Nytale
Nytale er den norske oversettelsen av det engelske begrepet newspeak. Begrepet ble introdusert i George Orwells dystopiske roman 1984, som ble utgitt i 1949.[1] Generelt har nytale fått betydningen et hvert forsøk på å begrense mislikt språk av en regjering eller annen mektig enhet.[2]
Prinsippene for nytale[rediger | rediger kilde]
Orwell skildrer en verden der «Store Bror» er den som kan alt, ser alt og styrer alt. Hans parti er PARTIET og er det eneste. Innenfor i Partiet er Det indre partiet som man bare vet at eksisterer, men ikke kjenner utstrekningen av. De som ikke er partimedlemmer er proletarene.
- Krig er fred
- Frihet er trelldom
- Uvitenhet er styrke
Sannhetsministeriet har som oppgave å forvalte dagens sannhet, som ikke nødvendigvis var den samme dagen eller uken før. En stor del av de ansattes tid går derfor ut på å revidere nyheter og historiske dokumenter slik at en alltid har hatt fred med sør og krig med øst, i stedet for det som stemte i forgårs. Siden verden og alliansene stadig forandrer seg, er det et travelt ministerium.
De andre ministeriene er:
- Overflodsministeriet, som sørger for at det er konstant matmangel,
- Fredsministeriet, som tar seg av krig og
- Kjærlighetsministeriet, som er et fryktet terrororgan. I nytale kalles institusjonene for minisann, miniflod, minifred og minikjær.
Mye vekt legges på å omskrive språket, slik at den nye terminologien og dagligspråket gjør det umulig å formulere opposisjonelle eller avvikende tanker. De kompliserende ordene blir utryddet og erstattet med enkle begreper. Synonymer blir fjernet. Adjektiver blir ordnet slik at beholdningen blir liten, positivt verdiladet, og ikke inneholder motsetninger. Motsatsen, for eksempel til god blir ugod, om nødvendig med dobbel- eller pluss som forsterker. Når en person blir en uperson, må alle spor etter denne personen ryddes, inklusive som i eksempelet:
times 3.12.83 referat sb dagsordre dobbeltplussundergodt henv upersoner omskriv fullvist oppvis førarkivering
«Oversettelsen»: Referatet av Store Brors dagsordre i Times for 3. desember 1983 er ytterst utilfredsstillende og henviser til personer som ikke eksisterer. Omskriv i sin helhet og forelegg utkast for overordnet myndighet før arkivering.
George Orwell: 1984, side 39.
Siden alle innbyggere på laveste og nest laveste/høyeste nivå er kontrollert og overvåket av interaktiv to-veis TV så godt som overalt, samt skjulte mikrofoner på potensielle opposisjonsmøtesteder, og stadig får mat- og komfortkvotene endret, må også uforbedringer kunne tillegges positiv betydning, ved å fremstilles som sunnere, riktigere eller i verste fall som heroiske ofre som tjener den enkelte til stor heder. Språkopplæring for slike sørger for at alle tanker forblir enkle, og at følelser blir nesten umulige å snakke om.
Innen Partiet lærer man seg dobbelttenkning (eng: doublethink) som skal sette en i stand til å forstå nok om hva som foregår til at en klarer å tilpasse seg, men fravike spørsmål om det som var før og verdispørsmål utenom hyllest av partiet og Store Bror. Historiefaget dreier seg om gjeldende versjon – og den har «bestandig» vært slik den er her og nå.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Orwell, George (1948): «The Principles of Newspeak» Arkivert 17. februar 2013 hos Wayback Machine., An appendix to 1984; Newspeakdictionary
- ^ Oxford English Dictionary: «any corrupt form of English; esp. ambiguous or euphemistic language as used in official pronouncements or political propaganda.»
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Green, Jonathon ([1984] 1985): Newspeak: a dictionary of jargon. London, Boston: Routledge & Kegan Paul, ISBN 0-7102-0673-9.
- Green, Jonathon: «Find in a library: Newspeak: A dictionary of Jargon» Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine..
- Young, John Wesley (1991): Totalitarian Language: Orwell's Newspeak and Its Nazi and Communist Antecedents. Charlottesville: University Press of Virginia, . ISBN 0-8139-1324-1.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Johannessen, Reidun Anne (22. februar 2010): «Ordløse og maktesløse», Aftenposten