Operasjon Black Buck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Operasjon Black Buck
Konflikt: Falklandskrigen
Blackbuck.operation.png
Avstanden fra Ascension til Falklandsøyene er ca. 6.300 km
Dato30. april – 12. juni 1982
StedFalklandsøyene
Stridende parter
StorbritanniaArgentina
Enheter involvert
No. 44 Squadron RAF
No. 50 Squadron RAF
No. 101 Squadron RAF
 
Styrker
RAF Strike CommandArgentinas forsvar
Avro Vulcan B.2

Operasjon Black Buck var en serie av syv planlagte (herav fem gjennomførte) tokt med tunge bombefly under Falklandskrigen. Toktene ble utført av Royal Air Force (RAF) firemotors Avro Vulcan-bombefly og Handley Page Victor-tankfly. Basen var øya Ascension, åtte grader syd for ekvator, og målet var Falklandsøyene.

Black Buck-toktene var de hittil lengste bombetoktene. Strekningen frem og tilbake var på 15.000 km og tok 16 timer. Rekorden ble slått under Gulfkrigen i januar 1991, da syv B-52 Stratofortress fra Barksdale flystasjon i Louisiana angrep irakiske mål, en flyvning på 35 timer.[1] Bombeflyene ble dog lufttanket av tankfly utstasjonert i Europa og Midtøsten.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ettersom Falklandskrigen foregikk i Syd-Atlanteren langt fra De britiske øyer, ble innsatsen dominert av Royal Navy, og etter landgangen av den britiske hær. RAF bidro med luftbroen til Ascension, langtrekkende rekognoseringsflyvninger og deltok med ett tungt helikopter og Harrier-jagerbombere på Falklandsøyene. Men RAF var også fast besluttet på å slå sin eksistens fast ved å angripe argentinerne på Falklandsøyene med tunge bombefly.

Forberedelser[rediger | rediger kilde]

Ombygning[rediger | rediger kilde]

Handley Page Victor K.2

Før innsatsen fikk Vulcan-flyene innbygget blant annet Dash 10 støysendere fra Buccaneer og inertinavigationssystemer fra Vickers VC10. Lufttankningsutstyret, som tidligere var demontert, ble gjeninstallert. Et antall AGM-45 Shrike anti-radarmissiler ble kjøpt inn fra USA til bruk mot argentinske luftvarslingsradarer som var overført til øyene. For at besetningen kunne utholde de lange flyvningene, fikk flyene et kjemisk toalett ombord.

Deployering[rediger | rediger kilde]

Fire ombyggede Vulcan-bombefly ble deployert fra flystasjonen Waddington i Lincolnshire sammen med 20 Handley Page Victor-tankfly fra Marham i Norfolk til Wideawake-flyplassen på Ascension. Tankflyene var nødvendige for å nå Falklandsøyene, ettersom en Vulcan normalt kun har en rekkevidde på omkring 4000 km.

Lufttankning[rediger | rediger kilde]

For at Vulcan-flyet skulle kunne nå Falklandsøyene behøvdes en omfattende lufttankningsoperasjon.

Foruten den ekstra utrustningen og nesten ti tonn bomber, hadde bombeflyet også en ekstra pilot som koordinerte tankflyene og som fløy bombeflyet under de kritiske lufttankningene. Det gjorde at flyet kun kunne lette med en begrenset mengde brennstoff, for siden å fylle tankene helt opp ved hjelp av lufttankning når det hadde nådd marshøyde. Dessuten måtte et antall tankfly følge med bombeflyet halvveis til Falklandsøyene, for at brennstoffet skulle kunne rekke hele veien, og disse tankflyene måtte selv lufttankes.

I alt måtte det brukes elleve tankfly hvorav fire skulle lande og tanke, før de lettet igjen for å møte flystyrken på tilbakeveien. Det betød at 13 store fly gikk på vingene ved starten av bombetoktet. RAF Strike Command hadde helst sett at flere bombefly ble sendt avsted, men det var logistisk sett umulig med den relativt lille flyplassen på Ascension.

Toktene[rediger | rediger kilde]

Black Buck One[rediger | rediger kilde]

Primære fly: XM598, fartøysjef: Squadron Leader John Reeve
Reservefly: XM607, fartøysjef: Flight Lieutenant Martin Withers
Formålet med det første angrep 30. april – 1. mai var å ødelegge Port Stanleys landingsbane. To Avro Vulcan lettet fra Ascension omkring klokken 20 med 21×454 kg sprengbomber hver. Det primære bombeflyet ble dog tvunget til å vende tilbake til Ascension på grunn av at pakningen ved en siderute var utett. Også et av tankflyene ble tvunget til å returnere.

Reservebombeflyet nådde Port Stanley omkring klokken 04 om morgenen etter å ha nærmet seg fra havet i lav høyde. Bombene ble sluppet i en skrå vinkel over landingsbanen. To bomber rammet selve landingsbanen og ytterligere én ødela kontrolltårnet.

Klokken 08.30 nådde nyheten om angrepet det britiske forsvarsministeriet og nyheten ble sendt på BBC World Service innen bombeflyet hadde landet på Ascension.

Black Buck Two[rediger | rediger kilde]

Primære fly: XM607, fartøysjef: Sqr Ldr John Reeve
Reservefly: XM598
Natten til 4. mai gennemførtes et identisk tokt, men denne gang rammet de ikke landingsbanen. På grunn av trusselen fra Roland-luftvernsmissiler ramtes området vest for banen .[2] To argentinske soldater mistet livet.

Black Buck Three[rediger | rediger kilde]

Primære fly: XM612
Reservefly: XM607
Toktet 13.–14. mai ble avlyst på grunn av for kraftig motvind.

Black Buck Four[rediger | rediger kilde]

AGM-45 Shrike anti-radarmissil

Primære fly: XM597
Reservefly: XM598
Toktet 28. mai skulle ha vært det første angrep med anti-radarmissilet AGM-45 Shrike, men bombeflyet vendte om fem timer etter starten, fordi et av tankflyenes tankningsutstyr var gått i stykker. Da Shrike-missilene var opphengt utvendig under vingene, kunne bombebrønnen fylles med ekstra 3×4.546 liter brennstoff, men det rakte dog ikke hele veien til Falklandsøyene og retur.

Black Buck Five[rediger | rediger kilde]

Primære fly: XM597, fartøysjef: Squadron Leader Neil McDougall
Reservefly: XM598
Den 31. mai startet bombeflyet med Shrike-missiler atter mot Falklandsøyene. Målet var den mobile Westinghouse AN/TPS-43 luftvarslingsradar som Fuerza Aérea Argentina hadde utstasjonert på øyene. Det første missilet rammet ti meter fra målet, og tvang radaroperatørene til å slukke for radaren, hvilket gjorde at det etterfølgende missilet ikke kunne låse på radaren.

Black Buck Six[rediger | rediger kilde]

Primære fly: XM597, fartøysjef: Sqr Ldr Neil McDougall
Reservefly: XM598
Den 3. juni ble det andre angrepet med Shrike-missiler gjennomført. Av bitter erfaring fra det forrige angrepet slukket argentinerne den store Westinghouse-radaren. Neil McDougall valgte i stedet å angripe Skyguard-målsøkningsradarer til antiluftskytset. Fire argentinske soldater ble drept og én radar ble ødelagt.

På hjemturen brakk lufttankningsbommen og bombeflyet ble på grunn av brennstoffmangel tvunget til å nødlande på Galeão-flybasen ved Rio de Janeiro i det nøytrale Brasil. Fly og besetning ble internert frem til 11. juni, da de fikk lov til å fly hjem til Ascension mot å avstå fra å delta i resten av krigen. Det ubrukte Shrike-missilet ble konfiskert av de brasilianske myndighetene.

Black Buck Seven[rediger | rediger kilde]

Primære fly: XM607, fartøysjef: Flt Lt Martin Withers
Reservefly: XM598
Det syvende og siste toktet ble utført 12. juni og ble rettet mot argentinske depoter øst for flyplassen. Britiske landstyrker hadde på det tidspunkt begynt å rykke frem mot Port Stanley fra høydedragene vest for byen Stanley. Målet var ikke lengere å ødelegge landingsbanen (den planlagde man i stedet for å anvende til egne fly, så snart den var erobret), men taktisk støtte til troppene. Meningen var at bombene skulle detoneres i lav høyde med ødeleggende sprengstykker til følge, men ved en feil sprengtes de først ved nedslaget, og dannet i stedet hull i jorden.[3]

Resultat[rediger | rediger kilde]

Ved første øyekast kan det forekomme at luftangrepene ga et magert resultat: Landingsbanen ble reparert innenfor ett døgn etter Black Buck One og ble anvendt av propellflyene C-130 Hercules og IA 58 Pucará samt jetflyet Aermacchi MB-339 under resten av krigen. Den store Westinghouse-radaren var også operativ, selv om trusselen fra Shrike-missilene gjorde at den ofte ble slukket når britiske bombefly nærmet seg.

Formålet med bombingen av flyplassen var å hindre Argentina i å utstasjonere A-4 Skyhawk og Mirage III kampfly i Port Stanley. I den første uke av april hadde argentinerne transportert bremsewire og tilhørende utstyr til Port Stanley. Selv stålmåtter til å forlenge startbanen med var på stedet, men det meste av entreprenørutrustningen var stadigvekk ombord på fraktskipet «Córdoba». Kraterne i banen fra Black Buck One kunne uten den utrustningen ikke repareres tilstrekkelig godt til å muliggjøre start og landing av hurtige kampfly. Med de britiske atomubåtenes blokade av øyene ville det allikevel være mangel på flybrennstoff og ammunisjon for å kunne operere med overlydsfly fra Port Stanley.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ U.S. Air Force Fact Sheet. «Barksdale Information». Arkivert fra originalen . Besøkt 25. september 2013. 
  2. ^ Lawrence Freedman: The official history of the Falklands campaign Volume II (2005): (s. 296) "The next morning began, at 0820Z, with another Vulcan attack on Stanley airfield. The mission again ran smoothly, but the higher altitude adopted, to stay clear of Argentine Roland surface-to-air missiles, meant that the attack itself was less successful." og (s. 301) "To add to a frustrating day, it soon transpired that all the bombs released by the second Vulcan attack on the airfield at Stanley had missed the runway."
  3. ^ Lawrence Freedman: The official history of the Falklands campaign Volume II (2005): (s. 631) "Early on 12 June, at 0850Z, there was the last Vulcan raid on Stanley airfield - BLACK BUCK SEVEN. The intention was to attack the airfield parking and storage area with VT fused air-burst bombs, but impact fusing was set in error, and the 21 bombs fell wide of the target."

Kilder[rediger | rediger kilde]