Mehmed IV

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mehmed IV

Mehmed IV også kjent som Mohammed IV (arabisk محمد الرابع, født 2. januar 1642 i Topkapipalasset i Istanbul, død 6. januar 1693 i Edirne) var sultan av Det osmanske riket fra 1648 til 1687.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av sultan Ibrahim I og Turhan Hadice, en rutensk konkubine.[1][2][3][4][5] Kort etter hans fødsel kranglet faren og koren kraftig, og Ibrahim ble så rasende hat han rev Mehmed fra morens armer og kastet han ned i en cisterne. Heldigvis ble han reddet av haremets tjenerskap. Men hendelsen gav Mehmed et arr på pannen for hele livet.[6]

Sultanstid[rediger | rediger kilde]

Mehmet IV etterfulgte i august 1648 sin myrdede far. Under hans mindreårighet ble regjeringen først ledet av onkelen Kösem Sultan, senere av moren. Under uroligheter i Lilleasia og pågående krig mot Venezia skulle Mehmet så selv overta styret. Men på morens oppfordring overlot han imidlertid dette til andre.

Han skulle selv få tilnavnet Avci (اوجی, Avcı, «jegeren») fordi han tilbrakte det meste av sin tid med jakt. Han interesserte seg lite for statsskikk; den slagt overlot han til sine storvesirer.[7] Blant dem rager Köprülü Mehmed Pasja (1580–1661, storvesir fra 1656), som videreførten den siden 1645 pågående krigen om Kreta mot Republikken Venezia og i 1658–1660 var seierrik i Siebenbürgen mot Georg II Rákóczi.

Etter Mehmed Köprülüs død kalte han dennes sønn Köprülü Fâzıl Ahmed Pasja (1636–1676, storvesir fra 1661) til dette embede. Denne anførte Ungarn-felttoget 1663–1664, som til tross for det tapte slaget ved Mogersdorf endte opp med fremgang og territoriell gevinst for Det osmanske rike. På øya Kreta avsluttet han i 1669 i krigen mot Venezia med fremgang den lange (siden 1648) beleiringen av Candia, og under fredsslutningen etterpå vant han både Kreta og en rekke andre venezianske besittelser i Egeerhavet og langs Dalmatiakysten for Det osmanske rike. den osmansk-polske krig 1672–1676 vant Ahmed Köprülü Podolia for sultanen. En beretning om felttoget i 1672 skrevet av Hacı Ali er overlevert for ettertiden. Men forsøket på å erobre hele Ukraina i den russisk-tyrkiske krig, slo feil.

Den neste storvesiren, Kara Mustafa Pasja (1634/35–1683, storvesir fra 1676), var mindre heldig. Han beleiret med fremgang kosakkbyen Tsjyhyryn og støttet Imre Thökölys oppstand mor østerrikerne i 1683. Den påfølgende tyrkiske beleiringen av Wien var imidlertid mislykket, idet den polske kong Jan III Sobieski og riksfeltherren Karl V slo dem og drev dem på retrett.

Mehmed IV, som var blitt helt overrasket over felttoget mot Wien, var riktignok forbitret over storvesirens egenmektighet og over nederlaget, men ville til å begynne med ikke straffe Kara Mustafa. Igjen var det viktigere for han å gå på jakt enn å ta seg av statsanliggender. Først ved at folk ved hoffet hadde klart å intrigere mot storvesiren ble sultanen beredt til å undertegne hans dødsdom.[8] Han lot Kara Mustafa kvele i Beograd. Men dette reddet ikke tronen. Under den store tyrkerkrig 1683–1699 ble hans rike for første gang tvunget på defensiven. Nederlagene endte med at sultanen ble fratatt makten og holdt i fangenskap i Edirne.

Hans etterfølger ble Süleyman II (sultan fra 1695 til 1703).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Historisches Museum der Stadt Wien, Robert Waissenberger (utgiver): Die Türken vor Wien. Europa und die Entscheidung an der Donau. Residenz Verlag, Salzburg/Wien 1982, ISBN 3-7017-0312-4.
  • Ferenc Majoros, Bernd Rill: Das Osmanische Reich 1300–1922. Die Geschichte einer Großmacht. Marix, Wiesbaden 2004, ISBN 3-937715-25-8.
  • Josef Matuz: Das osmanische Reich. Grundlinien seiner Geschichte. 4. Auflage. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2006, ISBN 3-534-20020-9.
  • Nicolae Iorga: Geschichte des Osmanischen Reiches. Nach den Quellen dargestellt. 5 Bände, Verlag Perthes, Gotha 1908–1913, Nachdruck Frankfurt/Main 1990.
  • Gabriel Effendi Noradounghian: Recueil d’actes internationaux de l’Empire Ottoman 1300–1789. Tome I. Paris, Neufchâtel 1897. Reprint: Kraus, Nendeln 1978, ISBN 3-262-00527-4.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Natalia Yakovenko."Essays on History on Ukraine. From the Earliest Times until the End of the 18th Century". 1997.
  2. ^ E. van Donzel, Islamic Desk Reference: Compiled from the Encyclopaedia of Islam, Brill Academic Publishers, p 219
  3. ^ Robert Bator, Daily Life in Ancient and Modern Istanbul, Runestone Press, p 42
  4. ^ Douglas Arthur Howard, The History of Turkey, Greenwood Press, p 195
  5. ^ Kosem Sultan - Britannica Online Encyclopedia
  6. ^ John Freely - Inside the Seraglio published 1999, Chapter 9: Three Mad Sultans
  7. ^ Robert Waissenberger: Orientierung im Zeitalter. in: Historisches Museum der Stadt Wien, Robert Waissenberger (utgiver): Die Türken vor Wien. Europa und die Entscheidung an er Donau 1683. Residenz Verlag, Salzburg/Wien 1982, ISBN 3-7017-0312-4, S. 13.
  8. ^ Zygmunt Abrahamowicz, Krakau: Kara Mustafa Pascha. i: Historisches Museum der Stadt Wien, Robert Waissenberger (utgiver): Die Türken vor Wien. Europa und die Entscheidung an der Donau 1683. Residenz Verlag, Salzburg/Wien 1982, ISBN 3-7017-0312-4, s. 249.


Forgjenger
Ibrahim I
IslamSymbol colored.jpg
Osmansk sultan
16481687
Etterfølger
Suleiman II

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • (en) Kategori:Mehmed IV – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata
  • Illustration von Mathias van Somer von 1665: Mahomet, Der Vierte Dieses Namens Und Von Dem Otthomanischen Geschlechte der neunzehende Türkische Kayser (Mal:ULBDD)