Morgan Kane – menneskejeger
| Morgan Kane – menneskejeger | |||
|---|---|---|---|
| Forfatter(e) | Kjell Hallbing | ||
| Utgitt | 1971 | ||
| Forlag | Bladkompaniet | ||
Morgan Kane – menneskejeger er en norsk samling noveller, utgitt som bok nummer 51 i den 83 bind store serien om western-helten og US-marshalen Morgan Kane. Boka ble lansert i 1971, og forfatteren var Kjell Hallbing under pseudonymet Louis Masterson.
Boka kom ut i Bladkompaniets pocketserie Stjernebøkene, som Stjerne-bok nr. 458 og kostet fire kroner. Det var den tredje Kane-novellesamlingen som ble utgitt i serien, sydd sammen på samme vis som Kane’s våpen som hadde kommet tidligere samme året. I senere utgivelser kom boka med tittelen i kortform, kun som Menneskejeger.
De seks enkelt-novellene i boka hadde alle tidligere vært publisert i forlagets blad Western, i årene 1969 til 1970. For å sy det sammen som en bok startet imidlertid Hallbing det hele i form av et brev fra Justisdepartentet til Kanes U.S. Marshal-sjef Willim Shane. Byråkratene i Washington klager over Kanes lave andel arrestasjoner, i det påfallende mange potensielle arrestanter faller for hans revolver. Shane krangler ikke om prosenter, men forsøker å forklare kontoristene at dette har sammenheng med at Kane møter forbrytere som selv er revolvermenn, ikke har annet enn galgen å se fram til og derfor har lite å tape.[1]
Boka er snekret i hop av seks noveller egnet til å underbygge Shanes argumenter, seks originale Western-historier:
- «Revolvermanns lov» fra Western nr. 40 1970. Her sendes Kane til Reno i Oklahoma Territory for å pågripe premiejegeren og revolvermannen Martin Werner, som har klart å skaffe seg jobb som assisterende marshal. Han faller for Kanes Double Action Colt Police Positive.
- «Morgan Kane og menneskejegeren» fra Western nr. 7 i 1969. Her konfronteres Kane blant annet med en premiejeger og en falskspiller som burde møtt loven i form av lengre retteganger, men som istedet møter Kane.
- «Sheriffen i Satanta» fra Western nr. 26 i 1969. Kane skal arrestere sheriffen i Satanta i Texas, en lovens vokter som istedenfor å vokte loven har hjulpet ettersøkte forbrytere. Der finner imidlertid Kane en kjeltring ved navn Zeb som det viser seg har et tak på sheriffen. Zeb er også en en dem som ikke blir anholdt av Kane.
- «Lovens skygge» fra Western nr. 11 1970. Den ettersøkte Billy Goulden har skaffet seg jobb som sheriff i småbyen Green River City, der han sågar blir populær for sitt virke. Da Morgan Kane kommer for å arrestere ham blir det forviklinger som åpenbart gjør det vanskelig å gjennomføre en ordinær pågripelse av mannen.
- «Morgan Kane møter sin overmann» fra Western nr. 15 1969. Bak denne noe urealistiske tittelen finner vi historien om hvordan Kane stanser drapsmannen Scott Paul Atchinson, som i årevis har vært på flukt fra lovens lange arm.
- «Morgan Kane må dø» fra Western nr. 44 1969. Her finnes en historie som, til fulle, bekrefter at Kane, tross alt, anstrenger seg for å bringe kriminelle trygt til kasjotter, rettsaler og forskriftsmessige galger. Men når styrtregn, flom, en amorøs banksjefhustru, en uforsvarlig pengetransport og utenforstående legger hinder i veien forstår man godt hvorfor Kanes fange Match Madison ender opp underveis.
Innholdsmessig er boka altså brygget på gamle historier, men da den kom ut i 1971 var Kane-seriens popularitet stigende, og leserne omfavnet entusiastisk både nye bøker og resirkulerte noveller.
Mottagelsen av boka[rediger | rediger kilde]
Da Morgan Kane – menneskejeger kom ut var Kane-serien de første årene etter at den startet i 1966 blitt utgitt i nokså normale pocket-opplag på 12-16000,[2] men fra 1969 hadde forlaget merket en økende interesse, og ifølge forleggeren Finn Arnesen hadde den «virkelige rakettferden mot kjempeopplagene» for lengst startet da Morgan Kane – menneskejeger kom ut i 1971. På nyåret trykket man da 27 000 og sommeren 1971 nådde førsteopplag 38 000.[3]
Da Kane-serien for alvor slo an måtte Morgan Kane – menneskejeger utover i 1970-årene trykkes i stadig nye opplag. Mens den fortsatt ble utgitt i Bladkompaniets opprinnelige pocket-serie kom boka i minst fire opplag.[4] I tillegg ble den solgt i hardcover-versjon da Bladkompaniet i årene 1972-1974 lanserte serien i innbundet utgave, med to bøker i hvert bind.[5]
Og utgivelsene var ikke begrenset til Norge.
Boka kom i 1976 i Danmark på Winther som Menneskejæger[6] og i 1977 Sverige på B. Wahlströms Bokförlag som Våldets lag.[7] I Finland kom den i 1978 på Otava som Ihmismetsästäjä.[8]
Senere utgivelser[rediger | rediger kilde]
Da Bladkompaniet i 1991 ga ut serien på nytt besluttet de å publisere bøkene i kronologisk rekkefølge, der man begynte med Kanes fødsel og sluttet med Den siste jakten. Nå fikk boka navnet i kortform, kom som Menneskejeger i et dobbeltbind, i bok nr. 31, sammen med Kane’s kvinner. Da Bladkompaniet/Schibstedforlagene i årene 2002–2008 gjenutga bøkene i dobbelt-pocket kom Menneskejeger i 2006 som bok 59 i bind 59–60.
Etter at Aller forlag i 2008 tok over rettighetene kom bøkene fra 2009 enkeltvis, fortsatt i kronologisk rekkefølge, men med noen justeringer. Nå kom boka som Menneskejeger i 2012 som bok nr. 39 i serien,[9] en utgivelse som i 2014 ble lansert som lydbok av Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek, innlest av Jan Olav Simonsen.[10]
Navnet i kortform og plasseringen som bok 62 i serien er ført videre i senere utgivelser, som i Cappelen Damms lydbokversjon fra 2021, lest inn av Torgeir Reiten.[11]
Endringen fra den opprinnelige serien til den nyeste, kronologiske rekkefølgen fikk ingen store konsekvenser for romanenes vedkommende. Det holdt stort sett å endre boknummer. For novellesamlingene var det ikke så lett, siden de enkelte novellene kunne omhandle ulike tider i Kanes liv. I praksis løste man det ved å beholde boktitlene, men stokke om på innholdet i enkelt-bøkene. Noen noveller ble tatt ut, noen satt inn. Med titler som Kane’s kvinner, Kane’s våpen, Lovens bøddel, Kane’s lov og Menneskejeger sto man jo nokså fritt i redigeringsprosessen, siden Kane stort sett omga seg med våpen, kvinner og egen lov i de fleste novellene - og uansett var en slags bøddel og menneskejeger.[12]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Den store boka om Morgan Kane, Aller forlag 2014, side 220
- ^ Hallbing selv angir 12-15000, se Den store boka om Morgan Kane, Atle Nielsen, Kjell Jørgen Holbye m. fl., Aller forlag 2014, side 291. Forleggeren Arnesen angir 15-16000, se Finn Arnesen: Fra Rudolf Muus til Margit Sandemo : 75 års folkelesing fra Bladkompaniet AS, Bladkompaniet 1990, side 122
- ^ Finn Arnesen: Fra Rudolf Muus til Margit Sandemo : 75 års folkelesing fra Bladkompaniet AS, Bladkompaniet 1990, side 122
- ^ Antall opplag er angitt på bokoversikt i 6. opplag av Udyret fra Yuma, Bladkompaniet 1972
- ^ Serien omfattet alle bøkene til og med Der ørnene dør. Se Den store boka om Morgan Kane, Atle Nielsen, Kjell Jørgen Holbye m. fl., Aller forlag 2014, side 322
- ^ «morgankane.org». Arkivert fra originalen 22. oktober 2022. Besøkt 4. november 2022.
- ^ morgankane.org[død lenke]
- ^ «morgankane.org». Arkivert fra originalen 19. oktober 2022. Besøkt 4. november 2022.
- ^ Den store boka om Morgan Kane, Atle Nielsen, Kjell Jørgen Holbye m. fl., Aller forlag 2014, side 322–323
- ^ «Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek». Arkivert fra originalen 4. november 2022. Besøkt 4. november 2022.
- ^ Presentasjon av lydboka Menneskejeger på Cappelen Damms nettsider
- ^ En oversikt over endringene finnes i Den store boka om Morgan Kane, Atle Nielsen, Kjell Jørgen Holbye m. fl., Aller forlag 2014, side 324-325.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Atle Nielsen, Kjell Jørgen Holbye m. fl.: Den store boka om Morgan Kane, Aller forlag 2014, side 220–221.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]