Martin Frobisher

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Martin Frobisher av Cornelis Ketel.

Martin Frobisher (født ca. 1535, død 22. november 1594) var en engelsk sjøkaptein og kaper som gjorde tre oppdagelsesreiser til Den nye verden for å lete etter Nordvestpassasjen. Alle reisene endte i det nordøstre Canada, omkring det som nå er Resolution Island og Frobisher Bay. Han ble senere adlet for sin tjeneste i motstanden mot den spanske armada i 1588.

Tidig liv[rediger | rediger kilde]

Martin Frobisher var yngste sønn blant de fem barna til Barnard og Margaret Frobisher fra Yorkshire i England. Familien nedstammet fra John Frobysler (født omkring 1255) som hadde skotsk hærkomst og som kjempet for kong Edvard I i den walisiske krigen og fikk derfor landområde i Chirk i Flintshire i nord Wales.

Frobisher ble som liten sendt til en slektning, John York, i London for å gå på skole. I 1544 satte York ham ombord på et handelsskip på vei mot Guinea. 1565 var han blitt kaptein og mellom 1571 og 1572 var han i statens tjeneste til sjøs ved Irlands kyst.[trenger referanse] Han giftet seg i 1559.

Den første reisen på leting etter Nordvestpassasjen[rediger | rediger kilde]

I 1560 eller 1561 hadde Frobisher besluttet[trenger referanse] å lete etter en nordvestlig passasje, en handelsvei til India og og Kina (som på den tid ble kalt Cathay). Det tok ham 15 år å samle sammen det nødvendige til prosjektet. I 1576, med hjelp fra jarlen av Warwick, kunne han føre befal over en ekspedisjon med noen små skip. Det var to små barker «Gabriel» og «Michael» på omtrent 20–25 tonn hver og et lite orlogsskip på 10 tonn, samt besetning på 35 mann.

Han lettet anker ved Blackwall, og etter å ha mottatt en lykkeønsking av Elisabet I av England satte han seil fra Greenwich 7. juni, på vei mot Shetlandsøyene. Orlogsskipet forliste i en storm og barken «Michael» ble oppgitt, men 28. juli nådde «Gabriel» Labradorkysten.

Noen dager senere nådde han Frobisher Bays munning, men ettersom is og vind hindret ham å reise nordover bestemte Frobisher å seile vest for passasjen (som han trodde var et sund) for å finne ut om han skulle ta seg gjennom den til åpent hav på den andre siden.

Mister mannskap[rediger | rediger kilde]

Butcher Island ble nådd 18. august hvor ekspedisjonen møtte en del av lokalbefolkningen. Fem av Frobishers mann ble tatt til fange. De ble aldri sett igjen. Etter å ha forsøkt med en redningsaksjon, hvor han mislykkes, rettet Frobisher reisen hjemover igjen og nådde London 9. oktober. Blant det som hurtig var blitt tatt med var det litt "svart jord" og det virket som dette var det eneste utbytte av reisen.[trenger referanse]

Det ryktes i utlandet at at denne tilsynelatende verdiløse "svarte jord" i virkeligheten var en gullklump.[trenger referanse] Det er vanskelig å si hvordan dette ryktet oppstod, om det var noen flik av sannhet i det, eller om Frobisher lurte folk for å få midler og skaffe seg sponsorer for å lykkes med sitt livsmål.[trenger referanse]

Den andre reisen[rediger | rediger kilde]

Ferden var til en viss del vellykket. Neste år kunne en mye større ekspedisjon bemannes. Dronningen lånte ut skipet «Arid» fra den kongelige flåten og stod for 1 000 pund av ekspedisjonens utgifter. Et eget selskap ble dannet med fullmakt fra kronen, noe som gav enerett til å seile i alle retninger utenom østover. Frobisher ble utnevnt kommanderende admiral over alle land- og vannområder som han kanskje skulle komme til å oppdage.[trenger referanse]

Den 26. mai 1577 forlot ekspedisjonen, som foruten «Arid» bestod av skipene «Gabriel» og «Michael» med andre båter, orlogsskip og totalt 120 personer, deriblant gruvearbeidere med flere og seilte fra det nordlige Skottland og nådde Hall Island ved Frobisher Bays munning den 17. juli. Noen dager senere ble landet og bukten tatt i besittelse i dronningens navn.[trenger referanse]

Flere uker ble brukt til å samle malm og ikke særskilt mye annet egnet seg til å ta med, ettersom Frobisher hadde fått ordre om å vente med ytterligere leting etter passasjen til en annen gang. Mange forhandlinger og noen stridigheter med de innfødte forkom. Man forsøkte å mekle, men det var nytteløst.[trenger referanse]

Tilbaketuren startet 23. august «Arid» og «Milford» kom frem 23. september. «Gabriel» og «Michael» returnerte til, henholdsvis Bristol og Yarmouth.

Frobisher ble mottatt og takket av dronningen på Windsor slott. Store forberedelser ble gjort for å bedømme den store mengden "malm" (omkring 200 tonn) som de hadde tatt med seg hjem. Dette to lang tid og førte til mye diskusjon blant de interesserte partene.[trenger referanse]

Den tredje reisen[rediger | rediger kilde]

Dronningen og andre fortsatte å tro på at det fantes verdier i de nyoppdagede landområdene som hun kalte META INCOGNITA og det ble besluttet at man skulle sende ut en ennå større ekspedisjon enn det man noensinne tidigere hadde gjort, med alt som skulle trenges for å grunnlegge en koloni på 100 mann. Frobisher ble igjen mottatt av dronningen ved Greenwich, og hun hengte et fin gullkjede om hans hals.[trenger referanse]

Den 31. mai 1578 forlot ekspedisjonen, som totalt bestod av 15 fartøy Harwich, og seilte fra Den engelske kanal og nådde det sydlige Grønland 20. juni og Frobisher og noen av hans menn lykkes å gå i land. Den 2. juli fikk man øye på landområdet ved Frobisher Bay, men storm og farlig is gjorde at man ikke lykkes i å reise den vei man håpet. Barken «Dennis» på 100 tonn forliste og flåten drev utilsiktet mot et nytt sund (Hudson). Etter å ha fortsatt omkring 96 kilometer utenfor dette "feilaktige sund", måtte Frobisher motvillig vende om og efter mange besværligheter og adskillelser av flåten kunne de til slutt ankre opp i Frobisher Bay.[trenger referanse]

Man forsøkte å etablere en bosetning og mye malm ble skipet ut, men for mye misnøye og meningsulikheter forhindret en lykkelig bosetning.[trenger referanse] Siste dagen i august seilte flåten tilbake til England og kom fram i begynnelsen av oktober. Malmen var åpenbart ikke engang verd å smelte. Dette avsluttet Frobishers forsøk på å finne Nordvestpassasjen.

I tjeneste mot spanjolene, 1580-1588[rediger | rediger kilde]

I 1580 var Frobisher kaptein i dronningens tjeneste ombord på et av de skip som forhindret Spanias planer om å hjelpe Irland i landets motstand mot Englands maktovertagelse.

i 1585 seilte han på «Primrose» som viseadmiral hos Francis Drake til Vestindia. Da England var truet av den spanska armada var Frobishers navn et av de som ble nevnt som av "en av de mest erfarne som dette dette riket eier"[trenger referanse] og hen ble adlet. Han fortsatte å seile i Den engelske kanal til han ble sendt for å overta kommandoen over en mindre flåte ved Spanias kyst.

Senere i livet[rediger | rediger kilde]

I 1591 besøkte han sin hjembygd Altofts og giftet seg for andre gang, nå med en datter av Lord Wentworth, og ble dermed en betydelig eiendomsbesitter i Yorkshire og Notts.[trenger referanse] Han merket dog at han ikke trivdes med livet på landsbygda, og søkte tilbake til sjøen.[trenger referanse] Han fikk kommandoen over en flåte som Walter Raleigh rustet ut mot den spanske kysten og han kom tilbake med store rikdommer.[trenger referanse]

I november 1594 deltok han i beleiringen og frigjøringen av Brest da han ble skadet ved Fort Crozon. Han ble aldri restituert etter skaden og døde i Plymouth den 15. november. Hans hjerte ble begravet ved St. Andrews kirke i Plymouth 22. november. Hans legeme ble senere transportert til London og begravet ved St. Giles i Cripplegate.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]