Militærmisjonen i Berlin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den norske militærmisjon i Berlin holdt til i Rauchstrasse 11, reist som norsk legasjonsbygning. I dag holder Georgias ambassade til her, men Norges riksvåpen er fortsatt å se på balkongrekkverket

Militærmisjonen i Berlin var et norsk representasjonskontor i Tyskland etter andre verdenskrig. Den ble opprettet i 1945 og ivaretok norske militære og sivile interesser. Over tid avtok betydningen av de militære sakene og de sivile sakene ble viktigst.

Etablering[rediger | rediger kilde]

Etter verdenskrigen etablerte USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike Det allierte kontrollrådet i Berlin. Dette var okkupasjonsmaktenes øverste organ i Tyskland. Andre allierte land etablerte representasjonskontorer, kalt militærmisjoner, for å ivareta forbindelsene til kontrollrådet. Den norske militærmisjonen i Berlin ble etablert ved kongelig resolusjon av 21. september 1945. I tillegg til Militærmisjonen i Berlin, fantes det også en militærmisjoner i Bad Salzuflen, Frankfurt am Main og Baden-Baden.[1]

Ved årsskiftet 1945–1946 etablerte Militærmisjonen seg i Berlin. Den hadde videre et kontor i Oslo.[1] I Berlin flyttet Militærmisjonen inn i Norges legasjonsbygning i Rauchstrasse ved Tiergarten.[2]

Blant de ansatte var Willy Brandt, som var presseattaché. Oppgaven hans var imidlertid å følge den politiske utviklingen i Tyskland.[3]

Fra Forsvars- til Utenriksdepartementet[rediger | rediger kilde]

Militærmisjonen ivaretok norske militære og politiske interesser i Tyskland. Den behandlet spørsmål om krigserstatning, men arbeidet også med krigsforbrytersaker. I tillegg ivaretok Militærmisjonen norske økonomiske interesser. Etter hvert avtok betydningen av de militære sakene og de sivile sakene ble viktigere.[1]

De første årene lå Militærmisjonen under Forsvarsdepartementet i militære og administrative saker, men for øvrig under Utenriksdepartementet.[1] Fra 1. juli 1947 overtok Utenriksdepartementet ansvaret og Militærmisjonen i Berlin ble Norges fremste utenriksstasjon i Tyskland. Den ble ansett som en legasjon og stillingen som stasjonssjef gikk over til sivile. Det fantes utover militærmisjonene ellers et generalkonsulat i Hamburg og et konsulat i Düsseldorf.[1]

Samarbeidet mellom de fire okkupasjonsmaktene i Det allierte kontrollrådet brøt sammen i 1948.[4] USA, Storbritannia og Frankrike etablerte i 1949 Den allierte høykommisjonen for Forbundsrepublikken Tyskland.[5] I 1949 anerkjente Norge Forbundsrepublikken Tyskland og i desember samme år ble det etablert en norsk misjon ved Den allierte høykommisjon i Bonn.[6] Denne misjonen ble i 1951 oppgradert til legasjon akkreditert til Vest-Tyskland,[7] og i 1955 ble legasjonen oppgradert til ambassade.[8] I 1960 ble den norske ambassadøren i Bonn sjef også for Militærmisjonen i Berlin.[1]

Etter opprettelsen av legasjon i Bonn og oppgradering til ambassade avtok Militærmisjonens betydning. Den beholdt én ansatt.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f (no) Militærmisjonen i BerlinArkivportalen.
  2. ^ Stornæs-Nilsen, T. B.: Berlin. Et europeisk drama, Oslo: Aschehoug, 1991, s. 107. Fulltekstutgave fra Nasjonalbiblioteket.
  3. ^ Jervell, Sverre: «Ambassadehistorie: Bonn og Berlin», Norsk–tyske forbindelser gjennom hundre år. Ikke bare laks og pølser, utgitt av Bernd Henningsen, redigert av Frauke Stuhl og Jan Hecker-Stampehl, Berlin: Berliner Wissenschafts-Verlag, 2005, s. 94–96.
  4. ^ Sandhaug, Sverre: «Tyskland 1945–49», i Etterkrigstid. Spredte emner om vår tids historie, Oslo: Universitetsforlaget, 1970, s. 34. Fulltekstutgave fra Nasjonalbiblioteket.
  5. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Bind 1: A–August, Oslo: Aschehoug, 1954, sp. 313. Fulltekstutgave fra Nasjonalbiblioteket.
  6. ^ «Norge får diplomatisk misjon i Vest-Tyskland», Aftenposten, morgennummeret 16. desember 1949, s. 6.
  7. ^ «Vest-Tyskland får minister i Oslo», Aftenposten, morgennummeret 10. mai 1951, s. 6.
  8. ^ «Vi får ambassade i Vest-Tyskland», VG, 11. juli 1955, s. 10.
  9. ^ Jervell, Sverre: Nordmenn i Berlin. Glimt fra Berlins historie, Oslo: Skyline, 2007, s. 80.