Ottadekke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Ottadekke er et veidekke som fungerer som en mellomting mellom grusdekke og asfaltdekke. Dekketypen består av et underlag av stein og grus med et tynt lag av bindemiddel (olje) oppå. Det er billigere å legge enn asfaltdekke, og krever mindre vedlikehold enn veidekke av grus. Dekketypen ble utviklet i Norge fra 1963 til 1965. I tillegg til i Norge, ble ottadekke raskt tatt i bruk i andre land, blant annet Island, Sverige, Chile, Bangladesh, Australia, samt flere land i Afrika. I Norge ble det lagt over 12 000 km ottadekke fram til midten av 1980-tallet, tilsvarende rundt 20 % av alle veiene med fast dekke. Siden da har imidlertid stadig flere veier fått asfaltdekke, og ottadekke i mindre grad blitt brukt i Norge. Men i 2016 ble det lagt Ottadekke ved Søsterkirkene i Gran på Hadeland. Da måtte man hente utstyr og mannskap fra Sverige ettersom man ikke lenger hadde utstyr og kompetanse til å legge oljegrus i Norge.

Ottadekke brukes særlig på veier med mindre trafikk. Det er noe mindre komfortabelt å kjøre på enn asfaltdekke, men tåler noe telehiv, hvilket er en fordel under norske forhold. Etter at dekket er lagt, vil det ligge løs grus på toppen i 3-4 uker. Mye av grusen kjøres ned i dekket, og den overflødige grusen kostes så bort. Løsgrusen kan medføre en viss støvplage.

Navnet ottadekke kommer av at dekketypen først ble utprøvd på riksvei 15 i Ottadalen.

Kilder[rediger | rediger kilde]