Meitefiske

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Meitefiske er fiske med meite som agn.

Meitefiskets grunnprinsipp er å forsøke å fange fisk ved å presentere noe som faktisk er spiselig for fisken. Dette i motsetning til f.eks. fluefiske og slukfiske der det benyttes kunstige agn.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Meite kan defineres som sportsfiske med levende agn. Meiting er blitt bedrevet så lenge man har holdt på med fiske, men det moderne meitefisket fikk sitt gjennombrudd i Norge på 1980-tallet. Sportsfiske, også det moderne meitefisket, har røtter blant engelske sportsfiskere. Et målrettet, systematisk, meite etter store eksemplarer av de ulike artene ble ansett som meget krevende, og i særlig grad gjaldt det karpe. I 1952 fanget den engelske sportsfiskeren Richard Walker en kjempekarpe på cirka 20 kg. Det var startskuddet for det som går under betegnelsen specimenfiske (specimenmeite), altså målrettet meite etter de største fiskene av en art. Metodene som britene brukte tidlig i 1950-årene ble et fundament for utviklingen av det moderne meite. Britenes kunnskap om fiskemetoder og utstyr ble overført til kontinentet utover på 1950- og 60-tallet. Meitere på kontinentet utviklet deretter egne metoder, og når det gjelder konkurransemeite har ideene til franske, italienske og tyske sportsfiskere gjort stor suksess. Men innenfor målrettet meite etter stor fisk, har britene hele tiden vært toneangivende. Til Skandinavia kom det moderne meitet på 1970-tallet, og i Norge fikk altså denne formen for sportfiske et gjennombrudd på 1980-tallet. Det moderne meitet innebærer fiske i ferskevann med lette og spesialiserte takkel, følsomme nappindikatorer, en rekke ulike agn og ikke minst fôring med et fôr basert på brød og en lang rekke fôrtilsatser som tilfører smak, lukt, farge og konsistens. Selv om moderne meite regnes som et motstykke til det tradisjonelle markfisket etter abbor og ørret, så er det i praksis ikke noe entydig skille mellom moderne meite og mer tradisjonelle teknikker. Utviklingen av det moderne meitet henger tett sammen med tilgangen på nye materialer og konstruksjonsteknikker for stenger, sener, sneller, dupper og annet utstyr. I Norge ble det stiftet flere spesialiserte meiteforeninger utover på 1980-tallet. Som overordnet organ for disse foreningene, paraplyorganisasjon, ble Norsk Meiteunion (NMU) stiftet i 1989.

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Over tidens løp har det blitt utviklet mye utstyr for meitefiske av forskjellig art.

Stenger[rediger | rediger kilde]

Stenger til meitefiske spenner over et stort område, fra 7-meters bolognaise-stenger, til 70 cm ismeite-stenger. De vanligste typene for bruk i ferskvann uten isdekke er:

  • Vanlig spinn/haspel-stang, fortrinnsvis med relativt myk tupp, tilpasset vekten av agn og evt søkke.
  • Spesialstenger for bunn-, feeder- og duppmeite, oftest med spesielle tupper (swingtip, quivertip mv), beregnet på søkker fra 1-40g
  • Såkalte karpe-stenger for de tunge løftene og lange kast (30-120g kastevekter)
  • Lange teleskop-stenger (også bolognaise-stenger) (som oftest topp-knytte, dvs senen er festet i toppen, og en bruker ikke snelle)

I saltvann brukes i tillegg til vanlige haspel-/spinn-stenger også kyst-meite-, surfcasting-, og båtstenger:

  • Kystmeitestenger er litt kraftigere utgaver av match/feeder stengene til ferskvannsbruk, beregnet på søkker på 40-100g
  • Suftcasting stenger er de groveste stengene, ofte 14-17 for, beregnet for vekter opp til 300g. Med riktig teknikk kan man kaste agnet flere hundre meter.
  • Båtmeitestenger er relativt korte, stive stenger, med litt mykere tupp enn båtstenger beregnet på pilking. Brukes for å slippe agn og søkke rett ned fra båt, ofte på flere hundre meters dyp.

Enkelte stenger klassifiseres med betegnelsen "lbs", som forteller hvort mange pund som må til for å bøye stanga slik at håndtak og tupp står 90 grader på hverandre. En 2,5 lbs stang kaster 60-100g søkker greit, men en direkte omregning fra "lbs" til kastevekter slik stenger vanligvis klassifiseres er ikke alltid lett.

Sneller[rediger | rediger kilde]

De to viktigste hovedtypene er haspelsnelle og multiplikatorsnelle:

  • Haspelsnelle: Fast spole, en bøyle (snørefører) drar senen rundt på spolen. Henger under stangen. Standardsnellen til det meste av fiske, også meitefiske.

Liten haspelsnelle med front-brems.

Snellene finnes i mange størrelser, fra ørsmå til uventet store. Mange fabrikanter bruker om lag samme betegnelser for å angi størrelse. En "1000"-snelle er relativt liten, og tar kanskje 120m med tynn (0,16mm) sene. En 4000-snelle er en mellomstørrelse, og tar ca. 250m med 0,25mm sene. En 10 000-størrelse snelle brukes til tungt surf/kyst meite og kan ta 500m med 0,40 sene. Snellene har brems som brukes når man "kjører" fisken. Denne opereres med et hjul enten foran eller bak på snellen.

For meitefiske er en variant av haspelsnellen spesielt interessant, såkalte "Baitrunner" sneller. Dette er sneller hvor spolen kan frikobles så den løper tilnærmet fritt. En fisk som tar agnet vil ikke merke motstand fra snøret før man slår av baitrunnerfunksjonen og gjør tilslag.

  • Multiplikatorsnelle: Dette er en snelletype som sitter oppå stanga. Spolen roterer under kast og innsveiving. Snellene har som oftest en snørefører som trekker senen frem- og tilbake og legger senen jevnt på spolen. I forbindelse med meiting brukes den hovedsakelig til båtfiske og til kyst/surf fiske, for de lange kastene med tunge søkker.

Multisnelle med snørefører og spakbrems.

Sene[rediger | rediger kilde]

Det finnes to hovedtyper sene, såkalte "mono-sene" og "multisene":

  • Monofilamentsene: dette er den senetypen de fleste kjenner. Én tynn tråd laget av et plastmateriale, som oftest klar i fargen, men finnes også med innblandet fargestoff. Finnes fra svært tynne (0,08mm, bruddstyrke ca. 1 kg, opp til 1 og 2 mm som har en styrke på flere titalls kilo) Kvaliteten varierer, både med hensyn på bruddstyrke, slitestyrke, såkalt "minne", dvs hvor mye senen holder på krøllen den får på spolen, og andre faktorer.

En undervariant av vanlig mono sene er fluorokarbonsener, som har høyere bruddstyrke, og er nesten usynlige i vann. Disse er som regel relativt dyre, og brukes mest på de siste 3-4 meterne.

  • Multifilamentsene: Dette er såkalte "supersene", hvor flere fibre er flettet sammen til en tynn tråd. Har vesentlig høyere bruddstyrke enn mono-sener, og har ikke samme elastisitet som mono-sener. Særlig på store dyp vil en mono-sene ha så mye elastisitet at man mister følingen med agnet. Multisen er vesentlig dyrere enn mono, og har ikke like stor slitestyrke, så hvis senen skal brukes på steder med mye skarpe steiner, er en mono-sene å foretrekke.

Hvilken senetype man bruker til meite er en smaks- og erfaringssak. På korte hold/mindre fisk brukes hovedsakelig mono-sene. På store dyp/lange avstander nesten utelukkende multisene.

Dupp[rediger | rediger kilde]

Dupper finnes i et utall varianter, fra små penner som tåler et par splitthagl, til digre sigarer som bærer en hel agnfisk. Det finnes spesielle dupper for rennende vann og for stille vann, dupper som festes i bunn og på toppen. osv..

Søkker[rediger | rediger kilde]

Hovedtyper:

  • Splitthagl – små blyhagl som klemmes fast på senen
  • Kulesøkker – små kuler som senen løper igjennom til glidende meite
  • Dråpesøkker – mer eller mindre dråpeformede, med en ring el.l. på toppen. Til all slags meite. Størrelser fra 5-500g
  • Sigarsøkker – merkelig nok sigarformet, med et øye i hver ende for å knytes fast i sene i begge ender.
  • Slangesøkker – ett søkke i enden av en plastslange. Brukes i elv med dårlig bunn (mye steiner det er lett å sette fast et dråpesøkke i).
  • Havfiskesøkker – forskjellige varianter for å få agnet ned gjennom flere hundre meter strøm.
  • Surf-søkker – spesialsøkker for å kaste langt og å få søkket til å ligge rolig

Forkurv[rediger | rediger kilde]

En avart eller videreføring av søkker er bruk av fôrkurv. Dette er en fortynget plast- eller nettinghylse, som fylles med lokkefôr. Fôrkurven knyttes i en søkkefortom i stedet for et søkke, og kroken med agnet knyttes i en krokfortom. Med denne metoden vil fisken lokkes til stedet av lokkefôret, og forhåpentlig bite på agnet.

Kroker[rediger | rediger kilde]

Enkeltkroker finnes i størrelser fra denne: J og opp til 12–15 cm lange. Størrelsen angis som et tall: 24, 22, 20, 18, 16, 14, 12, 10. 8, 6, 4, 2, 1/0, 2/0, 4/0, 6/0, 8/0 osv. En 28-krok er omtrent så stor: J, en 8'er er om lag én cm lang, en 2'er er om lag 2 cm, og en 10/0 ca. 8 cm lang. Størrelsen varierer mellom fabrikantene, en 1/0 hos én kan være større enn en 2/0 hos en annen.Kroken tilpasses størrelsen på agnet, og deretter størrelsen på munnen til fisken man er ute etter. De fleste enkeltkroker har et øye i enden for å feste senen, enkelte typer har en flat "spade" i enden hvor man knyter senen rundt krokstammen i stedet for i øyet.

Formen varierer også, med kort/lang stamme, tykt/tynt gods, med eller uten hakk i stammen for å holde agnet på plass, med eller uten vridd krogspiss osv. En spesiell variant er sirkelkroken, hvos spissen er vendt innover i stedet for oppover. Hensikten med denne er at fisken selv skal kroke seg i munnviken uten at man gjør tilslag.

Treblekroker er tre enkeltkroker loddet sammen så de står 120° på hverandre. Ved meiting brukes den mest til takling av hel agnfisk eller større fileter. Fordelen er at man kan begrave én krok i agnet, og la de andre være frie for å kroke fisken.

Stangholdere[rediger | rediger kilde]

Til å holde stangen under meite brukes en stangholder, enten en "bankstick"/jordspyd, eller et mer avansert tre- eller firebent stativ, såkalt "rodpod". Stangholderen kan utstyres med nappvarslere, forskjellige inretninger som kan hjelpe til å vise et napp.

Agn[rediger | rediger kilde]

Metoder[rediger | rediger kilde]

Fiske etter de forskjellige artene[rediger | rediger kilde]

Meitefiske er godt egnet etter fiske etter alle typer ferskvannsfisk. Men på grunn av fiskeartenes høyst forskjellige levesett er det svært forskjellige metoder som benyttes når man målrettet fisker de forskjellige artene. Under følger noen korte punkter som kan være nyttig når man fisker etter en bestemt art.

  • Abbor
    • Abboren trives i nærheten av vegetasjon. Fiske i nærheten av/under trær, rundt vannliljer, langs sivkanter o.l. gir ofte godt resultat
    • Abboren er hovedsakelig en kjøtteter, men kan også ta vegetabilske agn. mark, maggot, småfisk eller deler av fisk fungerer som regel bra. Men den kan også nås på f.eks. mais.
    • Abboren kan fiskes året rundt både fra land og på isen.
  • Gjedde
    • Gjedda er innsjøenes store rovdyr. Fisk eller deler av fisk er natrulige agn for denne arten. Den tar iblant mindre agn også som mark, men dette er ofte mindre gjedder.
    • Når det gjelder valget av art som agn er meningene mange. Noen sverger til mort og laue, mens andre kun benytter abbor
    • Gjedda kan fiskes året rundt, men blir det for varmt i vannet trekker den lengre ned i vannlagene noe som gjør den vanskeligere å nå. Vår og høst regnes som de beste tidene for gjeddefiske. Fiske om natten gir ofte uttelling.
  • Mort
    • Små mort tas lett på brød/loff og mais, men også mark. Ettersom mort og abbor ofte er å finne i samme vann kan man unngå å fange små abbor ved i velge brød eller loff som man klemmer rundt kroken.
  • Brasme
    • Brasmen henter hovedsakelig maten sin på bunnen. Bunnmeite er derfor et naturlig valg.
    • Brasme tar både vegetabilske og animalske agn. Mais, mark, maggot og casters er ofte å finne på kroken til brasmefiskere.
    • Brasme reagerer positivt på foring. Det å kaste ut mais eller ferdig brasmefor i tiden før man skal fiske gir ofte god avkastning. Enkelte gjør dette i ukevis før de begynner selve fisket.
  • Sørv
    • Sørv er en varmekjær fisk som ofte er i støtet på varme sommerdager.
    • Den er knyttet til vegetasjon og påtreffes ofte i sivkanten.
    • Ser man på en sørv vil man fort legge merke til at den er underbitt, noe som forteller at den søker mat på overflaten eller midt i vannlaget.
    • Den tar på mark, maggot og mais. Mais kan være å foretrekke da dette agnet ikke virker like tiltrekkende på andre arter som ofte lever i samme habitat, som laue og mort.
    • Fiske med dalende agn gir ofte godt resultat. For å få agnet til å falle langsomt gjennom vannlagene festes alt søkke oppe ved duppen.
  • Hork
  • Sik
  • Vederbuk
  • Gullbust
  • Flire
  • Laue
  • Ørret
  • Laks
  • Røye

Meitefiske (agnfiske) i sjøen[rediger | rediger kilde]

Dette fisket omfatter alt fra barn med en stein i hyssing med eller uten agnkrabbefiske, til yrkesfiske med drivline.

Bunnsnøre[rediger | rediger kilde]

Bunnsnørefiske med håndsnøre er i dag en lite brukt fiskemetode.

Det kunne foregå fra land der fjellet var stupbratt mange meter ned. Der fikk man fisk som gikk i taren, som berggylte og «sypike». En og annen hvilling kunne også forville seg til å bite. Traff man riktig med plassen, var det også torsk som hadde sitt revir der. Dette fisket var for å få fisk til kraften i fiskesuppa.

Mer vanlig var å ro eller seile ut og fiske på med. Med var den gamle måten å vite hvor man var hen på havet. For ikke å drive av, kunne man slippe ned en ilestein i grastau som holdt båten på plass over stedet en visste der var godt fiske. Ilet var ikke det mest pålitelige bunnfestet, så en måtte gløtte opp i ny og ne for å kontrollere om vind og strøm hadde ført en vekk fra medet.

Bunnsnøret var kveilet opp på en grind og de to krokene var festet med fortom til et blylodd med to messingstenger som pekte i hver sin retning. Agn var stykker av fisk. Snøret ble kveilet ut til loddet var i bunnen, og så trukket fire favner opp igjen. Ble snøret liggende på bunnen var det knurr man fikk. Den ble kastet overbord som ufisk. Utbyttet kunne variere med sted og årstid, men det var vanlig å komme hjem med i hvertfall torsk, sei, hyse eller kolje, og en og annen lange.

I dag er dette fisket delvis avløst av sluk- og pilkefiske. Større plastbåter har så stort vindfang at de lett driver av medet selv med dregg som bunnfeste.

I den grad metoden benyttes er det for fritidsfiske. Fra en forholdsvis liten båt kan man velge å ligge i ro med f.eks. en dregg, eller man kan drive med strøm og vind. Da dekker man et større område, og sannsynligheten for å få fisk er større. Blåskjell benyttes ofte som agn.

Linefiske[rediger | rediger kilde]

Linefiske kunne drives med bunnline eller flyteliner. Agn var stort sett hva som kunne skaffes i store nok mengder, ofte stimfisk som sild eller makrell.

Se også[rediger | rediger kilde]

Bekkefiske

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Johansen, Rune "Meite etter laksefisk, rovfisk og karpefisk med naturlioge agn", Naturforlaget / Bokklubben Villmarksliv, 1993, s. 13 Sportsfiskeleksikon, 2005, s. 382, 383