Oppidum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Keltisk oppidum, Sentral-Europa 100-tallet f.Kr.

Oppidum (flertall: oppida)[1] er det latinske betegnelsen for en stor, befestet jernalderbosetning. Oppida er assosiert med den sene, keltiske La Tène-kulturen som framsto i løpet av 100-tallet f.Kr., spredte seg over hovedsakelig vestlige Europa, fra de britiske øyer til Iberia i vest til utkanten av den ungarske slette i øst. De fortsatte å være i bruk fram til Romerriket begynte å erobre Europa. Nord for elven Donau, hvor befolkningen forble uavheng av Roma, fortsatte oppida å være i bruk til utpå 100-tallet e.Kr.

Avgrensning av begrepet[rediger | rediger kilde]

Oppidum er et latinsk ord som har betydningen en hovedbosetning i ethvert administrativt område i antikkens Roma. Ordet er avledet fra det eldre latinske ob-pedum, «innringet område», muligens fra urindoeuropeiske *pedóm-, «okkupert område» eller «fotspor».[2]

Julius Cæsar beskrev i Commentarii de Bello Gallico store, keltiske jernalderbosetningen han møtte i Gallia i løpet av gallerkrigen fra 58 til 52 f.Kr. som oppida. Selv om han ikke uttrykkelig definerte hvilke trekk som kvalifiserte en bosetning til å bli karakterisert som en oppidum, framstår hovedtrekkene: de var betydningsfulle økonomiske steder, lokalisert hvor varer ble framstilt, lagret og handlet, hvor romerske kjøpmenn tidvis hadde bosatt seg og hvor romerske legioner kunne skaffe seg forsyninger. De var også politiske sentre, setet for lokale autoriteter som tok beslutninger som hadde virkninger på et stort antall mennesker – eksempelvis utnevnelsen av Vercingetorix som øverste hærfører for det galliske opprøret mot Romerriket i 52 f.Kr.[3]

Cæsar navnga 28 oppida. Ved 2011 var kun 21 av disse blitt konkret blitt identifisert av historikere og arkeologer: enten det var sporbare likheter mellom de latinske og moderne navnene i lokaliteten, eksempelvis som med OrléansCenabum, eller at utgravninger hadde gitt nødvendig bevis, eksempelvis som ved Alesia. De fleste steder som Cæsar kalte for oppida var befestede bosetninger på størrelse med en by. Imidlertid ble Genève referert til som oppidum, men ingen befestninger datert til denne perioden har hittil blitt konstatert. Cæsar referer også til 20 oppida tilhørende den keltiske stammen biturigere i sørvestlige Gallia (dagens Aquitaine), og 12 tilhørende helvetikere, en keltiske stamme på det sveitsiske platå, det visl si det antallet med befestede bosetninger fra disse gruppene som er identifisert og kjent i dag. Det antyder at Cæsar sannsynligvis telte med en del ubefestede bosetninger som oppida. En lignende tvetydighet kan leses ut av skriftene til den romerske historikeren Titus Livius som også benyttet ordet for både befestede som ubefestede bosetninger.[4]

Mange oppida utviklet seg fra bygdeborger, men ikke alle hadde forsvarsfunksjoner. Utviklingen av oppida var en milepæl i urbaniseringen av kontinentet, de var de første større bosettingene nord for Middelhavet som kunne beskrives som byer. Cæsar påpekte at hver gallisk stamme kunne ha flere oppida, men ikke alle var like viktige, noe som kan tyde på en viss form for hierarki. I erobrede land fortsatte romerne å bruke oppidaens infrastruktur for å administrere imperiet, og mange av dem ble etterhvert romerske byer.

Eksempler på oppida:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «oppidum», Wiktionary
  2. ^ Sukac, Roman (2014): Introduction to Proto-Indo-European and Balto-Slavic Accentology, Cambridge Scholars Publishing. s. 168
  3. ^ Rieckhoff, Sabine; Fichtl, Stephan (2011): Keltenstädte aus der Luft/AID Sonderheft Plus. WBG. ISBN 978-3-8062-2242-5, s. 12–13
  4. ^ Rieckhoff, Sabine; Fichtl, Stephan (2011): Keltenstädte aus der Luft/AID Sonderheft Plus. WBG. ISBN 978-3-8062-2242-5, s. 13

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]