Vis kilden til Norsk

{{denne|språket|skolefaget|Norsk (skolefag)|nasjonaliteten|Nordmenn}}
{{Infoboks språk
| slektskap = [[Indoeuropeiske språk|Indoeuropeisk]]
| slekt2 = [[Germanske språk]]
| slekt3 = [[Nordiske språk]]
| slekt4 = '''Norsk'''
| offisielt = {{Flagg|Norge|lenke}}<br />{{flagg|Nordisk råd|lenke}}<br />{{flagg|EFTA|lenke}}
| iso1 = no – norsk<br />nb – [[bokmål]]<br />nn – [[nynorsk]]
| iso2 = nor – norsk<br />nob – [[bokmål]]<br />nno – [[nynorsk]]
| iso3 = {{ISO 639-3|nor|norsk}}<br />{{ISO 639-3|nob|[[bokmål]]}}<br />{{ISO 639-3|nno|[[nynorsk]]}}
}}
'''Norsk''' er et [[Nordiske språk|nordisk språk]] som, sammen med [[samisk]], er et av [[Norge]]s offisielle språk og [[morsmål]] til rundt 90 prosent av befolkningen i Norge.<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/contentassets/50816e814a9c46169bd69dc20dd746a3/nn-no/pdfs/stm200720080035000dddpdfs.pdf|tittel=St.meld. nr. 35 (2007–2008). Mål og meining Ein heilskapleg norsk språkpolitikk|besøksdato=|forfattere=|dato=|forlag=Kultur- og kyrkjedepartementet|sitat=I dag er norsk morsmål for over 90 prosent av befolkninga i Noreg. (...) 10.5.3.3 Uttrykket «offisielt språk» (...) Men at noko er offisielt, tyder eigentleg ikkje noko anna enn at det er formelt autorisert, eller at det er godkjent av ansvarlege styresmakter. Uttrykket gjev ikkje utan vidare svar på i kva funksjon,
for kva formål, til kva bruk det er autorisert eller godkjent.
Alle språk kan difor seiast å ha offisiell status dersom dei direkte eller indirekte er omfatta av eit eller anna slags tiltak som det offentlege er ansvarleg for å tilby i medhald av lov, forskrift eller på anna formelt grunnlag. Norsk teiknspråk er mellom
anna omfatta av føresegner i opplæringslova som gjev rett til opplæring i og på teiknspråk for elevar som har dette som førstespråk.16 Også i vidaregåande opplæring har teiknspråklege elevar nærare definerte rettar etter lova.
Likevel blir uttrykket offisielt språk kanskje oftast brukt om språk som i kraft av vedtak eller sedvane har rettsleg status som offentleg administrasjonsspråki eit land. Dette er som regel identisk med majoritetsspråket i landet, såleis norsk i Noreg, svensk i Sverige og dansk i Danmark.
Her i landet blir dessutan samisk rekna som offisielt språk i kraft av den særskilde grunnlovsføresegna
og gjennom føresegna i samelova som seier at samisk og norsk er likeverdige språk, og at dei skal vera likestilte språk etter dei nærare reglane i den same lova. Gjennomgåande har like-vel ikkje samisk og norsk same funksjonar som administrasjonsspråk i det norske samfunnet. Jamført
med norsk er det offisielle bruksområdet for samisk avgrensa gjennom dei nærare språkreglane
i lova.}}</ref> (i 2012 morsmål til omtrent {{formatnum:4320000}} personer<ref name=DeSmedt>{{Kilde bok|url=http://link.springer.com/10.1007/978-3-642-31389-9|tittel=The Norwegian Language in the Digital Age|dato=2012|utgiver=Springer Berlin Heidelberg|år=|isbn=9783642313882|forfatter=Koenraad De Smedt, Gunn Inger Lyse, Anje Müller Gjesdal og Gyri S. Losnegaard|serie=White Paper Series|utgivelsessted=Berlin, Heidelberg|side=|sider=9|kapittel=Norsk i det europeiske informasjonssamfunnet|doi=10.1007/978-3-642-31389-9|sitat=Norsk er felles tale- og skriftspråk i Norge, og er mors- målet til det store flertallet av den norske befolkningen (mer enn 90 %, omtrent {{formatnum:4320000}} språkbrukere).}}</ref>)<ref name="antall" />. Det snakkes også av over {{formatnum:50000}} [[norsk-amerikaner]]e i [[USA]], spesielt i [[Midtvesten]]. Norsk, [[svensk]] og [[dansk]] utgjør sammen de ''fastlandsnordiske'' språkene, et [[Dialektkontinuum|kontinuum]] av mer eller mindre innbyrdes forståelige dialekter i [[Skandinavia]].<ref name="Torp">{{Cite book|title=Nordens språk - med røtter og føtter|chapter=Nordiske språk i nåtid og fortid|last=Torp|first=Arne|editor=Sletten, Iben Stampe|year=2004|isbn=92-893-1042-1|url=http://www.norden.org/pub/uddannelse/sprog/sk/N2004009.pdf|accessdate=2007-09-25|archiveurl=https://web.archive.org/web/20061002171452/http://www.norden.org/pub/uddannelse/sprog/sk/N2004009.pdf|url-status=dead}} {{Kilde www |url=http://www.norden.org/pub/uddannelse/sprog/sk/N2004009.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-09-25 |arkiv-dato=2006-10-02 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20061002171452/http://www.norden.org/pub/uddannelse/sprog/sk/N2004009.pdf |url-status=unfit }}</ref> Norsk kan føres tilbake til de [[Vestnordiske språk|vestnordiske]] dialektene av [[norrønt]], som også [[islandsk]] og [[færøysk]] har utgått fra, men avstanden til disse ''øynordiske'' språkene er i dag langt større enn avstanden til de [[østnordiske språk|østnordiske]] språkene dansk og svensk. Det er vanskelig å avgrense norsk mot svensk og dansk etter rent språklige kriterier; i praksis kan ''moderne norsk'' sies å være de skandinaviske [[dialekt]]er og [[standardspråk]] som har geografisk tilknytning til [[Norge]].

Norsk rettskrivning ble fra [[senmiddelalderen]] delvis erstattet av dansk skriftspråk. Sent på 1800-tallet oppstod [[landsmål]], senere [[nynorsk]], som et alternativt skriftspråk basert på flere [[norske dialekter]]. Dette gav støtet til [[den norske språkstriden]], en langvarig strid mellom tilhengere av de ulike målformene og rettskrivningene. Rundt 85–90 prosent bruker i dag [[bokmål]] som sitt viktigste skriftspråk, mens resten bruker [[nynorsk]].<ref name="bokmål-nynorsk">[http://www.sprakrad.no/Politikk-Fakta/Fakta/Spraakstatistikk/Hovudtal/ Språkrådet - Språkstatistikk - nokre nøkkeltal for norsk (død lenke)]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=språk i Norge|url=http://snl.no/spr%C3%A5k_i_Norge|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-03-06|besøksdato=2020-08-12|språk=nb|fornavn=Lars S.|etternavn=Vikør|sitat=Noen statistikk over nynorskbrukere finnes ikke, men tallet blir alminnelig antatt å ligge mellom 10 og 15 prosent.}}</ref> I 2019 hadde 87 prosent av elevene i grunnskolen bokmål som målform.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/utdanning/statistikker/utgrs/aar/2019-12-19|tittel=2019-12-19|besøksdato=2020-08-12|språk=no|verk=ssb.no}}</ref>

== Genetisk klassifisering ==
{{Utdypende|seogså=Germanske språk}}
Norsk er et [[Nordiske språk|nordisk språk]] i den [[Germanske språk|germanske]] [[Språkgruppe|gruppa]] i den [[Indoeuropeiske språk|indoeuropeiske]] [[språkfamilie]]n.

Tradisjonelt har språket vært klassifisert som et [[Vestnordiske språk|vestnordisk språk]] sammen med islandsk og færøysk, mens dansk og svensk har vært klassifisert som [[østnordiske språk]]. Dette er basert på [[fonologi]]ske forskjeller som oppsto tidlig i [[Norrønt|norrøn]] tid. Denne klassifiseringa er problematisk{{tr}} fordi den tillegger [[dialekt]]forskjeller innenfor det fastlandsnordiske [[dialektkontinuum]]et større vekt enn skillet mellom tydelig adskilte språk fordi de førstnevnte forskjellene er eldre enn de sistnevnte. Dessuten går noen av skillene mellom vest- og østskandinavisk tvers igjennom det norske språkområdet, og videre har skriftspråket bokmål svært mange østnordiske trekk på grunn av sitt nære slektskap med dansk og kan i sin mest konservative variant sies å være nærmest ren østnordisk. Det standardiserte talespråket knyttet til bokmål, [[standard østnorsk]], klassifiseres heller ikke som en norsk dialekt. Et skille mellom vestnordisk og østnordisk oppleves derfor som problematisk og lite relevant for moderne norsk.{{tr}}

Etter en nyere klassifisering basert på dagens moderne nordiske språk, utgjør norsk og svensk ''nordskandinavisk''. Nordskandinavisk utgjør sammen med ''sørskandinavisk'' (dansk) fastlandsnordisk, som sammen med øynordisk danner den nordiske undergruppa av germansk.<ref name="Torp"/>

== Talespråk ==
''Moderne norsk'' talespråk kan inndeles i [[norske dialekter]] samt [[standardspråk]] som har sin genetiske opprinnelse (språklig stamtre) i [[dansk språk]], særlig representert ved [[dannet dagligtale]] og den moderne videreføring av dette talespråket, [[standard østnorsk]]. Standardspråkene kan også regnes som [[sosiolekt]]er. De norske dialektene på den andre siden er de tradisjonelle stedsegne (lokale) talemålene med røtter i talemålet før [[dansketiden]]. Standardspråk, dialekter og (dansk) skriftspråk har gjennom århundrene gjensidig påvirket hverandre.

===Norske dialekter ===
{{Utdypende|Norske dialekter}}
[[Fil:Norwegian dialects.PNG|right|thumb|180px|Kartet viser de fire hovedgruppene av norske dialekter: nordnorsk i gult, trøndersk i mørkeblått, vestlandsk i oransje og østlandsk i lyseblått.]]
Norsk talespråk er i synkront perspektiv kjennetegnet av relativt store dialektforskjeller og sterke, livskraftige dialekter. Dialektforskjellene kan blant annet tilskrives store geografiske avstander, og at fjellandskapet har begrenset kontakten mellom folk i tidligere tider. Det spesielle med Norge er likevel den sterke stillinga dialektbruk har fått i nyere tid. Med unntak av situasjoner hvor man er bundet av manus, er det relativt uvanlig å legge om til et av «standardspråkene», selv i mer formelle sammenhenger.

Man skiller mellom to hovedgrupper av dialekter i Norge, østnorsk og vestnorsk. De østnorske dialektene snakkes på [[Østlandet]], i [[Trøndelag]] og på [[Nordmøre]]; de vestnorske dialektene snakkes i [[Agder-fylkene]], på [[Vestlandet]] inkludert [[Sunnmøre]] og [[Romsdal]], og i [[Nord-Norge]]. Hovedkriteriet for skillet er den såkalte ''[[jamvekt]]sloven'': i østnorske dialekter ble de trykklette endevokalene fra norrønt svekket til ''e'' eller fullt bortfall i ord med lange (og dermed mer betonte) rotstavelser, men holdt seg uendret i ord med korte rotstavelser. Et annet særtrekk ved østnorske dialekter er at de har [[tykk l]] der skriftbildet har «l» eller «rd». Den mest iørefallande forskjellen er imidlertid at østnorske dialekter har [[lavtone]], mens vest- og nordnorske har [[høytone]], det vil si at et ord som «Bergen» har initial lav tone i øst, men høy eller fallende i vest og nord.

Det østnorske dialektområdet kan igjen deles inn i [[østlandsk]] og [[trøndersk]]. Det vestnorske området kan på sin side deles inn i [[vestlandsk]] og [[nordnorsk]].

===Standardspråk og sosiolekter===
I tillegg til norske dialekter finner man flere standardspråk i Norge: [[Standard østnorsk]] (tidligere [[dannet dagligtale]]) i østlandsområdet, [[penbergensk]] i Bergen og [[fintrønder]] i Trøndelag. Disse talemålene kan oppfattes som både [[standardspråk]] og [[sosiolekt]]er. Det høyere talemålet skiller seg særlig i [[Morfologi (lingvistikk)|morfologien]] fra de omkringliggende dialektene, og hører hverken til østnorsk eller vestnorsk dialekt. De er ikke norske dialekter i lingvistisk forstand, men en del av talespråket som sammen utgjør moderne norsk.

==Skriftspråk==
===Alfabet===
{{Utdypende|Det norske alfabetet}}
Det norske alfabetet har 29 bokstaver. Det bygger på [[det latinske alfabetet]], og har i tillegg de tre [[vokal]]ene ''æ'', ''ø'' og ''å'', som har sin plass i slutten av alfabetet.
{| border=0 cellpadding=4 cellspacing=1 style="padding:0 .5em .2em; border:1px solid #999; margin:1em 0;"
|- style="font-size:large; text-align:center; "
| [[A]] || [[B]] || [[C]] || [[D]] || [[E]] || [[F]] || [[G]] || [[H]] || [[I]] || [[J]] || [[K]] || [[L]] || [[M (bokstav)|M]] || [[N]] || [[O]] || [[P]] || [[Q]] || [[R]] || [[S]] || [[T]] || [[U]] || [[V]] || [[W]] || [[X]] || [[Y]] || [[Z]] || [[Æ]] || [[Ø (bokstav)|Ø]] || [[Å (bokstav)|Å]]
|- style="font-size:large; text-align:center; "
| a || b || c || d || e || f || g || h || i || j || k || l || m || n || o || p || q || r || s || t || u || v || w || x || y || z || æ || ø || å
|}

Bokstavene ''c'', ''q'', ''w'', ''x'' og ''z'' brukes nesten utelukkende i [[lånord]].<ref>{{Kilde www |url=http://www.lmp.ucla.edu/Profile.aspx?LangID=33&menu=004 |tittel=UCLA Language Materials Project – Norwegian |besøksdato=2011-03-31 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110605043430/http://www.lmp.ucla.edu/Profile.aspx?LangID=33&menu=004 |arkivdato=2011-06-05 |url-status=død }}</ref> Enkelte norske etternavn blir også skrevet med disse bokstavene.

Noen vokaler kan modifiseres ved å bruke [[Diakritisk tegn|diakritiske tegn]]: ''é'', ''è'', ''ê'', ''ó'', ''ò'', ''â'', og ''ô''. På nynorsk kan også ''ì'', ''ù'' og ''ỳ'' forekomme. De diakritiske tegnene er ikke obligatoriske, men kan i noen tilfeller skille mellom ulike betydninger av ordet, for eksempel ''[[:wikt:for|for]]'', ''[[:wikt:fór|fór]]'', ''[[:wikt:fòr|fòr]]'' og ''[[:wikt:fôr|fôr]]'' på nynorsk. Noen lånord blir skrevet med andre diakritiske tegn, særlig ''ü'', ''á'' og ''à''.

===Målformer===
[[Fil:Jamstillingsvedtaket 1885.png|right|thumb|[[Sidestillingsvedtaket]] av 1885, hvor det het at «det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog».]]
[[Fil:Målformer i Norge.png|right|thumb|Målformer etter kommune{{Legend|#00C7F4|2=Nynorsk}}{{Legend|#FD6C52|Bokmål}}]]
Før 1885 hadde norsk bare én offisiell målform, og dette skriftspråket var i alt det vesentlige identisk med dansk. Språket gikk under forskjellige navn, men ble på 1800-tallet stort sett bare kalt norsk. Gjennom [[Ivar Aasen]]s arbeid med å skape språket [[landsmål]] ble det etablert en situasjon med to skriftlige målformer. I 1885 fattet Stortinget et vedtak der det bad regjeringen «om at træffe fornøden Forføining til at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog».

====Riksmål og bokmål====
{{Refforbedreavsnitt}}
:''Utdypende artikler: [[Riksmål]] og [[bokmål]]''

Både dansk og norsk gjennomgikk på 1800- og 1900-tallet en gradvis reform av skriftspråket. Riksmålet ble reformert i 1907 og 1917. I 1929 ble den offisielle normen døpt om til [[bokmål]]. Utviklingen av dette skriftspråket ble fra 1938 preget av strid mellom de som ville smelte språket sammen med nynorsk for å skape et «[[samnorsk]]», og de som motsatte seg denne utviklingen. Etter at samnorskpolitikken hadde vist seg mislykket ble [[Vogt-komitéen]] («språkfredskomiteen») nedsatt, noe som resulterte i en reform av offisielt bokmål i 1981 i konservativ retning. I 2005 fulgte enda en reform som nærmest eliminerte forskjellene mellom riksmålsnormalen og (moderat) bokmål.

I dag rommer den offisielle varianten av bokmål som normeres av Språkrådet både former som kalles [[moderat bokmål]] og former som kalles [[radikalt bokmål]]. Moderat bokmål er mer eller mindre identisk med Det Norske Akademis riksmålsnorm.

====Landsmål, nynorsk og høgnorsk====
:''Utdypende artikler: [[Nynorsk]] og [[høgnorsk]]''
Ivar Aasens opprinnelige [[landsmål]] fikk ved Stortingsvedtak i 1929 navnet [[nynorsk]]. [[Samnorsk]]politikken førte fra 1938 til at en lang rekke «bokmålsformer» ble tatt inn i nynorsk. I dag rommer nynorsk, som offisielt normert av Språkrådet, mange ulike former. Tilhengere av Ivar Aasens opprinnelige skriftspråk, den mest konservative varianten av nynorsk, kaller dette språket [[høgnorsk]], som har vært fremmet av [[Ivar Aasen-sambandet]].

====Bruk av målformene i Norge====
Av de 428 kommunene i Norge, har 160 bokmål som offisiell målform, 114 nynorsk, mens 157 kommuner er språklig nøytrale.<ref name="bokmål-nynorsk" /> De fleste kommunene med nynorsk som målform ligger på [[Vestlandet]], [[Sørlandet]], i [[Gudbrandsdalen]], [[Hallingdal]] og [[Vest-Telemark]]. Per 1. juli 2009 har de tre fylkene ([[Møre og Romsdal]], [[Sogn og Fjordane]] og [[Hordaland]]) med nynorsk som målform 829 417 innbyggere. De to fylkene ([[Østfold]] og [[Vestfold]]) med bokmål som målform har 500 254 innbyggere. De fire fylkene ([[Møre og Romsdal]], [[Sogn og Fjordane]], [[Hordaland]] og [[Rogaland]]) med nynorsk som flertallsmålform har 1 253 610 innbyggere. De ni fylkene ([[Østfold]], [[Akershus]], [[Hedmark]], [[Oppland]], [[Buskerud]], [[Vestfold]], [[Vest-Agder]], [[Nordland]] og [[Finnmark]]) med bokmål som flertallsmålform har 2 140 590 innbyggere.<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/kkd/dok/regpubl/stmeld/19971998/stmeld-nr-13-1997-98-/15.html?id=315687 Kultur- og kirkedepartementet - Målvedtak i kommuner og fylkeskommuner]</ref> Vestfold er det eneste fylket i landet hvor alle kommuner har bokmål som målform. Det samme gjelder Sogn og Fjordane, hvor alle kommunene har nynorsk som målform.

Rundt 88,1 % av grunnskoleelevene i Norge hadde bokmål som opplæringsmål i 2020, mens 11,9 % hadde nynorsk som målform.<ref>https://www.ssb.no/statbank/table/03743/tableViewLayout1/</ref> 11,1 % av de vernepliktige oppga nynorsk som målform i 2005. Dette var en stigning på 1,7 % fra året før.<ref name="bokmål-nynorsk" /> Rundt 89 % ber om å få selvangivelsen på bokmål.<ref name="bokmål-nynorsk" /> 5,1 % av bøkene som ble gitt ut på norsk i 2017 var på nynorsk<ref>{{Kilde www|url=https://barnebokinstituttet.no/aktuelt/statistikk-over-bokutgivelser-for-barn-og-unge-i-2017/|tittel=Statistikk over bokutgivelser 2017|besøksdato=|forfattere=|dato=|forlag=|sitat=}}</ref>. 89 % av avisene i Norge redigeres på bokmål, 6 % på nynorsk og 5 % på begge målformene.<ref name="bokmål-nynorsk" />

====Norsk i Nord-Amerika====
På 18- og 1900-tallet var det tidvis et betydelig antall norske språkbrukere i Nord-Amerika. Det var lokalsamfunn som var helt norskspråklige, med egne skoler, aviser og lignende. Norskspråklige samfunn i USA fulgte ikke nødvendigvis rettskrivningsreformene som ble gjennomført i Norge på 1900-tallet, da norskamerikanerne stort sett hadde forlatt Norge før disse ble gjennomført, og norskspråklige samfunn i Amerika kunne dermed virke stivnede og arkaiske på norske språkbrukere i Norge. Så sent som 1959 utkom f.eks. den relativt store norske ukeavisen ''[[Decorah Posten]]'' i en språkform som avviste vesentlige deler av 1907-reformen og holdt fast på store bokstaver i substantiver, som alle norske språkbrukere i Norge hadde gått bort fra mange tiår tidligere.<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19591029_91_252_1 Dagbladet 1959-10-29]</ref> I løpet av 1900-tallet har antallet norskspråklige i Nord-Amerika, og særlig morsmålsbrukere, gått drastisk ned.

== Historie ==
=== Urnordisk ===
{{Utdypende artikkel|Urnordisk}}
Norsk har utviklet seg fra det felles skandinaviske språket ''urnordisk'' som ble brukt i perioden 200 til 500. Skriftlige kilder av urnordisk finner vi i [[runer|runeinskripsjoner]]. Urnordisk må ha vært gjensidig forståelig med de [[vestgermanske språk]]ene, som blant annet [[engelsk]], [[tysk]] og [[nederlandsk]] har utviklet seg fra.

=== Synkopetida ===
{{Utdypende artikkel|Synkopetida}}
Omkring år 500 gikk urnordisk inn en periode med bortfall av stavelser, den såkalte ''synkopetida''. For eksempel ble de urnordiske navnene ''AnulaibaR'' og ''HarjawaldaR'' forkortet til ''Óláfr'' og ''Haraldr'' (i dag ''Olav'' og ''Harald''). Disse forandringene var så omfattende at språkene før og etter synkopetida ikke ville vært gjensidig forståelige, men nordisk og vestgermansk skilte likevel ikke fullstendig lag på grunn av språkkontakt og parallell utvikling.

=== Norrønt ===
{{Utdypende artikkel|Norrønt språk}}
[[Fil:Old norse, ca 900.PNG|right|thumb|240px|Kartet viser den omtrentlige utbredelsen til [[norrønt]] og beslektede språk på begynnelsen av [[900-tallet]]. Det røde området er '''vestnordisk''', mens det oransje området er '''østnordisk'''. Det rosa området (Gotland) er [[gammelgutnisk]], og det grønne området er utbredelsen til andre germanske språk som norrønt fremdeles var gjensidig forståelig med til en viss grad.]]
Fra omkring 700 kaller vi språket ''norrønt''. I norsk språkvitenskap blir ''norrønt'' først og fremst brukt om språket i Norge og på Island, selv om dialektforskjellene i det nordiske språkområdet var minimale, og språket i samtiden ble oppfattet som ett språk, kalt ''norrǿna'' eller ''dǫnsk tunga''. Fra 700-tallet oppstod allikevel visse dialektforskjeller, og det er vanlig å snakke om en vestnordisk dialekt i Norge og på [[Island]] og [[Færøyene]] og en østnordisk dialekt i [[Sverige]] og [[Danmark]]. For eksempel ble de gamle diftongene monoftongert i øst, slik at der svensk og dansk i dag har ''sten'', ''røs'' og ''løs'', har mange norske dialekter ''stein'', ''røys'' og ''laus''. Også islandsk og færøysk beholdt diftongene.<ref name="Torp"/>

Norrønt språk hadde på grunn av vikingenes reiser og erobringer sterk innvirkning på [[gammelengelsk]] på denne tida, og det bidro til å opprettholde den gjensidige forståeligheten. Forskjellen kan ha vært omtrent som forskjellen mellom norsk og svensk i dag.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Alnæs, Karsten|utgivelsesår=1996|tittel=Historien om Norge|bind= 1|forlag=Den Norske Bokklubben|side=218|isbn=82-525-3945-9}}</ref>

Fra omkring 1200 skilte dansk seg stadig mer fra norsk og svensk. Dansk mistet skillet mellom ulike vokaler i grammatiske endelser, slik at der norsk og svensk veksler mellom ''e'', ''a'' og ''o'' har dansk bare ''e''. Dansk fikk også en særegen [[fonologi]]sk utvikling, blant annet får dansk sine ''bløde konsonanter'' og det danske ''[[stød]]'' oppsto på denne tida. Dette dialektskillet er større enn det eldre skillet mellom øst og vest, og det er først og fremst dette som gjør at nordmenn har vanskeligere for å forstå muntlig dansk enn svensk.<ref name="Torp"/>

De norske norrøne dialektene fram til rundt 1350 kalles [[gammelnorsk]]. Gammelnorsk ble skrevet både med runer og med [[det latinske alfabetet]] som ble innført sammen med [[kristendom]]men på 1000-tallet. Da mange av de skrivekyndige døde i [[svartedauden]] i 1349 ble det norske skriftspråket svekket.

=== Mellomnorsk ===
{{Utdypende artikkel|Mellomnorsk}}
Det norske språket fra svartedauden til [[reformasjonen]] i 1536 kalles ''mellomnorsk''. På nytt gikk norsk inn i en periode med store forandringer og forenklinger. De samme endringene skjedde i stor grad i svensk og dansk, slik at avstanden mellom disse språkene ikke økte betydelig. En viktig drivkraft i språkendringene i denne perioden var den utstrakte kontakten med [[Hansatiden|hanseatiske]] handelsmenn, det vil si nordtyskere, og deres [[nedertysk]]e språk. Ikke minst gjelder det ordforrådet som i stor grad ble byttet ut. Skandinaver og nordtyskere kunne således forstå hverandre, men med det resultat at avstanden til de øynordiske språkene [[islandsk]] og [[færøysk]] økte, og det nordiske språkområdet ble definitivt delt.<ref name="Torp"/>

På grunn av [[Kalmarunionen]] fra 1397 og deretter [[Danmark-Norge|unionen med Danmark]] ble dansk skriftspråk stadig mer brukt i Norge. Norsk holdt seg best i de såkalte [[bondebrev]]ene, som i hovedsak var saksdokumenter fra rettsvesenet. Her finner man skriftlig norsk fram til utpå 1600-tallet.

=== Nynorsk ===
[[Fil:Aasen Wischmann 1881.jpg|right|thumb|[[Ivar Aasen]] konstruerte [[landsmål]]et på midten av [[1800-tallet]].]]
Fra 1500-tallet fikk de skandinaviske språkene en form som dagens skandinaver ville ha kunnet forstå. Dette stadiet av norsk språk kalles nynorsk. Siden norrøn tid er [[kasus]]systemet sterkt svekket, selv om enkelte dialekter fremdeles har bevart skillet mellom [[nominativ]] og [[dativ]]. De personlige pronomen har også beholdt et todelt kasussystem som i skillet mellom ''du'' og ''deg''.

Før Ivar Aasens systematiske arbeid hadde [[Jørgen Thomassøn]] som den første studerte norsk grammatikk i denne perioden,.<ref>{{Kilde bok|tittel=Norsk språkhistorie. Bind 2 : 1523-1814|etternavn=Skard|fornavn=Vemund|utgiver=Universitetsforlaget|år=1977|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>  [[Marcus Schnabel]] i Hardanger var den neste som studerte folkemålets grammatikk.).<ref>{{Kilde bok|tittel=Språk og samfunn gjennom tusen år : ei norsk språkhistorie|etternavn=Almenningen|fornavn=Olaf|utgiver=Universitetsforlaget|år=1985|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Schnabel hadde gått i lære hos [[Hans Strøm]] og de var begge oppmerksomme på slektskapet mellom gammelnorsk og bygdemålet. Presten Christen Jenssøn i Sunnfjord (1646) og [[Erik Pontoppidan]] med Glossarium Norvegicum (1749) laget også ordsamlinger. Legen [[Laurents Hallager]] beskrev i 1802 {{formatnum:6000}} norske ord og uttrykk i ''Norsk Ordsamling'' (''Norsk Ordsamling eller Prøve af Norske Ord og Talemaader. Tilligemed Et Anhang indeholdende endeel Viser, som ere skrevne i det norske Bondesprog.'').<ref>{{Kilde avis|tittel=Laurents Hallager – Norsk biografisk leksikon|avis=Store norske leksikon|url=https://nbl.snl.no/Laurents_Hallager|besøksdato=2017-01-07}}</ref>

Den første systematiske granskninga av det nynorske språket ble utført av [[Ivar Aasen]]. På 1840-tallet reiste han rundt i landet og studerte dialektene. I 1848 publiserte han [[Det norske Folkesprogs Grammatik]] og i 1850 kom [[Ordbog over det norske Folkesprog]]. Dette arbeidet ble møtt med stor velvilje i samtiden, og han regnes nå som grunnleggeren av norsk språkvitenskap.<ref name="Hoel"/>

I 1852 skapte Aasen målstrid da han uttrykte ønske om å lage en normalform av folkespråket til allmenn bruk. Noen skriftnormal fantes ennå ikke, og Aasen var derfor ikke klar for kamp og prøvde å avdramatisere saken. Den første skissa av en normal kom i 1853 med ''Prøver af Landsmaalet i Norge''. Den første virkelig store striden oppstod høsten 1858 da journalisten og dikteren [[Aasmund Olavsson Vinje]] startet opp ukebladet [[Dølen]], den første periodiske publikasjon på det nye landsmålet.<ref name="Hoel"/> Aasen fullførte landsmålsnormalen med publiseringa av [[Norsk Grammatik]] i 1864 og [[Norsk Ordbog]] i 1873. Partiet [[Venstre]] tok opp [[målsaken]], og i 1885 ble landsmålet sidestilt med det danske skriftspråket, eller ''vort almindelige Skrift- og Bogsprog'' som det het i stortingsvedtaket. Den første offisielle rettskrivningen kom i 1901, og i 1907 ble det innført obligatorisk eksamen i landsmålet ved [[examen artium]].

=== Dansk-norsk ===
{{Utdypende artikkel|Norsk språkhistorie (1830–1900)}}
Med reformasjonen og [[boktrykkerkunsten]] økte skriftspråkets betydning, og mange av Europas skriftspråk fikk sin moderne form i arbeidet med bibeloversettelsene på denne tida. I Skandinavia fikk vi to standardskriftspråk, et svensk basert på dialektene i og omkring [[Stockholm]], og et dansk basert på dialektene omkring [[Øresund]] og i [[Nordsjælland]]. I Norge befestet dansk sin stilling.

På 1600-tallet utviklet det seg et ''høytidsspråk'' i Norge med skriftspråket som rettesnor. En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene og seinere i [[konfirmasjon]]sundervisninga og skolene. I skolene vedvarte dette til Stortinget i 1878 vedtok at undervisninga skulle gis på «Børnenes eget Talesprog». Å snakke slik ble ifølge [[Jonas Ramus]]' ordliste fra [[Ringerike]] i 1698 kalt å ''knote'', med «hand har lært at knote» som eksempel. ''Klokkerdansk'' er også brukt om dette talespråket.<ref name="Hoel">{{Cite book|last=Hoel|first=Oddmund Løkensgard|title=Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865|url= http://www.krundalen.no/artiklar/hovudoppgaave.rtf|location=Oslo|year=1996 |publisher=Noregs Forskingsråd|isbn=82-12-00695-6}}</ref>
[[Fil:Ludvig Kristensen Daa.png|right|thumb|[[Ludvig Kristensen Daa]] var en av dem som sto i spissen i kampen for et norsk skriftspråk.]]
Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Utviklinga begynte trolig på 1600-tallet, men så seint som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkalte ''dannede dagligtale''. Det dansk-norske talespråket var på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet. Dansk-norsken var et [[koinéspråk]], det vil si en blanding av gjensidig forståelige dialekter, men ''transplantert'' inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det.<ref name="Hoel"/> For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jamvektsystem, bare én vokal ('e') i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk av [[retrofleks]]er og [[tjukk l]], og det hadde i noen grad bløte konsonanter.

Selv om det alt før 1814 var kjent blant språkinteresserte embetsmenn at norsk kunne kalles et eget språk med like stor rett som dansk og svensk, og selv om norske diktere siden midten av 1700-tallet hadde benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, er det først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk blir klart uttrykt. Det begynte med [[Henrik Wergeland]], som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med det mål å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Mens Wergeland begrenset seg til en [[leksikografi|leksikalsk]] fornorsking, tok først [[Ludvig Kristensen Daa]] og seinere særlig [[Knud Knudsen]] til orde for [[ortofoni|ortofone]] eller ''lydrette'' rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Et sentralt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål, og kom fram til prinsippet om å basere skriftspråket på «den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund», med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Knudsen så for seg en gradvis fornorsking i denne retninga, men fikk ikke oppleve det selv. Den første rettskrivningen basert på hans prinsipper kom i 1907 og grunnla det som i dag heter bokmål. Han kalles derfor ofte ''bokmålets far''.<ref name="Hoel"/>

{{Lytte
| filename = En Vaarnat de Welhaven etc.ogg
| title = En formell opplesning fra 1913 av dansk-norsk litteratur, med Kristiania-uttale
| description = En pike leser dikt av Welhaven og Ibsen i 1913. Legg merke til uttalen av {{IPA|/r/}} og {{IPA|/a/}}, at hun uttaler «-et» i «øyet» som {{IPA|/et/}}, og at hun uttaler «vårnatt» som {{IPA|/'voːrnat/}}, mens det i dagens Oslo-dialekt gjerne heter {{IPA|/'voːɳat/}}.
| filename2 = Akershus 2 - Sigurd Høst.ogg
| title2 = En formell opplesning fra 1914 av dansk-norsk litteratur, med Bergens-uttale
| description2 = Lektor [[Sigurd Høst]] leser slutten av et dikt av Ibsen i 1914.
|pos=left|style=float:none;clear:none;
}}

=== 1900-tallet ===
{{Utdypende artikkel|Norsk språkhistorie (20. århundre)}}
Om Knudsen er bokmålets far, må [[Moltke Moe]] være ''[[samnorsk]]ens far''. Han var en av mennene bak [[Rettskrivningen av 1907]], men alt i 1900 skrev han at han så en rettskrivning basert på Knudsens prinsipper som «det første store steg henimot en målform som én gang kan ''samle'' vort land, med rum for ''alt'' norsk, for by som for bygd, mot et mål som med rette kan kaldes '' 'riksmål''', med rette '' 'landsmål' ''– ''fordi det er Norges lands, Norges rikes mål''.»<ref name="Moe 1900">{{Cite book|last=Moe|first=Moltke|title=Moltke Moes samlede skrifter, bind 1|chapter=Retskrivning og folkedannelse|editor=Liestøl, Knut|year=1900|url= http://www.dokpro.uio.no/litteratur/moltkemoe/}}</ref> Inspirert av suksessen i 1907 fortsatte Moe å arbeide for nye språkreformer med tanke på en framtidig sammensmeltning. I 1909 brukte han ordet ''samnorsk'' om dette framtidsspråket.<ref name="Moe 1909">{{Cite book|last=Moe|first=Moltke|title=Moltke Moes samlede skrifter, bind 2|chapter=Nationalitet og kultur|editor=Liestøl, Knut|year=1909|url=http://www.dokpro.uio.no/litteratur/moltkemoe/}}</ref> Tradisjonelt har han derfor blitt regnet som opphavsmannen til samnorskbegrepet, men [[Arne Garborg]] brukte det alt i 1877 i omtrent samme betydning.<ref name="Hanto 1986">{{Cite book|last=Hanto|first=Kristian Ihle|title=Ideologiar i norsk målreising, |year=1986}}</ref>

Moe døde i 1913, men ideene ble videreført av [[Stortinget]], som dette året på regjeringas anmodning bevilget {{formatnum:6000}} kroner til en komité «til at ta under overveielse spørsmaalet om en revision av saavel landsmaalets som riksmaalets retskrivning». Komiteens mandat er det første stortingsvedtaket som kan sies å underbygge den kommende samnorskpolitikken: «Endelig kan det kanske ogsaa være spørsmal om en viss tilnærmelse i grammatisk henseende mellem de to maalformer, forsaavidt en saadan tilnærmelse kan bygge paa levende taleform.»<ref name="Lundeby">{{Kilde artikkel
 |forfatter=Einar Lundeby 
 |utgivelsesår=1966 
 |tittel=Stortinget og språksaken 
 |publikasjon=Innstilling om språksaken fra Komitéen til å vurdere språksituasjonen m.v. oppnevnt ved kongelig resolusjon 31. januar 1964 
 |url=http://www.språkrådet.no/Politikk-Fakta/Fakta/Andre_oversikter/Stortinget_og_spraaksaken 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110724185931/http://www.xn--sprkrdet-c0ac.no/Politikk-Fakta/Fakta/Andre_oversikter/Stortinget_og_spraaksaken/ 
 |arkivdato=2011-07-24 
}}</ref>

[[Rettskrivinga av 1917|Rettskrivingsreformen]] ble gjennomført ved [[kongelig resolusjon]] i 1917. De obligatoriske endringene var relativt forsiktige, men i tillegg kom valgfrie tilnærmingsformer. Spørsmålet kom opp til debatt i Stortinget i 1919 etter [[interpellasjon]] fra [[Carl Joachim Hambro d.e.]]. [[Einar Lundeby]] skriver i 1966:

{{Sitat|Interpellasjonen ble drøftet i tre dager, referatet er på 125 sider. Debatten er trolig den voldsomste i språksakens historie, den som hadde sterkest tilknytning til den allmenne politiske situasjonen, og den som mest lidenskapelig engasjerte både stortingsrepresentanter og publikum (presidenten klager gjentatte ganger over uro på galleriet og truer med å la det rydde). Stortingets behandling av denne saken innvarsler også noe prinsipielt nytt, idet det er første gang Stortinget befatter seg med normeringen av skriftspråkene.<ref name="Lundeby"/>}}

I Stortinget falt forslaget om å avvise reformen med 58 mot 68 stemmer, et forslag om utsettelse falt med [[stortingspresident|presidentens]] dobbeltstemme.<ref name="Lundeby"/>

[[Norges Lærerlag]] støttet reformen og hadde i forkant av debatten oppfordret Stortinget til ikke å kalle den tilbake. Etter avgjørelsen skjøt innføringa av de valgfrie tilnærmingsformene i skolene fart. Høsten 1920 la [[Østlandsk reisning]] fram en liste over de 305 av landets 674 [[kommune]]r som hadde vedtatt å ta dem i bruk, 86 av disse hadde landsmål i minst én krets.<ref name="Jahr">{{Cite book|last=Jahr|first=Ernst Håkon|title=Østlandsmåla fram!|publisher= Universitetsforlaget|year=1978|isbn=82-00-01672}}</ref>

Dette året ble [[Riksmålsvernet]] stiftet, noe som markerer starten på den private normeringa av [[riksmål]]et. Ellers var [[Aftenposten]] blant de sterkeste motstanderne av offisiell normeringspolitikk og tok i bruk 1907-rettskrivningen først i 1923 og 1917-rettskrivningen i 1928.

I forbindelse med endringer i [[lærerskoleloven]] i 1929 kom spørsmålet om navnet på målformene opp. Landsmålet byttet navn til ''nynorsk'', mens navnet ''bokmål'' ble videreført fra tidligere lovpraksis, selv om skriftnormen siden 1907 hadde vært kalt ''riksmål''. Forslag om å bruke ''riksmål'' eller ''dansk-norsk'' i stedet for ''bokmål'' falt med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i [[Lagtinget]]. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelsen på navnespørsmålet.<ref name="Lundeby"/> Etter dette har riksmålsbevegelsen brukt navnet ''riksmål'' om sin private norm i motsetning til den offisielle bokmålsnormen.

I 1938 kom [[Rettskrivningen av 1938|rettskrivingsreformene i bokmål og nynorsk]] som i dag blir husket som de store samnorskreformene. Hovedarkitekten var historikeren, målmannen og [[arbeiderparti]]mannen [[Halvdan Koht]]. Prinsippene reformen bygde på var som i 1917 samordning av skrivemåter i målformene og felles tilnærming til østlandsdialektene. For å rydde opp i den store valgfriheten som 1917-rettskrivningen hadde innført, ble de tillatte formene delt i to: hovedformer og sideformer. Hovedformene skulle brukes i lærebøker, mens sideformene var tillatt å bruke for elever. For bokmålets del var det nytt at mange former uten basis i den «dannede tale» eller ''standard østnorsk'' ble eneformer eller eneste hovedformer. Bl.a. ble ''ramn'', ''vatn'', ''botn'' og ''fram'' eneformer, mens ''mjøl'' og ''mjølk'' ble hovedformer (med ''mel'' og ''melk'' som sideformer). Dette vakte svært sterke reaksjoner i riksmålsbevegelsen. I nynorsken var det også de tradisjonelle formene som ble fjernet eller satt i klammer. I Noregs mållag var man delt i synet på reformen, og det brøt ut intern strid. Det endte med et kompromiss som i praksis aksepterte tilstanden.

Nynorsken hadde siden begynnelsen av 1900-tallet vært på frammarsj i Norge. I forbindelse med at lærebøkene måtte skiftes ut etter 1938, valgte enda flere skolekretser å gå over til nynorsk. I 1943 brukte halvparten av landets skolekretser nynorsk, noe som omfattet en tredjedel av elevene.

Etter [[den andre verdenskrig|krigen]] intensiverte Riksmålsforbundet under ledelse av [[Arnulf Øverland]] kampen mot det de kalte «samnorskrettskrivningen». De organiserte [[foreldreaksjonen mot samnorsk]] i 1951 og stiftet [[Det Norske Akademi for Språk og Litteratur|Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur]] i 1953. Denne motstanden må sies å ha vært en hovedårsak til at myndighetene etter hvert ga opp tilnærminga fra bokmålets side.

I 1952 ble [[Norsk språknemnd]] opprettet med mål om å fremme tilnærming mellom de to skriftmålene på folkemålets grunn. I 1959 kom den nye [[Læreboknormalen av 1959|læreboknormalen]] for begge målformer. For nynorskens del betydde den en ytterligere tilnærming til bokmål. Denne gjelder fremdeles for nynorsk, bare med mindre endringer. For bokmålets del ønsket nemnda å være mer forsiktig på grunn av den sterke motstanden etter 1938, og noen tradisjonelle riksmålsformer kom tilbake. Samtidig ble valgfriheten i læreboknormalen redusert ved at flere riksmålsformer ble gjort til sideformer. Derfor møtte også denne reformen sterk motstand fra riksmålsbevegelsen.

I 1959 ble [[Landslaget for språklig samling]] stiftet, og i 1966 lanserte de det første fullstendige forslaget til en samnorsknormal eller samlenormal, men denne fikk aldri noen stor betydning.<ref>{{Cite book|title=Framlegg til samlenormal|series=Språklig samlings småskrifter|publisher=Landslaget for språklig samling|year=1966|url=http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20160314010927/http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf|archivedate=2016-03-14|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2017-04-20|arkivurl=https://web.archive.org/web/20160314010927/http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf|arkivdato=2016-03-14|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-09-29 |arkiv-dato=2016-03-14 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160314010927/http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf |url-status=yes }}</ref>

I 1972 tok [[Norsk språkråd]] over for Norsk språknemnd. I 1981 ble tilnærmingspolitikken i praksis oppgitt ved at mange tradisjonelle riksmålsformer igjen ble hovedformer i bokmål. Samme år tok [[Det Norske Akademi]] over ordboks- og normeringsarbeidet fra Riksmålsvernet. Tilnærmingspolitikken ble offisielt opphevet av Stortinget i 2002, og i bokmålsrettskrivningen av 2005 ble skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet.

== Fonologi ==
=== Vokaler ===
De fleste norske dialekter har 18 [[monoftong]]er og seks [[diftong]]er.

{| border="2" cellpadding="5" style="margin: 1em 1em 1em 0; background: #f9f9f9; border: 1px #aaa solid; border-collapse: collapse; text-align: center; font-size: 95%;"
|+'''Monoftonger i norsk'''
! rowspan=3 | &nbsp;
! colspan=4 | fremre
! rowspan=2 colspan=2 | midtre
! rowspan=2 colspan=2 | bakre
|-
| colspan=2 | urundet
| colspan=2 | rundet
|-
| ''lang''
| ''kort''
| ''lang''
| ''kort''
| ''lang''
| ''kort''
| ''lang''
| ''kort''
|-
! align=left | lukket
| {{IPA-lenke|i|iː}}
| {{IPA-lenke|ɪ}}
| {{IPA-lenke|y|yː}}
| {{IPA-lenke|ʏ}}
| {{IPA-lenke|ʉ|ʉː}}
| {{IPA-lenke|ʉ}}
| {{IPA-lenke|u|uː}}
| {{IPA-lenke|u}}
|-
! align=left | midtre
| {{IPA-lenke|e|eː}}
| {{IPA-lenke|e}}
| {{IPA-lenke|ø|øː}}
| {{IPA-lenke|ø}}
| colspan=2 | &nbsp;
| {{IPA-lenke|o|oː}}
| {{IPA-lenke|ɔ}}
|-
! align=left | åpen
| {{IPA-lenke|æ|æː}}
| {{IPA-lenke|æ}}
| colspan=2 | &nbsp;
| colspan=2 | &nbsp;
| {{IPA-lenke|ä|äː}}
| {{IPA-lenke|ä}}
|}

Det er en del variasjon dialektene imellom når det gjelder realisering av vokalene, men variasjonen når det gjelder diftonger er større. De seks diftongene blir skrevet ''ei, øy, au, ai, oi, ui''. De tre første er vanlige, de går tilbake til urnordiske diftonger, og flere østlige dialekter har monoftong i stedet for diftong her (for eksempel ''stenrøs'' for ''steinrøys''. Østlandsk bymålsuttale av diftongene er {{IPA-lenke|/æi øy æʉ ɑi ɔy ʉi/}}, trøndersk uttale av de tre første er {{IPA-lenke|ei øy øʉ}}. Diftongene har en del fellestrekk, for eksempel er alle stigende, bortsett fra den siste, som er avvikende både ved å ha to høye vokaler, og ved at den er representert i ordforrådet med bare et par ord: ''(å) huie'' og ''(i) hui (og hast)''.

=== Konsonanter ===
{| border="2" cellpadding="4" cellspacing="0" style="margin: 1em 1em 1em 0; background: #f9f9f9; border: 1px #aaa solid; border-collapse: collapse; font-family: 'Arial Unicode MS', 'Lucida Sans Unicode'; text-decoration:none;"
|+'''Konsonantfonemer i norsk'''
|-
!
! colspan="2" | [[Bilabial]]/<br />[[Labiodental]]
! colspan="2" | [[Dental]]/<br />[[Alveolar]]
! [[Postalveolar|Post-]]<br />[[Postalveolar|alveolar]]
! colspan="2" | [[Retrofleks]]
! [[Alveolopalatal|Alveolo-]]<br />[[Alveolopalatal|palatal]]
! colspan="2" | [[Palatal]]
! colspan="2" | [[Velar]]
! [[Uvular konsonant|Uvular]]
! [[Glottal konsonant|Glottal]]
|- align=center
|[[Plosiver]]
| {{IPA-lenke|p}}
| {{IPA-lenke|b}}
| {{IPA-lenke|t}}
| {{IPA-lenke|d}}
|
| {{IPA-lenke|ʈ}}<sup>2</sup>
| {{IPA-lenke|ɖ}}<sup>2</sup>
|
| {{IPA-lenke|c}}<sup>1</sup>
| {{IPA-lenke|ɟ}}<sup>1</sup>
| {{IPA-lenke|k}}
| {{IPA-lenke|g}}
| 
|
|- align=center
|[[Nasaler]]
| colspan="2" | {{IPA-lenke|m}}
| colspan="2" | {{IPA-lenke|n}}
|
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ɳ}}<sup>2</sup>
|
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ɲ}}<sup>1</sup>
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ŋ}}
|
|
|- align=center
|[[Frikativer]]
| {{IPA-lenke|f}}
| 
| {{IPA-lenke|s}}
| 
| {{IPA-lenke|ʃ}}
| {{IPA-lenke|ʂ}}<sup>2</sup>
|
| {{IPA-lenke|ɕ}}<sup>2</sup> 
| {{IPA-lenke|ç}}
|
| colspan="2" |
|{{IPA-lenke|ʁ}}<sup>3</sup>
| {{IPA-lenke|h}}
|- align=center
| [[Likvider]]
| colspan="2" |
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ɾ}}<sup>3</sup>, {{IPA-lenke|l}}
|
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ɽ}}<sup>4</sup>, {{IPA-lenke|ɭ}}<sup>2</sup>
|
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ʎ}}<sup>1</sup>
| colspan="2" |
|
|
|- align=center
|[[Approksimanter]]
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ʋ}}
| colspan="2" |
|
| colspan="2" |
|
|  
| {{IPA-lenke|j}}
| colspan="2" |
|
|
|}

# <small>Nord for Sognefjorden og Mjøsa</small>
# <small>Disse konsonantene brukes i dialekter med retroflekser, men oppfattes som en sammensmelting av rt, rd, rn, rs, rsj og rl.</small>
# <small>[{{IPA-lenke|ɾ}}] og [{{IPA-lenke|ʁ}}], såkalt [[rulle-r]] og [[skarre-r]], er [[allofon]]e lyder.</small>
# <small>Østlandet, Trøndelag, Nordmøre, Romsdal og sørlig Nordland</small>

Noe forenklet kan man regne tre konsonantsystemer i norske dialekter. I sør- og vestlandsk har man det enkleste systemet. Østlandsk har i tillegg retroflekser, og nordafjells har man både retroflekser og [[palatalisering]].

[[Retrofleks flapp]] eller ''tykk l'' (/{{IPA-lenke|ɽ}}/) er en relativt sjelden språklyd på verdensbasis. Den finnes i alle østnorske dialekter og i noen vestnorske dialekter i grenseområdene til østnorsk, nemlig romsdalsk og sørlig nordlandsk. Tradisjonelt har standard østnorsk unnveket retrofleksene, men disse er nå i stor grad aksepterte i samsvar med de omkringliggende dialektene. Unntaket er tykk l som fremdeles unngås der skriftspråket har «rd».

=== Lengde ===
Norske vokaler kan være korte eller lange. Fonologisk sett har norske konsonanter ikke lengdeforskjell. Selv om det er mulig å måle en liten forskjell i lengde mellom konsonanter, er dette alltid avhengig av vokallengde, og forskjellen er langt mindre enn den er det for lange og korte vokaler.

Forskjellen mellom lette og tunge [[stavelse]]r er avhengig av lengde. En tung stavelse i norsk er en stavelse med konsonant og/eller med lang vokal i [[rim]]et i stavelsen.

=== Trykk ===
[[Fonologisk trykk|Trykk]] i norsk faller på den siste tunge stavelsen  i stammen av ordet. I den opprinnelig norske delen av ordforrådet innebærer dette at trykket faller på første stavelse:

* ''kas''.te, ''hes''.te.ne, ka.ta.ma.''ra''.nen, ''te''.ve.en, for.''stå''.e.lig

I sammensetninger faller hovedtrykket på  første ledd av sammensetningen, senere ledd får bitrykk.

* ka.ta.ma.'''ran'''.''te''.ve.en, '''ko'''.ne.''bå''.ten

For en del ord gjelder ikke denne regelen. Disse må bli markert som unntak i leksikon, slik at siste stavelse av stammen er «usynlig» for trykkplassering. Det gjelder blant annet lånord på ''-or'', og en del andre ord.

* pro.''fes''(.sor), ''lek''(.tor), ''ko''.le(.ra), 

=== Tonelag ===
[[Fil:Accent 1 and accent 2 in Oslo.de.svg|right|thumb|Tonelag 1 og 2 i [[Oslo]]]]
[[Fil:Accent 1 and accent 2 in Bergen.de.svg|right|thumb|Tonelag 1 og 2 i [[Bergen]]]]
I de fleste norske dialekter blir hovedtrykk realisert på en av to ulike måter, enten som ''tonelag 1'' eller som ''tonelag 2''. Tonelag 2 går historisk tilbake til ord som hadde to stavelser i gammelnorsk. Dermed har de fleste flertallsformene tonelag 2 (''²hester, ²piler'' fra ''hestar, pílur''). Omlydssubstantiv hadde flertallsending uten vokal, og har dermed tonelag 1 i dag (''¹føtter, ¹hender'' fra ''fœtr, hendr'').

Nye lånord får som regel tonelag 1 (''¹kajakk, Tim¹buktu''). Tonelag i sammensatte ord er fordelt etter et komplisert mønster, der tendensen er at hvis konsonantene rundt sammensetningsfugen er [[ustemt]]e og/eller [[obstruent]]er, er det mer sannsynlig med tonelag 1. Det er som om en stor hindring er med og deler ordet i to, slik at det blir tonelag 1, mens stemte konsonanter er med og holder ordet sammen, prosodisk sett. Således heter det ''¹ferskfisk'', men ''²villaks''.

I dialektene blir tonelagene realisert ulikt, men den leksikalske tilordninga er stort sett den samme fra dialekt til dialekt. Hovedinndelinga går mellom lavtonedialekter (Østlandet og Trøndelag) og høytonedialekter (Vestlandet og Nord-Norge). Lavtonedialekter realiserer tonelag 1 som lavtone og tonelag 2 som fallende tone, mens høytonedialekter realiserer tonelag 1 som høytone og tonelag 2 som stigende tone. Dette er en forenkling; særlig i grenseområdene mellom de to hovedsystemene er forholdene mer komplekse.

Ikke alle dialekter har tonelag. Tonelag mangler i dialektene rundt Bergen, samt i flere dialekter i Nord-Norge fra Nord-Troms og nordover. Begge disse områdene er områder som har hatt stor grad av språkkontakt med andre språk, og i alle fall for Nord-Norge er nok [[finsk]] og [[Samiske språk|samisk]] substrat grunnen til det manglende tonelaget.

== Morfologi ==
=== Substantiv ===
Norske [[substantiv]] blir bøyd i [[bestemthet]] (bestemt/ubestemt), [[numerus]] (entall/flertall) og [[kasus]] (nominativ/genitiv).

Som i de fleste andre [[indoeuropeiske språk]] er substantivene i norsk delt inn i [[bøyningsklasse]]r, først og fremst [[kjønn (grammatikk)|genus]] og sterk/svak bøyning. Norske substantiv har tre kjønn: hannkjønn, hunnkjønn og intetkjønn. Unntak er bergensdialekten og konservative varianter av bokmål, som bare har hannkjønn og intetkjønn.

Bøyninga av regelmessige substantiv avhenger av kjønnet. Fra og med 1. juli 2005, kan alle hunnkjønnssubstantiv på bokmål bøyes som om de var hannkjønn.<ref>[http://www.sprakrad.no/Sprakhjelp/Rettskriving_Ordboeker/Rettskrivningsendringer-2005/ Språkrådet – Rettskrivningsendringer 2005]  {{Wayback|url=http://www.sprakrad.no/Sprakhjelp/Rettskriving_Ordboeker/Rettskrivningsendringer-2005/ |date=20091230080723 }}</ref> På noen varianter av nynorsk er det et sterkt og et svakt bøyningsmønster for hunnkjønns- og intetkjønnsubstantiv.

{| class="wikitable"
|+ '''Bøyning av regelmessige substantiv på bokmål'''
|-
!&nbsp;
! colspan="2" | Entall
! colspan="2" | Flertall
|-
!&nbsp;
! Ubestemt
! Bestemt
! Ubestemt
! Bestemt
|-
! m.
| en gutt
| gutten
| gutter
| guttene
|-
! f.
| ei/en dør
| døra/døren
| dører
| dørene
|-
! n.
| et hus
| huset
| hus
| husene/husa
|}

{| class="wikitable"
|+ '''Bøyning av regelmessige substantiv på nynorsk'''
|-
!&nbsp;
! colspan="2" | Entall
! colspan="2" | Flertall
|-
!&nbsp;
! Ubestemt
! Bestemt
! Ubestemt
! Bestemt
|-
! m.
| ein gut
| guten
| gutar
| gutane
|-
!rowspan="2"| f.
| ei sol
| sola
| soler
| solene
|-
| ei kyrkje
| kyrkja
| kyrkjer
| kyrkjene
|-
!rowspan="2"| n.
| eit hus
| huset
| hus
| husa
|-
| eit hjarte/hjarta
| hjartet/hjarta
| hjarte/hjarto
| hjarta/hjarto
|}

====8 forskjellige substantivformer====
Norske substantiver kan bøyes på 8 forskjellige måter (det finnes noen unntak):
{| class="wikitable"
!Nominativ
|en gutt
|gutten
|gutter
|guttene
|-
!Genitiv
|en gutts
|guttens
|gutters
|guttenes
|}

Eksempel på et substantiv med flere enn 8 forskjellige former:
{| class="wikitable"
!Nominativ
|et folk
|folket
|folk
|folkene
|-
!Genitiv
|et folks
|folkets
|folks
|folkenes
|-
!Vokativ
|colspan="4" align="center"|''folkens''
|}

=== Adjektiv ===
Norske [[adjektiv]] blir bøyd i [[grad]] (''fin – finere – finest'') og genus. Med unntak av ''liten'' (''lita, lite''), og i noen dialekter andre adjektiv på -en,  er opposisjonen mellom [[maskulinum]] og [[femininum]] nøytralisert, og bare [[nøytrum]]sformen er avvikende. Bøyning i kjønn gjelder bare adjektiv i positiv ubestemt entall, gradbøyde adjektiv, og adjektiv i flertall og/eller bestemt form (''finere, finest, fineste, fine'') har ikke genusbøyning.

Adjektivene blir bøyd i bestemthet og numerus, som substantiv. De skiller seg likevel fra hverandre ved at de ved substantivene er inherente kategorier der adjektivene retter seg etter substantivet. Eksponentene for de ulike trekkene i hver kategori er også helt ulike de eksponentene som finnes innenfor substantivbøyninga. Flertall blir uttrykt med ''-e'' for adjektivene, men med blant annet ''-er'' for substantivene (''gul'''e''' sol'''er''''').

Det er to bøyningsparadigmer for adjektivene: den svake bøyninga brukes når argumentet er bestemt, og den sterke brukes når argumentet er ubestemt:

{| class="wikitable"
|+ '''Svake adjektivsformer'''<br />'''(''grønn'' på bokmål)'''
|-
! [[Positiv (lingvistikk)|Positiv]]
! [[Komparativ]]
! [[Superlativ]]
|-
| ''grønne''
| ''grønnere''
| ''grønneste''
|}

{| class="wikitable"
|+ '''Sterke adjektivsformer'''<br />'''(''grønn'' på bokmål)'''
|-
! colspan="4" | Positiv
! rowspan="2" | Komparativ
! rowspan="2" | Superlativ
|-
! Hannkjønn
! Hunnkjønn
! Intetkjønn
! Flertall
|-
| ''grønn''
| ''grønn''
| ''grønt''
| ''grønne''
| ''grønnere''
| ''grønnest''
|}

=== Verb ===
Regelmessige norske [[verb]] har sju bøyingsformer – med verbet ''leve'' som eksempel er det disse formene: fire [[finitthet|finitte]] former: ''lever'' ([[presens]]), ''levde'' ([[preteritum]]), ''leve'' ([[optativ]]), ''lev'' ([[imperativ]]) og tre [[finitthet|infinitte]] former: ''leve'' ([[infinitiv]]), ''levende'' ([[partisipp|presens partisipp]]) og ''levd'' ([[partisipp|perfektum partisipp]]). I skolegrammatikken blir den imperfektive partisippen kalt «presens partisipp».

Verb kan deles i ulike bøyningstyper, i ''svake'' og ''sterke'', etter om de danner preteritum med suffiks eller ikke. Svake verb danner preteritum med suffiksene ''-a/et'' eller ''-te/-(d)de'', fordelingen dem i mellom er avhengig av fonologiske egenskaper ved stammen. Enstavede stammer (''å nå'') har suffikset ''-dde'', stammer med trykk på siste staving og [[tonelag]] 1 (''å reparere'') har suffikset ''-te'', det samme har stammer med visse fonologiske strukturer. Alle andre svake verb danner preteritum med ''-a/et''. Sterke verb danner preteritum med vokalveksling i stammen, såkalt [[avlyd]].

Norske verb kan også deles inn i [[hovedverb]] og [[hjelpeverb]]. Hjelpeverbene er en lukket klasse av verb som blir brukt dels til å lage sammensatte tidsformer (''Vi har gått''), og dels til å markere talerens innstilling til innholdet i setningen (''Vi må gå nå''). Syntaktisk skiller hjelpeverbene seg fra andre verb ved at de tar [[infinitiv]]er som komplement uten infinitivsmerke, jf. ''Vi prøver '''å''' gå nå'', der ''prøver'', til forskjell fra ''må'', ikke er et hjelpeverb.

{| class="wikitable"
|+ '''Verbformer på nynorsk'''<br />'''''(leva)'''''
|-
! colspan="4" | [[Finitt verb|Finitt]]
! colspan="7" | Ikke-finitt
|-
! colspan="2" | [[Indikativ]]
! rowspan="3" | [[Konjunktiv]]
! rowspan="3" | [[Imperativ]]
! colspan="2" | [[Verbalsubstantiv]]
! colspan="5" | [[Partisipp]]er
|-
! rowspan="2" | [[Presens]]
! rowspan="2" | [[Preteritum]]
! colspan="2" | [[Infinitiv]]
! rowspan="2" | [[Partisipp|Presens partisipp]]
! colspan="4" | [[Partisipp|Perfektum partisipp]]
|-
! [[Aktivum|Aktiv]]
! [[Passivum|Passiv]]
! Hannkjønn
! Hunnkjønn
! Intetkjønn
! Flertall
|-
| ''lever''
| ''levde''
| ''leve''
| ''lev''
| ''leva''
| ''levast''
| ''levande''
| ''levd''
| ''levd''
| ''levt''
| ''levde''
|}

{| class="wikitable"
|+ '''Verbformer på bokmål'''<br />'''''(leve)'''''
|-
! colspan="5" | Finitt
! colspan="6" | Ikke-finitt
|-
! colspan="4" | Indikativ
! rowspan="3" | Konjunktiv
! rowspan="3" | Imperativ
! colspan="2" | Verbalsubstantiv
! colspan="3" | Partisipper
|-
! colspan="2" | Presens
! colspan="2" | Preteritum
! colspan="2" | Infinitiv
! rowspan="2" | Presens partisipp
! colspan="2" | Perfektum partisipp
|-
! Aktiv
! Passiv
! Aktiv
! Passiv
! Aktiv
! Passiv
! Entall
! Flertall
|-
| ''lever''
| ''leves''
| ''levde''
| ''levdes''
| ''leve''
| ''lev''
| ''leve''
| ''leves''
| ''levende''
| ''levd''
| ''levde/ levet''
|}

=== Lukkede ordklasser ===
Norsk har sju lukkede ordklasser, det vil si ordklasser som har grammatisk funksjon, og som har et endelig antall medlemmer. [[Adverb]], [[determinativ]], [[interjeksjon]]er, [[konjunksjon]]er, [[preposisjon]]er, [[pronomen]] og [[subjunksjon]]er utgjør disse ordklassene i norsk.

De [[Personlig pronomen|personlige pronomenene]] bøyes i tre ulike [[kasus]]: [[nominativ]], [[akkusativ]] og [[genitiv]]. Noen dialekter har [[dativ]] istedenfor akkusativ. Adjektiv samsvarsbøyes med pronomen på samme måte som med substantiv. Av pronomenene er det bare de personlige som har bøyning.

De fleste determinativer bøyes etter kjønn og tall i samsvar med argumentet sitt. Noen determinativ bøyes ikke.

De fem øvrige lukkede ordklassene har ingen bøyning.

== Ordforråd ==
=== Indoeuropeiske arveord ===
Grunnstammen av norske ord er [[arveord]] fra [[Indoeuropeiske språk|indoeuropeisk]]. De lukkede ordklassene er de som har overlevd lengst, mens åpne ordklasser er mer utsatte for utskiftinger. De aller fleste [[sterke verb]] er arveord fordi bøyningsmønsteret ikke har vært produktivt på svært lenge. [[Avlyd]] er også såpass gammelt at de fleste ord med avlyd i bøyningsmønsteret er arveord (for eksempel ''å dr'''i'''ve &ndash; dr'''ei'''v'').

=== Lånord ===
{{Utdypende|Lånord}}
Språksamfunn låner ord fra mer prestisjefylte språksamfunn via tospråklige talere. Studier av lånord i norsk speiler dermed samfunnsmessige forhold i Europa opp gjennom hundreårene. Med innføringa av kristendommen kom det en god del lånord inn i norrønt. Av lånordene i Fritzners ''Gammelnorsk Ordbog'' er cirka 61 % fra latin, 25 % fra gammel- og mellomhøytysk, 7 % fra gammelfransk og under 5 % fra gammelengelsk. De fleste latinske lånordene er knyttet til kristendommen, mange tyske ord til handel, og mange franske ord til hoffliv. Hovedtyngden av lånordene i mellomnorsk kom fra [[lavtysk]]. Det har blitt anslått at halvparten av ordforrådet i norsk kommer fra lavtysk<ref name="Torp"/>.

Mengden nye lånord har vokst kraftig siden midten av det 20. århundre, og ikke minst etter at fjernsynet og seinere Internett ble vanlig i norske hjem. Det er særlig [[engelsk]] det hentes inn ord fra.<ref>{{Kilde www|url =http://www.sprakrad.no/Fakta/Engelsk_i_norsk/|tittel =Engelsk i norsk|besøksdato =|besøkt_dag_måned =|besøkt_måned_dag =|besøksår =|forfatter =Graedler, Anne Line|etternavn =|fornavn =|forfatter_url =|medforfattere =|utgivelsesdato =|år =|måned =|format =|verk =|utgiver =|sider =|språk =|doi =|arkiv_url =https://web.archive.org/web/20080616085235/http://www.sprakrad.no/Fakta/Engelsk_i_norsk/|arkivdato =2008-06-16|sitat =|url-status=død}}</ref> [[Tor Guttu]] ([[leksikograf]]) mener at «[[kafesvensk|kafésvensk]]» var kjent i Norge rundt 1900.<ref>[http://www.aftenposten.no/kultur/Kafsvensk-er-tilbake-7076286.html Kafésvensk er tilbake]</ref> 

Like før andre verdenskrig registrerte filologen [[Aasta Stene]] omkring 530 engelske ord som var i bruk i norsk.<ref>{{Cite book|last=Stene |first=Aasta |title=English Loan-words in Modern Norwegian |publisher=Oxford University Press og Johan Grundt Tanum Forlag |year=1945}}</ref> Lignende undersøkelser er foretatt senere, og det ble klart at trenden var at stadig flere engelske ord kom i bruk. ''Anglisismeordboka'' fra 1997 har omkring 4000 oppslagsord, det vil si omkring sju og en halv gang så mange som Stene fant. Engelske ords andel blant lånord har også steget markant, og utgjør i ''Bokmålsordboka'' og ''Nynorskordboka'' henholdsvis cirka ti og tolv prosent av lånordene.

Mens lånordene fra engelsk i 1950-årene i svært stor grad var knyttet til ungdomskultur, har fenomenet spredt seg også til andre felter. Mens ungdomskultur fremdeles er et viktig område, finner man også særlig ord knyttet til teknologi, fritidsaktiviteter, sport og næringsliv.

=== Norvagisering ===
{{Utdypende|Norvagisering}}
Norvagisering er å gi lånord norsk skrivemåte. De aller fleste gamle lånord har norsk skrivemåte, men for nye lånord kan det være betydelig motstand mot å fornorske skrivemåter etter at den utenlandske skrivemåten først er etablert. Mens skrivemåter som ''sitron'', ''sjåfør'' og ''kul'' for ''citron'', ''chauffeur'' og ''cool'' ikke skaper særlig oppmerksomhet, ble forslag om norvagiseringer som ''sørvis'', ''sirka'', ''beiken'' og ''pøbb'' til dels latterliggjort da Språkrådet foreslo dem i 1996.<ref>{{Kilde www|forfatter=Norsk Språkråd|utgivelsesdato=august 1997|tittel=Lånte fjører eller bunad? Om norsk skrivemåte av importord.|url= http://www.sprakrad.no/upload/567norvb.pdf}}</ref>

=== Fornorsking ===
{{Utdypende|Fornorsking (språk)}}
Fornorsking er å finne og ta i bruk avløserord i stedet for lånord. Eksempler er ''idémyldring'' for ''brainstorming'', ''nettleser'' for ''(web) browser'' eller ''kringkasting'' for ''broadcasting''.

Et avløserord kan lages på flere ulike måter, hovedsaken er at man forstår hva ordet dreier seg om. Det kan lages avløserord på hovedsakelig to forskjellige måter. En måte er å oversette direkte. ''Mountain bike'' oversettes med ''fjell-/terrengsykkel'' og ''boarding card'' med ''ombordstigningskort''. <br />Andre ganger må det tys til litt mer fantasi, ''feedback'' og ''corner'' blir neppe forstått på norsk hvis det oversettes med ''tilbakemating'' eller ''hjørne''. ''Tilbakemelding'' og ''hjørnespark'' er derimot mye mer forståelige. Nyansene er derfor viktige når nye avløserord skal lages.

I Norge er det [[Språkrådet]] som har tatt ansvaret for å komme på nye avløserord i [https://web.archive.org/web/20080616051034/http://www.sprakrad.no/Spraakstyrking/Ordsmia/ Ordsmia].

== Se også ==
* [[Kebabnorsk]]
* [[Russenorsk]]
* [[Svorsk]]

== Referanser ==
<references/>

==Eksterne lenker==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://web.archive.org/web/20110605043430/http://www.lmp.ucla.edu/Profile.aspx?LangID=33&menu=004 Norwegian] - ''UCLA Language Materials Project'', University of California Los Angeles (UCLA).
* {{Språkikon|en}} [http://www.ethnologue.com/show_country.asp?name=NO Levende språk i Norge i dag]

=== Søkbare norske ordbøker ===
* [http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi? Søk i Bokmålsordboka og Nynorskordboka]
* [http://www.riksmalsforbundet.no/ordliste/ Riksmålsfobundets ordliste]
* [http://www.rimordbog.dk/orcapia.cms?aid=1&dl=no&w= Rimordbok (på dansk og norsk)]
* [https://web.archive.org/web/20091121150206/http://decentius.hit.uib.no/lexin.html Lexin (ordbøker for innvandrere)]
* [https://web.archive.org/web/20071010105352/http://www.sprakradet.no/Ordboeker/Soek/ Språkrådets lenkesamling over ordbøker]
* [https://web.archive.org/web/20071010105116/http://www.sprakradet.no/Ordboeker/ Språkrådets ordlister (se venstre marg)]
* [https://web.archive.org/web/20100424215215/http://www.ivarmedia.as/nordisknordisk.htm Nordiske ordbøker (god lenkesamling)]

{{Emner om Norge}}
{{Germanske språk}}
{{Språk i Norge}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk| ]]