Margarete Gröwel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Margarete Gröwel
KAS-Gröwel, Margareta-Bild-107-2.jpg
Født14. august 1899[1]
Hamburg
Død20. januar 1979[1] (79 år)
Salzburg
Utdannet ved Universität Hamburg
Beskjeftigelse Politiker
Parti Christlich Demokratische Union, Deutsche Zentrumspartei
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Verdienstkreuz 1. Klasse des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland

Margarete Gröwel (født 14. august 1899 i Hamburg, død 20. januar 1979 i Salzburg) var en tysk lærer som ble en politiker (DZP, CDU).[2] Senere, i 1953, ble hun den første kvinne til å tjenestegjøre i den tyske konsulattjenesten i Houston.[3]

Liv[rediger | rediger kilde]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Margarete Gröwel ble født i Hamburg. Hun var utdannet lærer og underviste ved en katolsk skole for gutter i byens St. Georg-område. Etter at de katolske skoler i Hamburg ble nedlagt i 1934 registrerte hun seg som som student ved Universitetet i Hamburg, hvor hun studerte Filologi, Historie, Etnologi og Filosofi. Hun hadde fremgang med sine studier og i 1937 fikk en doktorgrad, med etnografen-antropolog Georg Thilenius som hennes veileder. Hennes avhandling omhandlet problemer i forhold til utdanning av barn av «indiansk» (amerikanske urfolk) hærkomst i USA.[4] Etter å ha tatt de nødvendige ytterligere eksamener jobbet hun ved en lærerhøyskole og ved en videregående skole i Hamburg.

Offentlig tjeneste[rediger | rediger kilde]

Som en ung kvinne under Weimar-årene var Gröwel engasjert i veldedige og kvinners sosiale velferdsforeninger. Hun var også politisk engasjert, ble med i det katolske senterpartiet i 1921 eller 1924. En innflytelsesrik politisk mentor var Hedvig Fuchs.[5] i årene før 1933 var hun aktiv i Hamburg, i Foreningen for tyske kulturelle forhold i utlandet («Verein für Deutsche Kulturbeziehungen im Ausland» / VDA), Windhorst League («Windthorstbund») og den katolske tyske lærerinneforeningen («Verein der katholischen deutschen Lehrerinnen» / VKDL). I 1939 byttet hun fra VKDL til den nasjonalsosialistiske lærerforeningen («Nasjonalsosialistiske Lehrerbund» / NSLB). (Selv om medlemskap i NSLB ikke var obligatorisk, det hadde ved dette tidspunktet blitt i praksis den eneste tillatte foreningen som representerer lærere.)

Aktiv deltakelse i kvasi-politiske foreninger under Weimar-årene tydeligvis plasserte Margarete Gröwel på en liste over potensielle offentlige mål. Det mislykkede attentat mot Hitler ble etterfulgt av en massearrestering av personer som var identifisert som anti-nazistiske. Den overveldende majoriteten av de som er arrestert i hva som kom til å bli kjent som "Aktion Gitter" hadde vært aktive som medlemmer eller tilhengere av det kommunistiske eller sosialdemokratiske partiet under Weimar-årene. En håndfull hadde ikke. Det er ingen indikasjon fra kilder som tilsier at Gröwel noen gang var en kommunist eller sosialist (ei heller nazist), men i løpet av august 1944 ble hun som en av omtrent fem tusen mennesker arrestert.[6] Hun ble tatt til en konsentrasjonsleir i Fuhlsbüttel på nordsiden av byens sentrum. Imidlertid ble hun løslatt 29. august 1944.[7]

Etterkrigstidens politikk[rediger | rediger kilde]

Krigen tok slutt i mai 1945 og Hamburg havner i den Britiske okkupasjonenssonen (etter mai 1949 en del av den Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland)). Det var en utbredt oppfatning at det var svikt i de tradisjonelle politiske partiene i å vise en samlet front som hadde muliggjort populistiske politikere til å ta makten i 1933, og den Kristne Demokratiske Union (CDU) ble opprettet i 1945, som for å omfavne hele paletten av sentriste og moderate høyreorienterte politiske tradisjoner. I Hamburg var Margarete Gröwel en av medgrunnleggerne. Hun ble nestleder (samt leder for kvinnekomiteen) i det nye partiet i den britiske sonen. På partiets første nasjonale konferanse, som ble avholdt i Goslar i 1950, ble hun valgt til medlem av partiets nasjonale ledergruppe.[8]

Lokalt, i den tidlige etterkrigstiden tok hun jobb på biblioteket knyttet til Museum für Völkerkunde Hamburg, der hennes tidligere veileder Georg Thilenius hadde vært direktør i tre tiår frem til 1935. Hun var politisk aktiv lokalt som medlem av bystyret, og som leder i byens kulturelle kommisjonen tett involvert i forhandlingene om kulturelle forhold med Ascan Klée Gobert og Gerd Bucerius.[9]

Etter den politiske perioden[rediger | rediger kilde]

I 1953 giftet hun seg med den østerrikske ingeniøren Maximilian Sztollar, hvorpå hennes navn ble Margareta Sztollar-Gröwel. Dette falt sammen med avslutningen av hennes direkte politisk engasjement, og hun tjenestegjode ved det vesttyske konsulære kontor i Houston i Texas og var den første kvinne til noensinne å gjøre dette. Hun jobbet for å utvikle de kommersielle forbindelsene mellom Vest-Tyskland og det sørlige USA. Etter sin retur fra Houston hun tok på seg den samme funksjonen nærmere hjemmet, i Liège i Belgia, der hun tjenestegjorde mellom 1962 og 1964.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b grunnleggende data om medlemmene av Forbundsdagen, 13. apr. 2018, 11000733
  2. ^ «Margarete Gröwel». Biographien. Munzinger-Archiv GmbH, Ravensburg. Besøkt 28. november 2016. 
  3. ^ Helmut Stubbe da Luz: Margareta Gröwel. In: Günther Buchstab u.a. (Hrsg.): Christliche Demokraten gegen Hitler: Aus Verfolgung und Widerstand zur Union. Herder, Freiburg 2004, ISBN 3-451-20805-9, p. 227.
  4. ^ Rudolf Vierhaus (1. januar 2002). Biographisches Handbuch der Mitglieder des Deutschen Bundestages 1949-2002. Walter de Gruyter. s. 281. ISBN 978-3-11-096905-4. 
  5. ^ http://daten.digitale-sammlungen.de/~db/bsb00000004/images/index.html?nativeno=N3_5. 
  6. ^ http://www.kas.de/wf/de/71.8752/. 
  7. ^ Helmut Stubbe da Luz: Union der Christen – Splittergruppe – Integrationspartei. Wurzeln und Anfänge der Hamburger CDU bis Ende 1946. Dissertation, Universität Hamburg, 1990.
  8. ^ http://www.konrad-adenauer.de/biographie/lebensstationen/adenauers-wahl-zum-ersten-cdu-bundesparteivorsitzenden/. 
  9. ^ Christof Brauers: Die FDP in Hamburg 1945 bis 1953. M-Press Meidenbauer, München 2007, ISBN 978-3-89975-569-5, p. 271.