Pavel Pestel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pavel Pestel
Pestel.jpg
Født24. juni 1793Rediger på Wikidata
MoskvaRediger på Wikidata
Død13. juli 1826Rediger på Wikidata (33 år)
Peter-Paulus-festningenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Militær, revolusjonær, oberst, dekabrister, masonRediger på Wikidata
Utdannet ved PasjekorpsetRediger på Wikidata
Far Ivan Borisovitsj PestelRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmetRediger på Wikidata
Medlem av Frelsesunionen, Union of Prosperity, Southern SocietyRediger på Wikidata
Utmerkelser
6 oppføringer
2. klasse av Sankta Annas orden, 4. klasse av Sankt Vladimirs orden, gullsverd for tapperhet, ridder av Leopoldsordenen, Pour le Mérite, Military Karl-Friedrich Merit OrderRediger på Wikidata
Signatur
Pavel Pestels signatur

Pavel Ivanovitsj Pestel (russisk: Павел Иванович Пестель, født 24. juni 1793 i Moskva, død 13. juli 1826 i St. Petersburg) var en russisk offiser og dekabrist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pavel Pestel var sønn av Ivan Borisovitsj Pestel (1765-1843). Han ble oppfostret i Dresden, og senere i pasjekorpset i St. Petersburg.[trenger referanse]

Militær[rediger | rediger kilde]

Han deltok i fedrelandskrigen i 1812 mot Napoleon I og hans invasjonsstyrker, og ble såret ved Vilnius. Etter at han var restituert ble han rekruttert som adjutant til greve Pjotr Christianovitsj Wittgenstein, utmerket seg i slagene ved Leipzig, Bar-sur-Aube og ved Trois.[trenger referanse]

Senere bodde han hos greve Wittgenstein i Tultsjin, hvorfra han foretok reiser til Bessarabia for å samle informasjon om grekernes misnøye med tyrkerne, og for å forhandle med Moldavas herskere (1821).

I 1822 ble Pestel overført med obersts grad til Vjatskijregimentet, som da befant seg i stor uorden.[trenger referanse] Innen et år var omme hadde han fått skikk på det.[trenger referanse] tsar Aleksander I sa etter å ha inspisert regimentet: «Ekstraordinært, på prikk likt en garde» og belønnete Pestel med 3 000 hektar mark.[trenger referanse]

Hemmelige selskaper[rediger | rediger kilde]

Fra og med 1816 var Pestel med i forskjellige frimurerselskap og var senere en av grunnleggerne av Frelsesunionen (1817). Han hadde til og med forfattets dets statutter.[trenger referanse] Snart ble han aktivt med i det sørlige hemmelige selskap, der han snart ble selskapets leder takket være sin intelligens, sine allsidige kunnskaper og takket være at han var i besittelse av talens gave (noe hans samtidige vitner om nesten alle som en).[trenger referanse] Takke være sin veltalenhet overbeviste han i 1825 det hemmelige selskapet i St. Petersburg om å virke i samme ånd.[trenger referanse]

Hans overbevisninger kom til uttrykk i den av ham sammenstilte Russkaja Pravda («den russiske sannhet»). Dette prosjekt som var skrevet i republikansk ånd kan sammen med Nikita Muravjovs regnes som de viktigste uttrykk for idéene hos det hemmelige selskapet, selv om intet av dette var bindende for selskapets medlemmer.[trenger referanse] Pestel selv, ifølge hva Jakusjkin har gjengitt, hadde ved sammenstillingen av Russkaja Pravda som eneste mål å forberede seg for sin virksomhet i Riksdumaen (земская дума).[trenger referanse] Russkaja Pravdas viktigste side var Pestels funderinger om Russlands indre oppbygning, både den politiske og økonomisk, som Nikolaj Turgenjev kalte for «sosialistiske ideer».[trenger referanse] Utredningskommisjonen som senere kom inn i bildet bygde opp sine anklager mot Pestel og visse andre nettopp rundt Russkaja Pravda-materiale.[trenger referanse]

Av Pestels bevarte brever er det tydelig at han var glad i og omtenksom overfor sine foreldre.[trenger referanse]

Dekabristopprøret[rediger | rediger kilde]

Straks erter den 14/26. desember 1825 ble han arrestert på vei til Tultsjin og etter et seks måneders langt fengselsopphold i Peter-Paulfestningen ble han dømt til døden ved hengning, trekking og kvartering. Dommen ble modifisert i metode, men den 13./25. juli 1826 ble han hengt. Ifølge en offiser vitnesmål sa Pestel innen avrettelsen de følgende profetiske ord: «Det man sår både må og kommer smått om senn å vokse opp».[trenger referanse]

En ganske sympatiserende beskrivelse av Pestel finnes i greve P.D. Kiseljovs «Nedtegnelser» fra (1823).[trenger referanse] Enda varmere er greve Wittgensteins ettermæle om han i «Det russiske arkiv» (1870).[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Natan Edelmann: Verschwörung gegen den Zaren. Porträts der Dekabristen. Verlag Progress, Moskau 1984, ISBN 3-7609-0860-8.
  • G. Favstov (red.): Vosstanie Dekabristov. Dokumenty Tom VII. Gosudarstvennoe izdatel’stvo politiceskoj literatury, Moskva 1958.
  • Olga Forsch: 1825 – Roman einer Verschwörung. Übers. v. Rainer Rosenberg. Verlag der Nation, Berlin 1966.
  • Norbert Henke: Verfassung (Grundgesetz) der Union der sozialistischen Sowjetrepublik vom 7. Oktober 1977. Eine einführende, erläuternde und vergleichende Studie. Verlag Peter D. Lang GmbH, Frankfurt am Main 1981, ISBN 3-8204-6745-9.
  • Ludwig Kulczycki: Geschichte der Russischen Revolution. Band I. Übers. Anna Schapire-Neurath. Friedrich Andreas Perthes A.G., Gotha 1910.
  • I. Pavel Pestel’: Russkaja Pravda. In: Gerhard Dudek (Hrsg.): Die Dekabristen. Dichtungen und Dokumente. Insel-Verlag, Leipzig 1975.
  • F. Rehak (overs.): Die große Sowjet-Enzyklopädie. Reihe Geschichte und Philosophie, Band 28. Die Dekabristen. Rütten & Loening, Berlin 1954.
  • Patrick O'Meara: The Decembrist Pavel Pestel. Russia’s First Republican. Palgrave Macmillan, New York 2003.
  • Michael Wolkonskij: Die Dekabristen. Übers. Waldemar Jollos. In: W. Jollos (Hrsg.): Russische Reihe I. Geistesgeschichte. Dritter Band. Artemis Verlag, Zürich 1946.
  • N. M. Lebedjew: Pestel – Ideolog i rukowoditjel dekabristow. Verlag „Mysl“, Moskau 1972.
  • O. I. Kijanskaja: Pavel' Pestel': Oficer, razvedchik, sagovorshchik. Paralleli, Moskva 2002.
  • Joachim Winsmann: Die Brüder Christi in Russland. Norderstedt 2004, ISBN 3-8334-1061-2.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]