Michel-Louis Guérard des Lauriers
| Michel-Louis Guérard des Lauriers | |||
|---|---|---|---|
| Født | 25. okt. 1898[1][2] Suresnes | ||
| Død | 27. feb. 1988[1][2] (89 år) Cosne-Cours-sur-Loire | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, teolog | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | École normale supérieure | ||
| Doktorgrads- veileder | Élie Cartan (1941)[3] Ernest Vessiot (1941)[3] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
Michel Louis Guérard des Lauriers (født 25. oktober 1898 i Suresnes nær Paris, død 27. februar 1988 i Cosne-Cours-sur-Loire i departementet Nièvre i Frankrike) var en fransk katolsk geistlig, dominikaner, teolog og sedesprivasjonsbiskop. Han ble ordinert til biskop uten romersk mandat, av erkebiskop Pierre Martin Ngo Dinh Thuc (som på det tidspunkt var sedesvakantist).
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Familien Guérard des Lauriers er en gammel borgerlig familie fra Normandie, da etablert i Bretagne.[4] Michel-Louis Guérard des Lauriers tok baccalaureat i 1916. Han ble krigsmobilisert i 1917 og tjente som midtskipsmann. Etter demobiliseringen fortsatte han studiene og gikk inn på École Normale Supérieure. I 1924 oppnådde han aggregasjon i matematikk.
Han gikk inn i dominikanerordenens novisiat i Amiens i 1927, og kom deretter til dominikanerklosteret og universitetet Saulchoir i Kain nær Tournai i Belgia.
Prest[rediger | rediger kilde]
Han ble presteviet den 29. juli 1931. Med doktorgrader i teologi og filosofi underviste han i metafysikk og vitenskapsfilosofi ved Saulchoir.[5]
I 1940 forsvarte han i Paris sin doktorgradsavhandling i matematikk med tittelen «Om andreordens differensialsystemer som tillater en begrenset kontinuerlig gruppe av transformasjoner».
Hans vitnemål i november 1955, basert på vitnesbyrd fra en ung kvinne som rapporterte seksuelle overgrep til ham, relanserte den kanoniske rettssak mot Thomas Philippe.
I 1970 mistet han lærerstillingen ved Lateranuniversitetet. Etter en tids samarbeid med erkebiskop Marcel Lefebvre utviklet han for sin del seg mot sedesvakantisme.
I den første utgaven av Cahiers de Cassiciacum, publisert i mai 1979, utviklet han den sedeprivasjonistiske tese at pavene siden Det andre Vatikankonsil bare har vært paver materielt sett (materialiter) og ikke formelt (formaliter).
Biskop[rediger | rediger kilde]
Den 7. mai 1981 ble han bispeviet i Toulon av den ekskommuniserte vietnamesiske erkebiskop Pierre Martin Ngo Dinh Thuc (som senere skulle finne tilbake til den katolske kirkes fulle fellesskap).
Han ble ekskommunisert i mars 1983 av kardinal Joseph Ratzinger med godkjenning av Pave Johannes Paul II. Mellom 1984 og 1987 ordinerte han tre biskoper.[6] Det var Günther Storck (tysker) den 30. april 1984, Robert McKenna (en amerikaner) den 22. august 1986, Franco Munari (italiener), tidligere superior for Instituttet Mater Boni Consilii, den 25. november 1987.
Han døde den 27. februar 1988 i Cosne-Cours-sur-Loire i en alder av 89 år.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Erkebiskop Youhanan VIII Hormez (1760-1838)
- Biskop Isaie Jesu-Yab-Jean Guriel (1758-1833) *bispeviet 1795
- Erkebiskop Augustin Hindi (?-1828) *1804
- Patriark Joseph VI Audu (1790-1878) *1825
- Patriark Pierre Élie XII Abbolyonan (1840-1894) *1874
- Patriark Yousef VI Emmanuel II Thomas (1852-1947) *1892
- Biskop François Daoud (David) (1870-1939) *1910
- Erkebiskop Antonin-Fernand Drapier, O.P. (1891-1967) *1929
- Erkebiskop Pierre Martin Ngô Đình Thục (1897-1984) *1938
- Thuc-linjen (sedesvakantistisk eller sedesprivasjonistisk)
- Erkebiskop Pierre Martin Ngô Đình Thục (1897-1984) *1938
- Biskop Michel-Louis Guérard des Lauriers (1898-1988) *1981
- Thuc-linjen (sedesvakantistisk eller sedesprivasjonistisk)
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Louis-Marie de Blignières: Le mystère de l'être : l'approche thomiste de Guérard des Lauriers, Paris, J. Vrin, 2008.
- Tangi Cavalin: L'affaire - Les dominicains face au scandale des frères Philippe; Éditions du Cerf, februar 2023, s. 766, ISBN 9782204153539
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
- ^ Pierre-Marie Dioudonnat: Le Simili-mobiliaire français, éd. Sedopols. 2012, a. 379, ISBN 978-2-904177-23-1
- ^ Étienne Fouilloux: Henri Bouillard et Saint Thomas d'Aquin (1941-1951): Recherches de Science Religieuse, 97, 2, 2009, ISSN 0034-1258
- ^ Luz Frédéric: Le soufre et l'encens : enquête sur les Églises parallèles et les évêques dissidents, Paris, Claire Vigne, 1995, 319 s.