Paul Julius von Reuter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Paul Julius von Reuter
Reuter, Paul Julius von, Nadar, Gallica.jpg
Født21. juli 1816[1][2][3][4]
Kassel[2]
Død25. februar 1899[1][2][3][4] (82 år)
Nice
Gravlagt West Norwood Cemetery
Barn Herbert de Reuter
Beskjeftigelse Journalist, skribent, forlegger
Nasjonalitet Tyskland

Paul Julius Baron von Reuter (født 21. juli 1816 i Kassel i Tyskland, død 25. februar 1899 i Nice i Frankrike) var en tysk forretningsmann. Han grunnla nyhetsbyrået Reuters.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble født som Israel Beer Josaphat i Tyskland som sønn av rabbien Samuel Levi Josaphat, som stammet fra Witzenhausen, og hans hustru Betty Sanders. Han vokste opp i gamlebyen i Kassel. Der begynte han i kjøpmannslære og ble bankkjøpmann.

I Göttingen møtte han Carl Friedrich Gauss, som eksperimenterte med elektriske signaler gjennom ledninger. Disse eksperimenter var en del av grunnlaget for utviklingen av den elektriske telegrafi. I 1840 dro Josaphat til Berlin.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Statue av Paul Julius von Reuter i City, London

Han flyttet videre til London i 1845, konverterte til luthersk kristendom og lot seg døpe i den tysk-lutherske menighet St. George's Church i byen, og tok navnet Paul Julius Reuter.[trenger referanse] Senere giftet han seg med bankierdatteren Ida Maria Elizabeth Clementine Magnus i Berlin. Han kjøpte seg inn i et ansett forlagshus med egen bokhandel, «Reuter und Stargardt». Ved sin publikasjon av demokratiske skrifter under den mislykkede borgerlige revolusjon av 1848/49 ble Reuter utsatt i Berlin.[trenger referanse] Han unndro seg det prøyssiske politis rekkevidde ved å emigrere tilø Paris i 1848.[trenger referanse]

I Paris arbeidet han i et nyhetsbyrå. Da telegrafien utviklet seg, åpnet Reuter et kontor i Aachen som sendte meldinger mellom Brussel og Aachen med brevduer.[trenger referanse] Dette var den manglende forbindelsen som forbandt Berlin med Paris. Brevduene var meget hurtigere enn posttoget, noe som ga Reuter raskere tilgang på nyheter fra Paris-børsen.[trenger referanse] I 1851 ble brevduene erstattet av en direkte telegraflinje.[trenger referanse]

Også mellom Storbritannia og det europeiske kontibent ble det lagt en telegrafforbindelse, gjennom Den engelske kanal. Reuter åpnet så kontor ved Londonbørsen ofg flyttet dit i 1851.[trenger referanse]

I 1863 ble telegraflinjen forlenget til havnebyen Cork i det sørvestlige Irland. Skip som kom fra Amerika kastet kanistre med nyheter i havet utenfor kysten; beholderne ble fisket opp og bragt tinn til Cork og derfra videretelegrafert. Slik ble de ferske nyheter fra Amerika spredt i Europa lenge før amerikaskipene i det hele tatt var kommet i havn i London. På denne måten hadde Reuters formidlingstjeneste atter skaffet seg et avgjørende nyhetsforsprang.[trenger referanse]

Etter at telegrafen kom til stadig nye byer sørget han for å plassere egne korrespondenter og agenturer i alle viktigere byer, og etterhvert hadde han ved sitt aksjeselskap «Reuters Telegraphic Comp. Incorporated» i praksis et nyhetsformidlingsmonopol.[trenger referanse]

I 1871 ble Reuter opphøyet i adelstanden og utnevnt til baron av hertugen av Sachsen-Coburg-Gotha.[trenger referanse]

Han døde i 1899 i Villa Reuter i Nice i Frankrike.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Paul Julius, baron von Reuter, biography/Paul-Julius-Freiherr-von-Reuter
  2. ^ a b c Gemeinsame Normdatei, 14. aug. 2015, 118599992
  3. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Paul Julius Baron de Reuter, 12602278
  4. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Paul Reuter, w6qv6j0v

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gerd Kulle et al.: Paul Julius von Reuter. Pionier des weltweiten Nachrichtenwesens. Kassel trifft sich, Kassel erinnert sich in der Stadtsparkasse. Deutscher Sparkassenverlag, Stuttgart 1978, 67 S.
  • Ludwig Julius Fränkel: «Reuter, Paul Julius Freiherr von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 53, Duncker & Humblot, Leipzig 1907, s. 319–321.