Paul IV

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Paul IV
Paulus IV
Pope Paul IV.jpg
Født Gian Pietro Carafa
28. juni 1497
Capriglia Irpina
Død 18. august 1559
Roma, Italia
Gravlagt Santa Maria sopra Minerva
Nasjonalitet Den hellige stol
Religion Den romersk-katolske kirke
Dåpsnavn Giovanni Pietro Carafa
Innsatt 23. mai 1555
Saligkåret Ikke saligkåret
Helligkåret Ikke helligkåret
Festdag Ingen
Forgjenger Marcellus II
Etterfølger Pius IV

Paul IV (født som Giovanni Pietro Carafa 28. juni 1476 i Capriglia Irpina, død 18. august 1559 i Roma) var pave fra 23. mai 1555 til sin død. Han var nesten åtti år da han ble pave, men rakk likevel å føre et skrekkregime som gav ham tilnavnet il terribile (= den fryktelige).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Giovanni Pietro Caraffa nedstammet fra den gamle adlige slekten Caraffa i Napoli, og hans slekting kardinal Oliviero Caraffa, som var en av de mer betydningsfulle personer i pavedømmet under renessansen, tok sig an den unge Giovanni Pietros oppdragelse og karriere.

Etter å ha ervervet store humanistiske, kirkerettslige og fremfor alt teologiske kunnskaper vant han raske forfremmelser innen kirken.

Biskop[rediger | rediger kilde]

Han ble i 1504 utnevnt til biskop av Chieti innen det neapolitanske område; bispesetet var blitt avtrått av hans slekting kardinalen til hans fordel, og han fikk der navnet Theatinus. Som biskop av Chieti, nuntius i England og Spania, medlem av den guddommlige kjærlighets oratorium, Oratorio del Divino Amore, med mer, ivret han for kirkens renhet. Ved hans medvirkning ble teatinernes orden opprettet i 1524, etter han hadde trått inn i og så ut av både dominikanerordenen og kamaldulenserordenen.

Årene 1518–1524 var Caraffa erkebiskop av Brindisi.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Caraffa ble den 15. januar 1537 utnevnt til kardinalprest av San Pancrazio, samt til det samme av San Sisto, San Clemente og Santa Maria in Trastevere, innen han den 17. oktober 1544 ble kardinalbiskop av Albano. Senere fikk han seg tildelt Sabina, Frascati, Porto e Santa Rufina og Ostia.

I 1549 ble han utnevnt til erkebiskop av Napoli.

Mynt i Kirkestaten under Paul IV.

Etter Romas plyndring i 1527 flyttet han til Venezia. Av pave Paul III ble han kalt til medlem av reformkommisjonen i 1536, men gled etterhvert bestemt over til det katolske reakdjonspartiet og fikk Paul III til å fornye inkvisisjonen i 1542 etter spansk mønster. Til Ignatius av Loyola kom han imidlertid i spent forhold. Han var uselvisk, men hard og hensynsløs, heftig og uberegnelig og tålte ingen motsigelser. Selv om han med disse karaktertrekk fikk flere fiender, fortsatte hans karriere.

Pave[rediger | rediger kilde]

Han ble i 1555 valgt til pave, 79 år gammel. Han var da fortsatt høyvokst, åndelig og kroppslig spenstig, med et liv uten noen moralske skandaler eller kritikkverdige forhold bak seg.

Motstanden mot kjetteri behersket ham, og inkvisidjonen var hans hjertebarn. Med stor strenghet og konsekvens lot han uppspore og henrette kjettere. Også de mest renlærige, blant annet kardinalene Giovanni Gerolamo Morone og Reginald Pole, ble gjenstand for hans mistenksomhet. Protestantismen, som igjen bedrev livlig propaganda i Napoli og i Nord-Italia, ble stanset.

Paul protesterte også mot religionsfreden i Augsburg, mot Ferdinand Is oppstigende på keisertronen, og mot tronpretensjonene som Elisabeth I av England stilte med hennes utenomektenskapelige byrd som grunn.

I bullen Cum ex apostolatus officio i 1559, som skulle hindre enhver person som var blitt mistenkt for kjetteri å bli pave (nærmest med Morone i tankene), opphevet Paul lydighetsplikten mot kjettersk øvrighet og erklærte rettroende fyrster berettiget å erobre kjetteres land. I 1558–1559 utferdiget han den første index over forbudte bøker (Index librorum prohibitorum) som gjaldt hele den katolske kirke. Den ble i pralsis bare tillempet i Italia, for den ble nærmest avvist av Sorbonne og Spania. Paul motsatte seg å gjeninnkalle tridentinerkonsilet. Hans ideal var Innocens III.

I midtpunkt for sin virksomhet satte han kirkens reformering ved streng disiplin blant kleresiet og i klosterlivet; og hans regjering betegner her en merkesstein i den katolske motreformasjonens historie. Hva Hadrian IV forgjeves hadde forsøkt, lyktes delvis for Paul. Også hva gjaldt kardinalsutnevnelser kom det store vendepunkt med Paul; allerede hans første store utnevnelse i 1555 førte en rekke av den katolske reforms menn til purpuret.

Men likevel var han mer en renessansens mann. Fra tiden som nuntius i Spania medførte napolitaneren Paul et glødrnde hat til Spania og huset Habsburg. Dette såvel som en nasjonal omsorg for Italias nød og nepotepolitikk førye ham til å prøve å gjøre paven til Italias politiske herre og å utdrive alle fremmede, med fransk støtte. Men han eide ikke Julius IIs militære og politiske dugelighet. Han ble fullstendig beseiret av en spansk hær under Alba, som truet Roma med ny plyndring; paven måtte føye seg etter den spanske overmakten i Italia.

Pauls nyorganisering av episkopatet i Nederlandene i 1556 ble også kjøpt med store konsesjoner til Filip IIs statskirkedømme oh forberedte for øvrig det nederlandske opprør. Hans stilling ble ytterligere skadet ved hans uvilje mot Ignatius av Loyola, som etter dennes død i 1556 førte til en kritisk tid for jesuittordenen.

En flekk på Pauls reformregjering ble hans sterke nepotisme. Ved siden av familiestoltheten medvirket her mistroen til kardinalene. Den fremste nepoten, brorsønnen Carlo Caraffa, som han opphøyde til kardinal, viste seg å være en god politiker men i høy grad sedelig og religiøst uverdig. Dette ble åpenbart for paven rett før hans død; nepotenes tideverv ble da tvert brutt, og Paul vendte seg helt til det kirkelige område.

Paul IV skapte i 1555 en ghetto i Roma, i området der Via del Portico d'Ottavia, Lungotevere dei Cenci, Via del Progresso og Via di Santa Maria del Pianto nå ligger. Det var et muromgikk område, som ble stengt nattestid, der byens jøder bodde. Ghettoen ble ikke revet før i 1888.

De få opuscula han rakk å skrive fortsetter i skolastikkens tradidjon; han var en stor beundrer av Thomas av Aquino og sev en av de lærdeste i sin samtid i gresk og hebraisk. Han var i politisk forstand den siste renessansepave og den første restaurasjonspave; han var den siste som førte en selvstendig rent verdslig politikk, og den siste som bedrev nepotisme i gammel stil.

Ved sin død var Paul så forhatt at folkemengden gikk til angrep på hans statueKapitol. Den ble halshogd, og hodet slengt i Tiberen. Han ble derfor begravd i største hemmelighet i Peterskirkens krypt. Først i 1566, da det hele hadde kommet litt på avstand, ble han gravlagt i familiekapellet i kirken Santa Maria sopra Minerva.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ole Askov Olsen: Rom – pladsernes by (s. 122), forlaget Thaning & Appel, København 1996, ISBN 87-413-6343-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Marcellus II
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Pius IV