Nøisomhed (Frogner)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nøisomhed er en tidligere løkke på Frogner i Oslo som opprinnelig og frem til 1881 var en husmannsplass under Frogner Hovedgård. Løkken betegnes dermed frem til 1881 formelt som Nøisomhed under Frogner. Den var opprinnelig på rundt 50 mål og lå på 17– og 1800-tallet i landlige omgivelser utenfor byen. Eiendommen ble fra 1700-tallet brukt som landsted av Christiania-borgere som forpaktet eiendommen av godseieren på Frogner. Løkken ble solgt av Frogner Hovedgårds eier til de daværende forpakterne i 1881 og parsellert ut til bybebyggelse fra 1890-årene. Den tidligere løkkens hovedhus, en stor murvilla i italiensk stil fra 1850-årene, står fremdeles.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Eierne av Frogner Hovedgård festet bort Nøisomhed til Christiania-borgere fra 1700-tallet og festerne betalte festeavgift til godseieren på Frogner. Eiendommen var opprinnelig på rundt 50 mål. Den ble fra 1700-tallet brukt som landsted av Christiania-borgere.

Ifølge et situasjonskart over Frogner fra 1777 var Nøisomhed festet bort til justisråd Hagerup. I 1801 inngikk Johan Fredrik Wilhelm Haffner festeavtale med Frogners godseier Bernt Anker. I 1820 overtok Nicolay Andresen festekontrakten. I 1832 overdro Andresen festeavtalen til kjøpmann Hans Gulbranson, en bondegutt fra enkle kår på Modum som hadde startet som visergutt og slått seg opp som kjøpmann i Christiania. Ifølge avtalen fra 1832 skyldte Gulbranson godseieren på Frogner en årlig festeavgift på 64 speciedaler. Frogners, og dermed Nøisomheds, eier var Morten Anker, fra 1836 Benjamin Wegner og fra 1849 familien Gade. Det gamle våningshuset ble revet av Hans Gulbranson i 1857 og det ble bygget en ny villa i italiensk stil i slutten av 1850-årene. Villaen har blant annet ballsal i andre etasje på 70 kvadratmeter med takhøyde på 4,80 meter.

Etter Hans Gulbransons død overtok sønnen Carl August Gulbranson som fester av Nøisomhed. I 1881 kjøpte Gulbranson eiendommen av Frogner Hovedgårds eier for 4 000 speciedaler. Fra 1890-årene ble eiendommen parsellert ut til boligtomter, og ved begynnelsen av 1900-tallet gjenstod bare 4,9 mål. Carl August Gulbranson var gift med Minda Ramm Juell. Etter Carl August Gulbransons død ble Nøisomhed i 1917 skjøtet over til to av barna, Ingeborg Dagny Hvoslef, som var gift med offiseren og NS-politikeren Ragnvald Hvoslef, og broren, Carl Hagbarth Gulbranson. Etter en tid overtok Carl Hagbarth Gulbranson alene, men villaen var for det meste utleid i hans eiertid.

I 1930-årene ble villaen, som nå hadde en tomt på 3,5 mål etter flere fradelinger, avertert for salg, men interessen var liten. Etter en tid ble eiendommen solgt til niesen Ingeborg Helene Hvoslef, datter av Ragnvald Hvoslef og Ingeborg Dagny Gulbranson, og hennes ektemann Alf Mohn. De nye eierne skilte ut store deler av hagen til oppføring av 10 rekkehus-enheter, og etter dette bestod eiendommen av 1,5 mål. Etter Mohns død i 1945 overtok sønnen Alf Mohn. Huset ble i 2000-årene overtatt av to sønner av sistnevnte. Forpakter- og senere eierfamilien på Nøisomhed har gjerne kalt eiendommen for bare «Løkken»; Frogner Hovedgård omfattet imidlertid en rekke løkker i strøket, og dette er derfor ikke et navn som brukes i Frogners lokalhistorie.[2]

Villaen fikk tidlig på 1900-tallet adresse til Gange-Rolvs gate 2, etter de siste fradelingene i 1930-årene med gatenummeret 2E. Villaen grenser i sør til boligblokker fra 1950-årene. Jernbanen og Europavei 18 langs Frognerstranda går rett sør for villaen på den andre siden av blokkene, og trafikkutviklingen i etterkrigstiden har dermed gjort villaen noe utsatt for trafikkstøy. På 1800-tallet lå villaen derimot fritt i landskapet uten noen nære naboer.

Eiere[rediger | rediger kilde]

Godseiere til 1881 (som eiere av Frogner Hovedgård og dermed Frogners underliggende løkker, herunder Nøisomhed)
Forpaktere av Frogner-løkken Nøisomhed til 1881 og eiere av den tidligere løkkens hovedhus etter 1881

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Spiller inn ny plate i over 170 år gammel villa i NRK
  2. ^ «Løkken Nøisomhed». Skarpsno: fra løkke til fasjonabelt strøk. Oslo: Skarpsno vel. 1998. s. 47–59.