Jurij Samarin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jurij Samarin
Yuri Fyodorovich Samarin Kramskoi.jpg
Født21. april 1819 (juliansk)
St. Petersburg
Død19. mars 1876 (juliansk) (56 år)
Berlin
Utdannet ved Fakultet for historie og filologi ved Universitetet i Moskva
Beskjeftigelse Historiker, filosof
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet

Jurij Samarin (1867)

Jurij Fjodorovitsj Samarin (russisk: Юрий Фёдорович Самарин, født 21. apriljul./ 3. mai 1819greg. i St. Petersburg, død 19. marsjul./ 31. mars 1876greg. i Berlin) var en russisk politisk forfatter.

Samarin tilhørte en rik adelsslekt i Moskva. Han studerte ved Universitetet i Moskva, der han hadde Mikhail Pogodin som lærer i historie, og tok i 1844 doktorgraden i filosofi på en avhandling om erkebiskop Stefan Javorskij (1658-1722) og hans etterfølger Feofan Prokopovitsj (1681-1736). Både Javorskij og Prokopovitsj var mektige menn i Peter den stores Russland.

Fra 1847 til 1849 arbeidet Samarin som tjenestemann for tsardømmets administrasjon i Riga.[1] Tjenesten hans i Riga endte med at han skrev en pamflett mot den daværende russiske politikken i Baltikum, som han hadde blitt mer og mer opprørt over. Pamfletten bar overskriften Brev fra Riga, og han begynte å distribuere håndskrevne kopier av pamfletten allerede før han selv var tilbake i St. Petersburg. Dette utfallet mot tsarveldets politikk skapte oppstandelse ved hoffet; det var uhørt å ta bladet fra munnen og gi uttrykk for personlige synspunkter på denne måten. Men først og fremst ble Samarins pamflett en torn i øyet på det mektige baltisk-tyske establishment.

Tsar Nikolai så seg tvunget til å handle, og Samarin ble satt i fengsel i Peter-Paulus-festningen i St. Petersburg. Han satt innesperret der i tolv dager. Deretter ble han fremstilt for tsaren, som ga ham en skarp reprimande og beskyldte ham for å ha avslørt statshemmeligheter og sådd splid mellom tyskere og russere. Så ble Samarin sendt til Moskva, og i praksis var dette en forvisning fra St. Petersburg. Etter tre måneder i Moskva ble han stasjonert i ulike provinser, først i Simbirsk, og senere ved guvernementskanselliet i Kiev. I 1852 sa han opp stillingen som statstjenestemann og vendte tilbake til Moskva for å ordne opp i familiens økonomiske foretagende etter at hans far var blitt syk.[2]

Han skrev så et arbeid om byens historie på grunnlag av arkivstudier: Obstjestvennoje ustrojstvo Rigi (1852).

I 1853 slo han seg ned på landsbygden og studerte bondeforholdene. Våren 1859 ble Samarin invitert til å delta som ekspertmedlem i komiteen som ble nedsatt for å utarbeide lovforslaget til loven om livegenskapets opphevelse. Han flyttet til St. Petersburg sommeren 1859 for å delta i dette arbeidet, men vurderte snart å trekke seg fordi han var uenig med komiteens mer konservative medlemmer. Han ble overtalt til å fortsette i komiteen, og ble værende inntil lovforslaget ble fremlagt i oktober 1860. Underveis i arbeidet fikk han et nervøst sammenbrudd som førte til et tre måneder langt sykefravær. De indre motsetningene i komiteen var en stor påkjenning for alle komitémedlemmene, men Samarins sammenbrudd skyldtes også komiteens store arbeidsmengde. Som en av komiteens dyktigste skribenter ble Samarin i særlig grad offer for et stort arbeidspress. Reformen som opphevet det russiske livegenskapet ble vedtatt 19. februar 1861, og Samarin var en av hovedarkitektene bak den nye loven. Etter at loven var vedtatt, deltok han i arbeidet med å sette reformen ut i livet.[3] Dette ble en ny periode som trakk store veksler på hans arbeidskapasitet. Sommeren 1863 anså han at han hadde fullført oppdraget, og han trakk seg på nytt tilbake fra offentlige verv.[4]

I januar 1863 hadde det imidlertid brutt ut et opprør i Polen. I oktober samme år ble han bedt av Nikolaj Miljutin om å bidra til myndighetenes håndtering av problemene i Polen, ved å bli medlem av en komité som skulle finne løsningen på det polske "bondeproblemet". Miljutin skulle selv lede denne nye komiteen, og han kjente Samarin fra før, fra arbeidet med å forberede opphevelsen av det russiske livegenskapet.[5] Samarin hadde et slavofilt grunnsyn, men var en varm tilhenger av vestlige samfunn og av jordbruksreformer.

Hans samlede verker ble utgitt i ti deler av hans bror i årene 1877-1896.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Berger, S.; Lorenz, C. (19. januar 2016). Nationalizing the Past: Historians as Nation Builders in Modern Europe (nederlandsk). Springer. ISBN 9780230292505. Besøkt 13. april 2017. «173» 
  2. ^ Самарин, Юрій Ѳедорович (1. august 1974). The Correspondence of IU. Samarin and Baroness Rahden (1861-1876): 1861-1876 (engelsk). Wilfrid Laurier Univ. Press. s. 11–12. ISBN 9780889200043. Besøkt 13. april 2017. 
  3. ^ Самарин, Юрій Ѳедорович (1. august 1974). The Correspondence of IU. Samarin and Baroness Rahden (1861-1876): 1861-1876 (engelsk). Wilfrid Laurier Univ. Press. s. 15–16. ISBN 9780889200043. Besøkt 13. april 2017. 
  4. ^ Самарин, Юрій Ѳедорович (1. august 1974). The Correspondence of IU. Samarin and Baroness Rahden (1861-1876): 1861-1876 (engelsk). Wilfrid Laurier Univ. Press. s. 17. ISBN 9780889200043. Besøkt 13. april 2017. 
  5. ^ Самарин, Юрій Ѳедорович (1. august 1974). The Correspondence of IU. Samarin and Baroness Rahden (1861-1876): 1861-1876 (engelsk). Wilfrid Laurier Univ. Press. s. 17. ISBN 9780889200043. Besøkt 13. april 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]