Narsiss og Gullmunn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Narsiss og Gullmunn (tysk: Narziß und Goldmund) er en dannelsesroman av den tysk-sveitsiske forfatteren Hermann Hesse. Romanen ble opprinnelig publisert i tidsskriftet Neue Rundschau i årene 1929–1930, før den utkom i bokform i 1930.

Den lærde og asketiske Narsiss blir lærer på klosteret Mariabronn i den tyske middelalderen. Som elev får han den unge og kunstnerisk begavede Gullmunn, som vandrer søkende omkring på leting etter «meningen med livet». Gullmunn forlater klosteret etter en tid, blir landstryker i flere år, vender seg mot verden, mot livet og blir billedhugger. Når svartedauden kommer inn i området, møter Gullmunn den menneskelige eksistens på sitt verste. Etter mange år møtes de igjen, og de to hensetter seg i betraktninger over de ulike veier som deres liv har tatt, som kunstneren og tenkeren.

Liksom i de fleste av Hesses verker, er hovedtemaet vandrerens kamp for å finne seg selv, gjennom foreningen av to motpoler (Mysterium Coniunctionis). Gullmunn representerer kunsten og naturen og det «feminine sinn», mens Narsiss representerer vitenskap, logikk, Gud og det «maskuline sinn». Disse kvalitetene er hentet fra Carl Gustav Jungs arketypiske strukturer, og er hentet fra Hesses tidligere verker, spesielt Demian. Gjennom novellen blir Gullmunn i økende grad bevisst om minnene fra sin egen mor, som til slutt resulterer i hans ønske om å vende tilbake til «urmoren» (Urmutter).

Boken utkom for første gang på norsk i 1981 i Gyldendahls lanternebøker (nr 478).