Nueva Planta-dekretene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Omslaget på Nueva Planta-dekretene
Fransk dekret som forbyr katalansk

Nueva Planta-dekretene (spansk: Decretos de Nueva Planta, katalansk: Decrets de Nova Planta) var flere dekreter som ble undertegnet mellom 1707 og 1716 av Filip V. Han var den første Bourbon-kongen av Spania og regjerte i tiden under og rett etter avslutningen av den spanske arvefølgekrigen. Han adgang til den spanske tronen ble sikret gjennom freden i Utrecht.

Filip V av Spania

Filip V ble provosert av det han oppfattet som oppvigleri av katalanerne, og ønsket å brukte sitt fødeland Frankrike som modell for en sentralisert stat. Han undertrykte derfor institusjoner, privilegier og den gamle furalretten (spansk: fueros, katalansk: furs) på nesten alle de områdene som hadde vært en del av Aragóns krone (Aragón, Catalonia, Valencia og Mallorca). Dekretene bestemte at alle territorier som tidligere hadde vært en del av Aragóns krone, bortsett fra Val d'Aran, skulle bli styrt i henhold til den kastiljanske retten. Alle disse områdene ble sammen med kongedømmet Castilla gjort til en del av et nytt, ensrettet styrt sentralisert Spania.

De andre historiske områdene—Navarra og Baskerland—hadde opprinnelig støttet Filip V, som de så som en etterkommer av Henrik III av Navarra. Etter Filips mislykkede militære aksjon for å slå ned det baskiske opprøret, ga han opp å prøve å undertrykke det baskiske selvstyret.

Dekretene ble utstedt i 1707 i Valencia og Aragón,[1] i 1715 i Mallorca og de andre øyene i Balearene, bortsett fra Menorca som var en britisk koloni på denne tiden, og til slutt i Catalonia 16. januar 1716.[1]

Dekretene skapte skapte en spansk nasjonalitet og statsborgerskap, da det ikke lenger juridisk kunne skilles mellom kastiljansk eller aragonsk lenger, med hensyn til lov og rett. Dekretene opphevet også de tidligere grensene og tollbehandlingen mellom de tidligere statsrettslige enhetene, bortsett de baskiske områdene, og alle spaniere fikk lov til å handle med koloniene i Amerika, noe som tidligere bare var lov for kastiljanerne.

Da Filip av Bourbon vant den spanske arvefølgekrigen, påla han integreringen til et enhetlig Spania med Aragóns krone som hadde støttet Karl VI av Det tysk-romerske rike. Disse dekretene ble de første vellykkede tiltakene for å samle Spania som en sentralisert stat, og framstår som et nasjonsbyggende tiltak. Denne sentraliserte staten framsto også som en del av en modernisering, på linje med øvrige europeiske stater hvor monarkene økte sin makt på bekostning av den lokale adelen, men var også en straffereaksjon mot de områdene som hadde støttet Filips motstandere i arvefølgekrigen. Alle ledende embetsmenn ble nå utpekt ved hoffet i Madrid, kongens residensby, og de fleste forvaltningsmessige institusjonene regionalt ble lagt ned og funksjonene flyttet til Madrid. Alle rettsforhandlinger skulle gjennomføres på kastiljansk, som ble landets eneste offisielle språk. Det erstattet latin, katalansk og andre spanske språk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Stanley G. Payne. «Chapter 16, The Eighteenth-Century Bourbon Regime in Spain». A History of Spain and Portugal Vol. 2. Besøkt 7. november 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]