Margot Honecker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Margot Honecker
Bundesarchiv Bild 183-1986-0313-300, Margot Honecker, Minister für Volksbildung.jpg
FødtMargot Feist
17. april 1927
Halle (Saale)
Død6. mai 2016 (89 år)
Santiago
Gravlagt Parque del Recuerdo
Ektefelle Erich Honecker (19531994)
Søsken Manfred Feist
Barn Sonja Honecker
Beskjeftigelse Politiker
Parti Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, Kommunistische Partei Deutschlands (1945–), Kommunistische Partei Deutschlands
Nasjonalitet Weimarrepublikken, Nazi-Tyskland, Øst-Tyskland, Chile
Medlem av Zentralkomitee der Sozialistischen Einheitspartei Deutschland
Utmerkelse Karl Marx-ordenen, Fedrelandets fortjenstorden i gull, Augusto César Sandino-ordenen

Margot Honecker tar imot Samora Machel under hans besøk i Berlin i 1983.

Margot Honecker (født Margot Feist 17. april 1927 i Halle i Tyskland, død 6. mai 2016 i Santiago i Chile[1]) var gift med Erich Honecker, og var minister for Volksbildung i Den tyske demokratiske republikk (DDR) fra 1963 til 1989.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun var datter av en skomaker og en fabrikkmedarbeider. Hun arbeidet etter skolen som sekretær og telefonist, og var fra 1938 til 1945 medlem av Bund Deutscher Mädel, slik som de fleste unge jenter den gang. Hennes bror, Manfred Feist, var senere leder av avdelingen for utenriksinformasjon under SEDs sentralkomité.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

I 1945 ble hun medlem av Kommunistische Partei Deutschlands. I 1946 ble hun medlem av SED og fikk arbeid ved Freier Deutscher Gewerkschaftsbund i Halle. Hun var dessuten aktiv i Freie Deutsche Jugend. I 1949/1950 ble hun medlem av Volkskammer. Med sine bare 22 år var hun parlamentets yngste medlem.

Det var i forbindelse med det politiske arbeid at hun møtte Erich Honecker. Han var gift og hadde en datter, men lot seg skille og giftet seg umiddelbart etter med Margot, som måneder innen hadde født hans barn, Sonja.

Da hun i 1963 ble undervisningminister var målet å skape en ny 'sosialistisk generasjon' av tyskere. Hun stod bak det sosialistiske enhetsutdannelsessystem, likesom hun fra 1978 innførte obligatorisk forsvarsundervisning med våpentrening i skolene, selv om initiativet møtte massiv motstand fra både kirken og mange foreldre. Hun var også ansvarlig for den tvungne adopsjon av barn av politiske dissidenter og såkalte republikkflyktninger.

Margot Honecker etter 1989[rediger | rediger kilde]

Etter die Wende i 1990 flyktet hun i desember 1991 med sin mann til Moskva via den chilenske ambassade for å unngå rettsforfølgelse. Mens Erich Honecker ble utlevert av den russiske regjeringssjef Boris Jeltsin til de tyske myndigheter til rettsforfølgelse, reiste Margot over til deres datter Sonja Yánez (født Honecker i 1951) i Santiago de Chile. Sonja bodde der med sin chilenske mann Leo Yánez og sønn Roberto Yánez.

Den kreftsyke Erich Honecker fikk i januar 1993 av humanitære grunner tillatelse til å reise over til sin kone og datter i Chile, hvor han døde i mai 1994.

Familien Honeckers eiendom i Tyskland ble beslaglagt av myndighetene etter DDR-regimets fall, og Margot Honecker førte etterfølgende en rettssak mot regjeringen for å få eiendommen tilbake. Hun tapte saken i 1999.

I 2000 utgav den tidligere generalsekretær for Chiles kommunistiske parti boken Gespräche mit Margot Honecker über das andere Deutschland, hvori Honecker forteller om DDRs historie fra sitt synspunkt.

Hun ble i juli 2008 hedret med en orden av Nicaraguas president Daniel Ortega for å ha arbeidet iherdig for sosialismens sak og for å ha hjulpet Nicaragua. Ordenen ble tildelt både Margot Honecker og hennes avdøde ektemann.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Margot Honecker, widow of former East German leader, dies». The Guardian. 6. mai 2016. Besøkt 7. mai 2016. 
  2. ^ «DDR-Honecker hedret 19 år etter murens fall». Aftenposten. Besøkt 7. mai 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gespräche mit Margot Honecker über das andere Deutschland, Luis Corvalan, Das Neue Berlin, 2002, ISBN 3-360-00950-9