Nikolaj Miljutin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Nikolai Miljutin

Nikolaj Aleksejevitsj Miljutin (russisk: Николай Алексеевич Милютин, født 6. junijul./ 18. juni 1818greg. i Moskva, død 26. januarjul./ 7. februar 1872greg. samme sted) var en russisk statsmann.

Han var bror av greven, generalen og krigsministeren Dmitrij Miljutin (1816-1912).

Miljutin ble tidlig ansatt i innenriksministeriet, og ble etter 1855 den nye, reformvennlige innenriksministeren Sergej Lanskojs høyre hånd. I 1858 ble han viseinnenriksminister under Lanskoj.

Fra ungdommen av var Miljutin tilhenger av opphevelsen av livegenskapet, og av innføring av kommunalt selvstyre i Russland. I 1858 ble det nedsatt en komité som skulle utarbeide et lovforslag som opphevet livegenskapet. Miljutin ble den drivende kraften i denne lovkomiteen, og i praksis var det ham som utarbeidet den reformloven som ble vedtatt 19. februar 1861 (russisk: Крестьянская реформа 1861 года, Krestyanskaya reforma 1861 goda, direkte oversatt: «Bondereformen av 1861»).[1]

I april 1861 ble Miljutin likevel, sammen med Lanskoj, avskjediget av tsar Aleksander II, som ville roe ned reformens motstandere ved å utestenge to av dens ivrigste forkjempere fra iverksettelsen av reformen.

Miljutin var deretter mest i utlandet, også av helsegrunner.

I januar 1863 hadde det imidlertid brutt ut et opprør i Polen, den såkalte Januaroppstanden. Polen var den gang en del av det russiske tsardømmet, og Miljutin ble sendt til Polen for å granske forholdene der, med sine likesinnede Jurij Samarin og fyrst Vladimir Tsjerkaskij som assistenter. Resultatet ble et forslag om gjennomgripende tiltak på samfunnslivets fleste områder. Miljutin og hans assistenter la frem et program som innebar at over syv hundre tusen polske bønder fikk tildelt dyrkbar mark som ble inndratt fra nasjonalistiske godseiere. Det ble etablert et russisk universitet i Warszawa, og i de høyere klassetrinnene i polske skoler ble det forbudt å undervise på polsk; all undervisning skulle foregå på russisk. Endelig ble all eiendom tilhørende den katolske kirke konfiskert og solgt, og romersk-katolske prester fikk ikke lenger lov å undervise polske skolebarn.[2][3][4] Gjennomføringen av dette ble i 1864 gitt i oppdrag til Miljutin og Tsjerkaskij, og sistnevnte ble provisorisk innenriksminister for Polen.

I 1866 ble Miljutin utnevnt til ministerstatssekretær for Polen, men etter et hjerneslag måtte han trekke seg fra stillingen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Moon, David (2001). The Abolition of Serfdom in Russia, 1762–1907. Harlow: Longman. s. s. 127 og s. 178. ISBN 0-582-29486-X. 
  2. ^ Lincoln, W. Bruce (1977). Nikolai Miliutin, an enlightened Russian Bureaucrat. New York: Oriental Research Partners. s. 90–102. ISBN 0-89250-133-2. 
  3. ^ Chapman, Timothy (2001). Imperial Russia, 1801–1905. New York: Routledge. s. 110. 
  4. ^ Roosevelt, Priscilla (1995). Life on the Russian Country Estate. New Haven: Yale University Press. s. 179, 230, 340. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]