Norbert Brunner
| Norbert Brunner | |||
|---|---|---|---|
| Født | 21. juni 1942 (81 år)Naters | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1968–), katolsk biskop (1995–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Sveits | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Norbert Brunner (født 21. juni 1942 i Naters i Valais i Sveits) er en sveitsisk katolsk prlat og biskop emeritus av Sitten. Fra 2010 til 2013 var han president for den sveitsiske bispekonferanse.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Norbert Brunner studerte filosofi ved bispedømmet Sittens (Sions) presteseminar i Givisiez og teologi ved Universitetet i Innsbruck.
Prest[rediger | rediger kilde]
Den 6. juli 1968 ble han presteviet. Deretter studerte han moralteologi og kanonisk rett ved Universitetet i Fribourg. I 1970 ble han lærer og prefekt ved Maria Hilf internatskole i Schwyz. I 1972 flyttet han til bispedømmet Sion og fra 1972 til 1987 var han kansler og notar samt rektor for Vår Frue-katedralen i Sion. Etter å vært bispedømmeøkonom fra 1988 til 1991, ble Norbert Brunner utnevnt til generalvikar for biskopen av Sitten.
Biskop[rediger | rediger kilde]
Den 1. april 1995 utnevnte pave Johannes Paul II ham til biskop av Sion. Hans forgjenger kardinal Henri Schwery bispeviet ham den 9. juni 1995. Medkonsekratorer var erkebiskop Peter Zurbriggen, apostolisk nuntius til Mosambik, og biskop Henri Salina C.R.A., abbed av Saint-Maurice. Norbert Brunner var medlem av presidiet for den sveitsiske biskopskonferanse (SBK) fra 1998. I 2010 ble han valgt til president for den sveitsiske bispekonferanse; I 2013 etterfulgte St. Gallen-biskop Markus Büchel ham.[1]
Den 5. juni 2013 kunngjorde Brunner sin avgang som biskop.[2] Pave Frans «betraktet med sympati» og tok skritt for å finne en etterfølger.[3] Brunner forble i vervet til hans etterfølger tiltrådte. Den 8. juli 2014 aksepterte pave Frans hans avskjed og utnevnte Jean-Marie Lovey C.R.B. som sin etterfølger. Han ble innsatt i embetet 28. september 2014.[4]
Etter sin utnevnelse til biskop uttalte Brunner at han anså avskaffelse av sølibatet og bruken av viri probati som mulig «av teologiske grunner og kirkens forfatning«». I forkant av Gay Pride 2001 i Sion forklarte han så at «under dekke av en legitim bekymring med berettigede argumenter» ble det spilt et «diabolsk spill» her, og denne uttalelsen utløste et uventet ekko i media.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602)
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611)
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622)
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632)
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642)
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679)
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698)
- Pave Benedikt XIII (1649-1730)
- Pave Benedikt XIV (1675-1758)
- Pave Klemens XIII (1693-1769)
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793)
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802)
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830)
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841)
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876)
- Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915)
- Kardinal Domenico Serafini (1852-1918)
- Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960)
- Erkebiskop Filippo Bernardini (1884-1954)
- Biskop François-Nestor Adam, C.R.B. (1903-1990)
- Kardinal Henri Schwery (1932-2021) *1927
- Biskop Norbert Brunner (1942-) *1995[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Markus Büchel neuer Präsident der Bischofskonferenz. Tagblatt Online, 6. september 2012.
- ^ «Bischof Norbert Brunner tritt zurück». Walliser Bote. Besøkt 5. juni 2013.
- ^ Rücktrittsmeldung, Homepage des Bistums Sitten, abgerufen am 13. Juni 2013
- ^ Sitten: Bischofsweihe von Jean-Marie Lovey. Kipa
- ^ brunner, lest 20. januar 2022