sankta Annas orden
4. klasse av Sankt Vladimirs orden Gullsverd for tapperhet Ridder av Leopoldsordenen Pour le Mérite Ridder av Karl Friedrich militære fortjenstorden | ||
| Signatur | |||
 | |||
Pavel Ivanovitsj Pestel (russisk: Павел Иванович Пестель, født 24. juni 1793 i Moskva, død 13. juli 1826 i St. Petersburg) var en russisk offiser og dekabrist.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Pavel Pestel var sønn av Ivan Borisovitsj Pestel (1765-1843). Han ble oppfostret i Dresden, og senere i pasjekorpset i St. Petersburg.[trenger referanse]
Militær
[rediger | rediger kilde]Han deltok i fedrelandskrigen i 1812 mot Napoleon I og hans invasjonsstyrker, og ble såret ved Vilnius. Etter at han var restituert ble han rekruttert som adjutant til greve Pjotr Christianovitsj Wittgenstein, utmerket seg i slagene ved Leipzig, Bar-sur-Aube og ved Trois.[trenger referanse]
Senere bodde han hos greve Wittgenstein i Tultsjin, hvorfra han foretok reiser til Bessarabia for å samle informasjon om grekernes misnøye med tyrkerne, og for å forhandle med Moldavas herskere (1821).
I 1822 ble Pestel overført med obersts grad til Vjatskijregimentet, som da befant seg i stor uorden.[trenger referanse] Innen et år var omme hadde han fått skikk på det.[trenger referanse] tsar Aleksander I sa etter å ha inspisert regimentet: «Ekstraordinært, på prikk likt en garde» og belønnete Pestel med 3 000 hektar mark.[trenger referanse]
Hemmelige selskaper
[rediger | rediger kilde]Fra og med 1816 var Pestel med i forskjellige frimurerselskap og var senere en av grunnleggerne av Frelsesunionen (1817). Han hadde til og med forfattets dets statutter.[trenger referanse] Snart ble han aktivt med i det sørlige hemmelige selskap, der han snart ble selskapets leder takket være sin intelligens, sine allsidige kunnskaper og takket være at han var i besittelse av talens gave (noe hans samtidige vitner om nesten alle som en).[trenger referanse] Takke være sin veltalenhet overbeviste han i 1825 det hemmelige selskapet i St. Petersburg om å virke i samme ånd.[trenger referanse]
Hans overbevisninger kom til uttrykk i den av ham sammenstilte Russkaja Pravda («den russiske sannhet»). Dette prosjekt som var skrevet i republikansk ånd kan sammen med Nikita Muravjovs regnes som de viktigste uttrykk for idéene hos det hemmelige selskapet, selv om intet av dette var bindende for selskapets medlemmer.[trenger referanse] Pestel selv, ifølge hva Jakusjkin har gjengitt, hadde ved sammenstillingen av Russkaja Pravda som eneste mål å forberede seg for sin virksomhet i Riksdumaen (земская дума).[trenger referanse] Russkaja Pravdas viktigste side var Pestels funderinger om Russlands indre oppbygning, både den politiske og økonomisk, som Nikolaj Turgenjev kalte for «sosialistiske ideer».[trenger referanse] Utredningskommisjonen som senere kom inn i bildet bygde opp sine anklager mot Pestel og visse andre nettopp rundt Russkaja Pravda-materiale.[trenger referanse]
Av Pestels bevarte brever er det tydelig at han var glad i og omtenksom overfor sine foreldre.[trenger referanse]
Dekabristopprøret
[rediger | rediger kilde]Straks erter den 14/26. desember 1825 ble han arrestert på vei til Tultsjin og etter et seks måneders langt fengselsopphold i Peter-Paulfestningen ble han dømt til døden ved hengning, trekking og kvartering. Dommen ble modifisert i metode, men den 13./25. juli 1826 ble han hengt. Ifølge en offiser vitnesmål sa Pestel innen avrettelsen de følgende profetiske ord: «Det man sår både må og kommer smått om senn å vokse opp».[trenger referanse]
En ganske sympatiserende beskrivelse av Pestel finnes i greve P.D. Kiseljovs «Nedtegnelser» fra (1823).[trenger referanse] Enda varmere er greve Wittgensteins ettermæle om han i «Det russiske arkiv» (1870).[trenger referanse]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Natan Edelmann: Verschwörung gegen den Zaren. Porträts der Dekabristen. Verlag Progress, Moskau 1984, ISBN 3-7609-0860-8.
- G. Favstov (red.): Vosstanie Dekabristov. Dokumenty Tom VII. Gosudarstvennoe izdatel’stvo politiceskoj literatury, Moskva 1958.
- Olga Forsch: 1825 – Roman einer Verschwörung. Übers. v. Rainer Rosenberg. Verlag der Nation, Berlin 1966.
- Norbert Henke: Verfassung (Grundgesetz) der Union der sozialistischen Sowjetrepublik vom 7. Oktober 1977. Eine einführende, erläuternde und vergleichende Studie. Verlag Peter D. Lang GmbH, Frankfurt am Main 1981, ISBN 3-8204-6745-9.
- Ludwig Kulczycki: Geschichte der Russischen Revolution. Band I. Übers. Anna Schapire-Neurath. Friedrich Andreas Perthes A.G., Gotha 1910.
- I. Pavel Pestel’: Russkaja Pravda. In: Gerhard Dudek (Hrsg.): Die Dekabristen. Dichtungen und Dokumente. Insel-Verlag, Leipzig 1975.
- F. Rehak (overs.): Die große Sowjet-Enzyklopädie. Reihe Geschichte und Philosophie, Band 28. Die Dekabristen. Rütten & Loening, Berlin 1954.
- Patrick O'Meara: The Decembrist Pavel Pestel. Russia’s First Republican. Palgrave Macmillan, New York 2003.
- Michael Wolkonskij: Die Dekabristen. Übers. Waldemar Jollos. In: W. Jollos (Hrsg.): Russische Reihe I. Geistesgeschichte. Dritter Band. Artemis Verlag, Zürich 1946.
- N. M. Lebedjew: Pestel – Ideolog i rukowoditjel dekabristow. Verlag „Mysl“, Moskau 1972.
- O. I. Kijanskaja: Pavel' Pestel': Oficer, razvedchik, sagovorshchik. Paralleli, Moskva 2002.
- Joachim Winsmann: Die Brüder Christi in Russland. Norderstedt 2004, ISBN 3-8334-1061-2.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Pestel, Pavel Ivanovitj i Nordisk familjebok (2. utgave, 1915)