Metropolitan Board of Works

Metropolitan Board of Works (MBW) var den viktigste av myndighetene som administrerte hele London fra 1855 til opprettelsen av London County Council i 1889. Hovedoppgaven var å sørge for at infrastrukturen kunne håndtere den raske veksten byen opplevde, noe MBW generelt klarte godt. Det var et utnevnt, og ikke folkevalgt, organ. Dette førte til at de ikke stod direkte til ansvar overfor borgerne, noe som gjorde MBW upopulært, spesielt i de siste årene da det var flere korrupsjonssaker.

Bakgrunn

Etter at jernbanen ble etablert begynte mange å pendle til London, og byen vokste kraftig, både gjennom fortettelse i sentrale områder og gjennom at grensene for hva som ble regnet med til London strakk seg utover. Lokaladministrasjonen var meget forvirrende organisert, med flere hundre myndigheter, de fleste utnevnt av andre organer, som hadde spesialiserte oppgaver. For å drive forskjellige offentlige tjenester som krysser over deres ansvarsområder måtte alle involvere organer være enige.

I 1835 ble det opprettet valgte styringsorganer i alle større byer i England, med unntak av London. City of London ble ikke omfattet av Municipal Corporations Act 1835, og motsatte seg alle forsøk på å endre grensene slik at fattigere bydeler ble innlemmet i City. Dette betydde at byen utenfor City var delt mellom tre grevskap: Middlesex nord for Themsen og vest for Lee, Surrey i sør og sørvest og Kent i sørøst.

Man forsøkte i 1837 å opprette en myndighet som dekke hele byområdet, men de rike distriktene Marylebone og Westminster motsatte seg dette, og klarte å hindre gjennomføringen. I 1854 ble det foreslått å dele inn byen i syv bydeler, og å opprette et Board of Works i hver av dem. Dette ble oppgitt, men året etter opprettet man i stedet MBW med mandat for hele London.

Opprettelsen

MBWs første leder, John Twaites; tegning fra 1858.

MBW ble opprettet da parlamentet vedtok Metropolis Management Act 1855. To myndigheter som forsøksvis hadde blitt opprettet tidligere, Metropolitan Buildings Office (1845) og Metropolitan Commission of Sewers (1848), ble innlemmet i MBW.

Medlemmene skulle oppnevnes av de lokale rådene, vestries. City of London hadde tre medlemmer, store vestries hadde to og de små gikk sammen om å velge medlemmer. Totalt var det 45 representanter, som valgte en formann. Formannen ble ikke valgt blant medlemmene, men ble medlem ex officio. Nominasjonene begynte i desember 1855, og 22. desember møttes representantene for første gang. John Twaites ble valgt til det første formann.

Det ble hovedsakelig finansiert ved at midler fra kull- og vinskatt ble overført fra Finansdepartementet.

Ansvarsområder

Kloakk

Kloakken var en av de største utfordringene. Det meste rant rett ut i Themsen, noe som i århundrer hadde ført til en voldsom stank om sommeren. I 1855 og 1858 hadde man det spesielt ille; sistnevnte år ble sommeren kjent som The Great Stink («Den store stanken»).

En av MBWs største bedrifter var opprettelsen av kjernen i Londons kloakksystem. Det ble lagt omkring 120 km hovedledning og 1650 km sideledninger, hvilket løste problemet. Mye av arbeidet ble ledet av ingeniøren Joseph Bazalgette, som tidligere hadde jobbet for Metropolitan Commission of Sewers.

Gater og broer

MBW ryddet opp i gatenettet i slumstrøk, og organiserte trafikkpatruljer som løste opp kork. De anla en rekke nye gjennomfartsgater for å få et bedre kommunikasjonsnett, blant annet Charing Cross Road, Garrick Street, Northumberland Avenue, Shaftesbury Avenue og Southwark Street.

Fra 1869 kjøpte MBW alle de private broene som krysset Themsen, og fjernet broavgiftene. De bygde også Putney Bridge, Battersea Bridge, Waterloo Bridge og Hammersmith Bridge.

MBW ønsket å bygge en ny bro øst for London Bridge, noe som hadde blitt diskutert i mange år. Bazalgette tegnet en bro i 1878, med en estimert pris på 1,25 millioner pund. Finansdepartementet nektet å støtte prosjektet ved å overføre mer midler fra kull- og vinskatt, men MBW forsøkte allikevel å gå videre. Prosjektet ble skrinlagt da Underhuset nektet å støtte det.

Embankment

MBW opprettet tre seksjoner av Thames Embankment, flomvernet langs Themsen, fra 1864.

Skandaler

Til tross for at MBW hadde gode resultater var londonerne lite fornøyd. Representantene satt fjernt fra folket og deres ønsker, selv om alle som hadde eiendom i London betalte skatt. I tillegg var det å komme inn i MBW svært attraktivt fordi mange av de kontraktene som ble lagt ut gikk til medlemmene. Alle avgjørelser ble tatt i hemmelighet, noe som gjorde korrupsjon enkelt og attraktivt. I slutten av 1880-årene var det en rekke korrupsjonsskandaler, noe som utløste opprettelsen av en kongelig granskningskommisjon.

Den største skandalen begynte med MBWs kjøpt av den gamle musikkpaviljongen på Piccadilly Circus i 1879, da man trodde at det var nødvendig å fjerne den for å anlegge Shaftesbury Avenue. Kort tid etter at man hadde begynt å anlegge gaten ble paviljongen leaset til R.E. Villiers, som i tillegg til vanlig leie betalte et beløp under bordet til MBWs hovedtakstmann F.W. Goddard.

I 1883 virket det sannsynlig at man var klare for å rive paviljongen, og Villiers møtte Goaddard og oppmålingsmannen Thomas James Robertson for å sørge for at han fikk den delen av tomten som ikke trengtes slik at han kunne bygge en ny paviljong der. De gikk med på å hjelpe ham, mot av en viss W.W. Grey fikk et hjørne av tomten til en pub. Det viste seg etterhvert av Grey var Robertsons bror, til tross for at de hadde forskjellige etternavn.

I november 1884 fikk Villiers beskjed fra Robertson om at han måtte komme med et formelt bud, og han tilbød 2700 pund pr. år i leie. MBW instruerte arkitekten George Vulliamy om å taksere tomten, men Vulliamy var gammel og overlot det meste av arbeidet til sine underordnede, som ikke helt tilfeldig var Goddard og Robertson. De satte taksten til 3000 pund pr. år, noe Villiers umiddelbart aksepterte. Dette ble så raskt kjørt gjennom MBW, til tross for at det forelå et annet bud på 4000 pund.

Tomten ble leid ut i to deler, 2650 pund for den største delen og 350 for det vestlige hjørnet. Goddard fikk fortsatt ekstra betaling fra Villiers under bordet, og Robertson bror Grey fikk det vestlige hjørnet til spottpris; det var ekstremt lukrativt å ha en pub der, rett ved Londons teaterdistrikt. Grey solgte også sin gamle pub i Tichborn Street, og de 10 000 pund han tjente på dette ble delt mellom Goddard og Robertson. I desember 1886 solgte Villiers paviljongen, og Goddard fikk 5000 pund av fortjenesten.

Subsidiekorrupsjon

Det gikk i lang tid rykter om at MBW oppfordret de som la inn anbud til å ansette medlemmer av styret som arkitekter eller ingeniører. James Ebenezer Saunders ble hovedarkitekt for den nevnte paviljongen, og for Grand Hotel og Metropole Hotel; han gjorde svært lite arbeid på prosjektene. Begge ble anlagt på eiendommer som tilhørte MBW. Et annet medlem, Francis Hayman Fowler, tok betalt fra enkelte leietakere og eiere uten å utføre arbeid for dem.

MBWs assisterende arkitekt, John Hebb, hadde ansvar for å inspisere sikkerheten på Londons teatre. Han begynte å skrive til eierne om at han aktet å inspisere, og hintet om at de burde sende ham fribilletter. Ettersom MBW hadde makt til å stenge teatre gjorde de fleste dette. Riktignok var de ikke særllig fornøyd med inspeksjonene, så fribillettene hadde en tendens til å være til seter bakerst i salen eller bak søyler.

Granskningskommisjonen

Goddard-Robertsonskandalen ble avslørt i en serie artikler i Financial News med start 25. oktober 1886. MBW gjennomførte selv en undersøkelse ledet av Magheramorne. Den ble gjennomført på inkompetent vis, og kom til at Robertson var «uvøren idet han lot slektninger bli MBWs leietakere uten å informere styret», men fant ikke noe som var verdig ytterligere tiltak. En kampanje startet, og presset vokste. Lord Randolph Churchill, som representerte Paddington South, bydelen hvor følelsene var sterkest mot MBW, fremla et forslag i Underhuset, og 16. februar ble det vedtatt å opprette en kongelig kommisjon.

Kommisjonen ble ledet av Lord Herschell. Den kom til at hovedanklagene i Financial News var korrekte, og til og med mer alvorlige. Flere andre skandaler ble også avdekket, deriblant flere korrupte arkitekter. Dog avviste kommisjonen at hele MBW var gjennomsyret av korrupsjon.

Erstatning

Mens den kongelige kommisjonen utførte sine oppgaver annonserte presidenten for Local Government Board, Charles Ritchie, at valgte grevskapsråd skulle opprettes over hele Storbritannia. Et punkt, som nærmest var skjult i lovteksten, fastlo at området som var dekket av MBW skulle fradeles fra Surrey, Middlesex og Kent, og opprettes som grevskapet London. Dette var omtrent det de som hadde drevet kampanjen mot MBW hadde ønsket.

Oppløsning

De siste ukene MBW eksisterte var deres minst ærerike tid. London County Council ble valgt 21. januar 1889, og skulle tiltre 1. april. MBW var ute av stand til å fungere, men det var klart at LCC på sikt ville være ansvarlig for styrets avgjørelser. MBW begynte derfor å dele ut store pensjoner til sine styremedlemmer som skulle trekke seg tilbake, og høye lønninger til de som skulle over til LCC.

MBW avgjorde så at Samaritan Hospital i Marylebone skulle få råderett over 3,6 meter av fortauet foran sykehuset, noe LCC var mot. LCC skrev og bad om at vedtaket ble omgjort, men MBW svarte ikke engang på henvendelsen.

Helt til slutt fikk MBW inn anbud for bygging av Blackwall-tunnelen, og bestemte seg for å tildele kontrakten på sitt aller siste møte. LCC skrev igjen, og bad om at de fikk ta avgjørelsen. 18. mars 1889 svarte MBWs formann at de ville ta avgjørelsen. LCC henvendte seg til regjeringen, som valgte å skjære gjennom ved å oppløse MBW og sette LCC igang den 21. mars, ti dager tidligere enn planlagt.

Formenn

Sir John Thwaites 1855-1870
James Macnaghten Hogg 1870-1889