Njål Høstmælingen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Njål Høstmælingen
Født27. mars 1965 (53 år)
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Jurist
Nasjonalitet Norge

Njål Høstmælingen (født 1965) er en norsk jurist og forsker som har utgitt flere bøker og siden 1998 også drevet rådgivning.

Han ble cand.jur. i 1992.[1] Etter en kort periode som vitenskapelig assistent for professor Torkel Opsahl var han dommerfullmektig i to og et halvt år ved Nes sorenskriverembete og fikk etter det sin advokatbevilling. Han tiltrådte i 1996 som kontorsjef ved det frittstående Institutt for menneskerettigheter (IMR), som senere ble del av Universitetet i Oslo. I 1995 og 1996 redigerte han tre bind av Torkel Opsahls etterlatte manuskripter (Statsmakt og menneskerettigheter og Law and Equality). I 1996 redigerte han boken Gjennomføring av menneskerettigheter i norsk rett, og i 1998 Livssyns- og trosfrihet i et menneskerettighetsperspektiv. I 1999 var han medredaktør av en bok om alternativ medisin.[2] Fra 2001 til 2006 var han stipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter (SMR, videreføring av IMR) med Lucy Smith som veileder, uten å gjøre ferdig sin doktorgrad.[3] I 2003 utga han læreboken Internasjonale menneskerettigheter, som var pensum blant annet ved Juridisk fakultet i Oslo til og med 2015. I 2004 var han redaktør for en bok om hijab. Han utga første utgave av boken Hva er menneskerettigheter i 2005, en bok som senere er tilpasset og oversatt til kurdisk, swahili og portugisisk. Han var medredaktør for boken Stat, kirke og menneskerettigheter i 2006. Han skrev to kapitler for Arbeids- og inkluderingsdepartementets gavebok til nye landsmenn i 2006.[4] I 2008 var han medredaktør av boken Barnekonvensjonen: barns rettigheter i Norge. I 2007-2008 var han leder for Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, som på den tiden var del av Norsk Senter for Menneskerettigheter. Han er en hyppig kronikør i Aftenposten og Dagbladet, bidrar i ulike programmer i NRK og er en mye brukt foredragsholder. Han har vært medlem av Bioteknologinemnda, styret i Norsk forening for internasjonal rett og styret i Norges Røde Kors.

I 2009 etablerte han det private firmaet International Law and Policy Institute (ILPI) AS,[5] som han har startet sammen med Gro Nystuen (født 1959) og Kjetil Tronvoll. Selskapet tar på seg oppdrag innen utredning, analyse, forskning, formidling og prosess. En stor del av oppdragene kommer fra Utenriksdepartementet (UD). I oktober 2016 startet VG en større reportasjeserie om bruk av bistandsmidler, med utgangspunkt i UDs anskaffelser fra og tilskudd til ILPI.[6] En rapport fra Sentral Konfrollenhet publisert i desember 2016 konkluderer med at det ikke er grunnlag for å hevde at ILPI ble behandlet forskjellig fra andre søkere under UDs atomvåpenprosjekt. Men den fant flere svakheter i departementets tilskuddsforvaltning.[7]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Njål Høstmælingen (red.), Gjennomføring av menneskerettigheter i norsk rett, 1996
  • Njål Høstmælingen (red.), Livssyns- og trosfrihet i et menneskerettighetsperspektiv, 1998
  • Bente Schei og Njål Høstmælingen, Helsehåndboka, 1999.[2]
  • Njål Høstmælingen, Internasjonale menneskerettigheter, 2003
  • Njål Høstmælingen (red.), Hijab i Norge, Abstrakt forlag, 2004
  • Njål Høstmælingen, Hva er menneskerettigheter i Universitetsforlaget serie Hva er, 2005
  • Njål Høstmælingen, Tore Lindholm og Ingvill Plesner (red.), Stat, kirke og menneskerettigheter, Abstrakt forlag, 2006
  • Njål Høstmælingen, Elin Saga Kjørholt og Kirsten Sandberg, Barnekonvensjonen: barns rettigheter i Norge, første gang utgitt 2008

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 207 nye jurister i Aftenposten den 14. juli 1992.
  2. ^ Bodil Fuhr, Helse i hver setning i Aftenposten den 16. juli 1999.
  3. ^ CV for Nål Høstmelling.
  4. ^ Knut Olav Åmås, Det er godt å være typisk norsk i Aftenposten den 5. august 2006.
  5. ^ ILPI Research and Outreach Arkivert 9. oktober 2016 hos Wayback Machine. hos proff.no, sist lest den 7. oktober 2016.
  6. ^ Bistandsindustrien i VG den 5. oktober 2016.
  7. ^ Sentral Kontrollenhet (Desember 2016). «GJENNOMGANG AV UTENRIKSDEPARTEMENTETS TILDELING OG FORVALTNING AV TILSKUDD TIL ILPI GJENNOM PROSJEKTET QZA-11/0341 NUCLEAR WEAPONS PROJECT» (PDF). Besøkt 2. januar 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]