Manuel Kantakouzenos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Manuel Kantakouzenos
Despot av Despotatet Morea
FødtCa. 1326
Mistra, Peloponnes
Død10. april 1380
Mystras
Embete
  • Despot of the Morea Rediger på Wikidata
EktefelleIsabelle
FarJohannes VI Kantakouzenos
MorIrene Asanina
SøskenMattheus Kantakouzenos
Maria Kantakouzene
Theodora Kantakuzini
Helena Kantakouzene
Andronikos Kantakouzenos
Barningen
NasjonalitetDespotatet Morea
Østromerriket
Annet navnΜανουήλ Καντακουζηνός
Regjeringstid1349-1380
EtterfølgerMattheus Kantakouzenos

Manuel Kantakouzenos (gresk: Μανουήλ Καντακουζηνός, Manouēl Kantakouzēnos), født ca. 1326 i Mistra, Peloponnes, død 10. april 1380, var hersker («despot») i Despotatet Morea fra despotatet ble opprettet i 1349 til sin død i 1380.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Manuel Kantakouzenos var andre sønn til keiser Johannes VI Kantakouzenos og Irene Asanina. Historikeren Donald Nicol mener han var født rundt 1326 eller litt senere[1]. Manuel er første gang nevnt i mars 1342 da han og hans eldre bror Mattheus som offiserer fulgte sin far fra Didymoteichos til Thessaloniki. I april året etter inntok keiseren byen Veria med hjelp av den serbiske kong Stefan Dušan, og han utnevnte Manuel til guvernør i byen[2]. I juni 1345 tok tilhengere av Johannes V kontroll over Thessaloniki og ba Manuel om hjelp, men de klarte ikke å holde byen. I 1347 overtok Stefan Dušan Veria og tvang Manuel på flukt[3].

Ved slutten av krigen mot Genova 1348-1349 ble Manuel utropt til «despot» i Morea og ankom provinsen den 25. oktober 1349. Manuel var den første av en serie herskende guvernører i provinsen som bar tittelen despot («despotēs») og han var nært knyttet til keiserne i Konstantinopel. Manuel la vekt på å slå ned opposisjonen i provinsen som ble ledet av de såkalte arkonter. Han lyktes med å etablere sin posisjon på en slik måte at da Johannes VI måtte abdisere til fordel for Johannes V Palaiologos, klarte keiseren ikke å styrte ham, men måtte anerkjenne Manuels styre i provinsen. Etter at Johannes VI hadde abdisert og blitt munk under navnet Josaph, dro resten av hans familie til Morea. Det ble satt fram rykter om at Manuels eldre bror Mattheus, farens tidligere medkeiser i Konstantinopel, konspirerte for å styrte sin bror, men Manuel mente dette var ubegrunnede rykter, og de to brødrene samarbeidet i administrasjonen. Ifølge Nicol spilte Mattheus en underordnet rolle[4].

Manuel etablerte i sin regjeringstid fredelige relasjoner med sine latinske nabostater, og de allierte seg også for å motstå raid fra styrkene til sultan Murad I i Det osmanske rike. Manuel la også til rette for at albanere kunne bosette seg i avfolkede regioner for å styrke økonomien.

Da Manuel døde i 1380 ble han etterfulgt av sin eldre bror Mattheus. Nicol antar at Manuel ble begravet i Mistra på Peloponnes[5].

Manuel Kantakouzenos må ikke forveksles med tronraneren Manuel Kantakouzenos som sto bak et opprør i Morea i 1453 og utropte seg til despot. Han ble styrtet året etter og ble ikke anerkjent som hersker. Den yngre Manuel var sønnesønn til Mattheus Kantakouzenos, Manuels bror.

Familie[rediger | rediger kilde]

Manuel ble en gang i eller rett etter 1333 forlovet med Isabelle, datter av den senere kong Konstantin II av Armenia. Dette var mens keiser Andronikos III Palaiologos ennå levde, men da han døde i 1341 røk Konstantin II uklar med Johannes V Kantakouzenos, og forlovelsen ble hevet. Manuel ble i stedet forlovet med en datter av den serbiske generalen Jovan Oliver. Etter Johannes’ seier i den bysantinske borgerkrigen (1341-1347) var det imidlertid Isabelle som fulgte Manuel til Morea da han ble utnevnt til despot. De hadde ingen barn, og etter Manuels død i 1380 flyttet Isabelle til Kypros hvor hun hadde familie[6].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nicol, Byzantine Family, s. 122
  2. ^ Nicol, s. 122
  3. ^ Nicol, s. 123
  4. ^ Nicol, s. 123-125
  5. ^ Nicol, s. 127
  6. ^ Nicol, s. 124

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Donald M. Nicol, The Byzantine family of Kantakouzenos (Cantacuzenus) ca. 1100-1460: a genealogical and prosopographical study, Washington, DC, Dumbarton Oaks, 1968